Jeg måtte fotografere.

Og jeg ville ha et bilde ingen andre fikk. Planen var å fange den røde måne over en kjent silhuett, bygning, konstruksjon, landskapsdel eller annet i Indre Østfold.

Det skulle bli mye vanskeligere enn jeg hadde trodd. Fryktelig mye vanskeligere. Uansett satte jeg alarmen på 02.30, kreket meg ut av senga, startet trakteren og fant meg noe frokost.

Ute skinte månen. Jeg trodde et øyeblikk at utelampen var begynt å virke igjen, så sterkt lyste månen.

Dette med å få månen inn i samme bilde som noe kjent i landskapet er ikke noe jeg har suget av eget bryst. Det plukket jeg opp da jeg så et program om nordlysfotografering. Først må du lære deg å stille kameraet slik at nordlyset fanges. Deretter må du finne stedet der du fanger for eksempel Tromsø by og lyset over.

Så også med blodmånen, tenkte jeg. Jeg la meg en slagplan over mulige steder. Startet på Herslethbroa ved Hærlandtunnelen på E18 i Eidsberg. Meningen var å fange motorveien som en buktende lys orm gjennom landskapet, og med den blodrøde månen over.

Ute på Herslethbrua konstaterte jeg kjapt at månen hang et helt annet sted enn over E18. Så jeg prøvde den fire meter høye hesteskoskulpturen i Momarkenkrysset i stedet. Hva med å plassere månen midt i skoen?

Måneformørkelse over Momarkenkrysset.

Kjempeide? Neida.

To gatelymaster sørget for å ødelegge motivet. Dessuten hang månen som en liten prikk langt bak skoen. Du kunne knapt se månen.

– Kirketårn, tenkte jeg. – Kirketårn er tingen.

Jeg durte utover til Eidsberg kirke. Tenkte å stille meg 400-500 meter unna kirken og fange månen over. Vel. For det første er det mye trær rundt kirken. Den synes nesten ikke. For det andre var månen svært høyt på himmelen.

Jeg kjørte nærmere Eidsberg kirke. Parkerte, drakk litt kaffe, tenkte. Så gikk jeg ut av bilen, rigget stativet, åpnet den iskalde og skingrende smijernsporten til kirkegården og gikk mot den store, tause kirkebygningen. Der stilte jeg meg opp, siktet mot himmelen og fikk endelig det første bildet.

Blodmåne ved Eidsberg kirke

Dessverre er det ikke lett å se at dette er Eidsberg kirke, dersom du ikke kjenner bygningen godt. Men det ble da et slags resultat.

Jeg prøvde flere varianter før jeg dro videre mot Askim.

Over politihuset hang månen rød og vill. Bildet ble totalt mislykket, idet politiskiltet – det lysende neonskiltet – tok all oppmerksomheten.

Jeg dro mot Trøgstad. Underveis stoppet jeg ved Jørgentvedt gård. Siktet meg inn på bare månen uten tanke for landskapselement. Joda, det virket. Jeg fikk bildet som veldig mange andre også har.

Skulle jeg prøve å fotografere månen gjennom trafostasjonen vest for Skjønhaug? God ide? Neida. Katastrofalt feilplassert måne.

Til slutt endte jeg på Skjønhaug torg. Den røde fargen på månen var borte. Tilbake var en sigd. Jordskyggen over månen ble mindre og mindre. Nå hang den rett over kommunehuset. Jeg siktet på nytt. Denne gang gikk det bedre, men et ekkelt slør var begynt å komme foran nattens hovedperson Fru Luna.

Trøgstad kommunehus

Nå begynte jeg å bli dyktig lei hele månen. Jeg var trøtt og sulten, småfrøs og tenkte at hele ekspedisjonen var en stor katastrofe.

Jeg delte likevel bildet mitt fra Eidsberg kirke i sosiale medier, og jeg er ikke større enn at jeg kan si at det varmet med hyggelige tilbakemeldinger.

Jeg er allerede i gang med å planlegge neste ekspedisjon.

Ikke undervurder vinlotteri-effekten

Se deg rundt i Norge.

Noe av det du finner er et stort antall mer eller mindre pene kommunehus. Huset er antakelig påbygd noen ganger, faren er stor for at det konkurrerer med samvirkelaget om å være den styggeste kassen av betong – faktisk tettstedets styggeste bygg. Inne i huset sitter rådmann Tufsoggrå og ordfører Heipådeg, pluss en skolesjef Detvarengang, noen litt rare NAV-folk og en god del andre som folk ikke er helt sikre på hvem er.

– Han jobber der nede på Kommunen, sier en av de eldre innbyggerne.

– Javel. Er han sønn til Grethe?

– Neida, overhodet ikke, han er nordlending. Jobber på Kommunen.

– Åja.

Det forklarer alt. Fyren med ryggsekk og hjelm på sykkel er identifisert. I alle fall fysisk plassert

For Kommunen, det er navnet på huset som er påbygd flere ganger og konkurrerer med samvirkelaget om å være tettstedets styggeste bygg.

Kommunen er så å si en egen bedrift, med direktør, mellomledere, regnskapsfolk, skatteoppkrevere og det som verre er. De ansatte på Kommunen har egen kantine, eget julebord og de snakker om bygdas innbyggere – de der ute – som brukere, eller i festtaler som «kundene våre».

Hver fredag - muligens torsdag på grunn av de ovale helgene - er det vinlotteri. Det er masse skøy og hygge med vinlotteriet. Det knises og småknurres når en heldig kar på teknikk og kultur atter sikrer seg en grei vin til helga for bare en tier i innsats.

Jo, Kommunen er en hyggelig arbeidsplass. Alle har sitt å gjøre. Her holder man sammen. Her mobber og baksnakker man, som i alle bedrifter. Her er det trygt og godt.

For denne gjengen er Jan Tore Sanner (H) og regjeringen en katastrofe. En dødelig meteor fra universet. Dyret i Åpenbaringen. For Sanner og regjeringen babler nemlig om mer robuste kommuner. At små kommuner – med sine små stygge kommunehus – må smeltes sammen i noe større.

Når Sanner snakker om stordriftsfordeler,  nye oppgaver og innbyggernes beste, er det ikke disse ordene de ansatte på Kommunen hører. Her avkodes budskapet internt på Kommunen til at Kommunen skal legges ned. Den lille velfungerende bedriften – der alle har det så trivelig sammen med vinlotteri og sånt – er truet av nedleggelse. Et fantastisk arbeidsmiljø skal altså hogges i stykker, vennskap skal rives opp, folk skal omstille seg.

Folk skal jobbe i andre kommunehus. Sagt på annen måte: Det Jan Tore Sanner sier – slik de hører det – er at 200 norske bedrifter skal legges ned.

Kanskje må de kjøre lenger på jobb. Kanskje må de omgås ordføreren i nabobygda. Nei, dette er kort og godt en sosial katastrofe. Derfor må Sanner og gjengen motarbeides på beste måte.

Jeg har derfor valgt å holde opp vinlotteri-effekten som bilde på den største hindringen mot å få slått sammen kommuner. Dette til tross for at det sikkert finnes flust av rådmenn landet rundt som har satt foten ned for vinlotteri, siden det ikke er helt stuerent med alkoholglede på en arbeidsplass. Jeg bruker likevel ordet. Fenomenet har andre og mer vitenskapelige synonymer.

Institusjonalisering (fra sosiologien) er ett av dem. Institusjonalisering innebærer at folk som jobber sammen gjerne vil fortsette å jobbe sammen. Det er en velkjent mekanisme. Lagånd og vinnerteam er andre muligheter.

I bedriften Kommunen jobber de som skal være med å diskutere om kommuner skal slå seg sammen. Særlig ordføreren plikter å stille til debatt, han er jo tross alt politiker. Du trenger ikke være rakettforsker for å skjønne at motivasjonen for dette kan ventes å bli lav.

Ordføreren i den lille kommunen er den som garantert mister jobb og lønn dersom Kommunen blir lagt ned eller slukt av den ekle større kommunen ved siden av.
– Dette betyr tap av lokale arbeidsplasser, prøver han seg.
– Jaha, sier brukeren/kunden/sambygdingen, mens han låser seg inn i bilen for å kjøre på jobb 12 mil unna.

De andre inne på Kommunen har forresten oppsigelsesvern og får en eller annen jobb. Vær trygg. Staten Norge sparer ingen ting å slå sammen kommuner. Alle skal ha ny jobb.

Men så var det det, da, at kommunen er mer enn bygningen som er påbygd flere ganger og som konkurrerer med samvirkelaget om å være tettstedets styggeste bygg. Du har sannsynligvis flere barnehager, et eldresenter, samt flere skoler i det som faktisk er en kommune: Et lite stykke avgrenset geografisk område av Norge.

Hver av disse andre kommunale husene er også bedrifter. Med egne bedriftsregler. Egen lagånd. Egne sosiale intriger. De lever og jobber sammen på godt og vondt, og det er min uærbødige påstand at mange av dem – for eksempel på en stor barneskole – gir blanke i om bygdas rådhus skulle forsvinne.

De har kanskje til og med vinlotteri, og det kommer de høyst sannsynlig til å fortsette med, selv om kommuner slås sammen.

Men ikke undervurder vinlotteri-effekten, Sanner. Jeg tror du har tapt allerede.

Jeg – en regelbryter

Etter å ha tatt dette bildet fikk jeg litt kjeft.

Ikke mye. Ikke av han som er avbildet. Men folkene i Statens vegvesen likte ikke at jeg hadde tatt det. De svettet visst litt.

Vi ser altså Ketil Solvik-Olsen (Frp), samferdselsministeren vår. Han prøvekjørte forrige uke ny E18 i Indre Østfold, og han har latt seg avbilde foran Hærlandtunnelen. Den åpner ikke for trafikk før 8. september.

Og det er nettopp dette som er problemet. Jeg kjører bakerst i en kortesje på en motorvei som er under bygging. Følget stopper. Jeg løper ut av bilen min og fram til første bil med Solvik-Olsen sittende i passasjerseter. Jeg knakker på ruta og spør om et bilde.

Mannen fra Bryne er hyggeligheten selv. Stiller smilende opp foran tunnelen. Før vi kjører videre.
Jeg er strålende fornøyd. Jeg har nemlig klekket ut intrikate spørsmål til statsråden om Hærlandtunnelen. Den har ett løp og rommer tre kjørefelt. Poenget er at det hadde vært billigere å sprengt tunnelen med to løp med to kjørefelt i hver. Firefeltsvei hadde altså vært billigere enn trefeltsvei. Er ikke dette sløseri med midlene, kanskje?

Jo dette er bra. Jeg har en plan og har bildet jeg trenger til artikkelen min.

Vi kjører videre og ut av anleggsområdet. Stopper på en rasteplass lenger øst. Går ut på en bro for å gjøre ny fotografering. Ta intervjuer. NRK Østfold kommer meg i forkjøpet. Det er helt greit. De spør ikke om tunnelstørrelser.

Men prosjektlederen i Statens vegvesen er ikke helt blid.
– Du kan ikke gjøre sånt, sier hun, vel å merke med et smil.
Det er ikke spørsmålene hun ikke liker. (De har hun heller ikke hørt om) Det er bildet.

Prosjektlederens store angst er at Solvik-Olsen sto midt i et anleggsområde uten hjelm og refleksvest da bildet ble tatt. Det er nemlig noe som heter helse, miljø og sikkerhet. Disse stikkordene har regler, såkalte hms-regler. Disse er brutt.
– Han skulle hatt vest og hjelm, hvisker prosjektlederen alvorlig, mens NRK Østfold noen meter bortenfor intervjuer statsråden om bompengeinnkreving som han ikke har blitt kvitt likevel.


Jo, når vi tenker etter, husker vi kanskje bilder av ulike typer statsråder som står der med hjelp og vest, enten de besøker et sykehus under oppføring.

Eller en vei. Jeg har helt klart brakt etaten i forlegenhet. Jeg ser det.

Bildediskusjonen ender der. En kollega i veivesenet skyter inn at «det ikke er journalistens skyld» det som er skjedd. Prosjektlederen går for sikkerhets skyld og henter en dynge med veivesen-vester som alle må ta på seg. NRK-folk, Bård Hoksrud, Ketil Solvik-Olsen, ordføreren i Eidsberg, ja, alle står plutselig utkledd som ansatte i Statens vegvesen midt ute på en bru. Bård Hoksrud smiler forsiktig idet jeg knipser bilde av ham.
– Vi er da ikke på noe anleggsområde nå, svarer jeg Statens vegvesen.

Nei, jeg plikter faktisk ikke å ha på vest.

Og så blir jeg fryktelig dum og trassig og nekter å gå med veivesen-vest. Det blir til at jeg er den eneste på det fortauet som ikke bruker vest. På den annen side er vi så mange med veivesen-vest på brua at den stakkars unggutten som passerer i Volvo holder på å havne i rekkverket av forbauselse.

Bildet av Solvik-Olsen blir forresten blåst ekstra opp i avisen. Ikke det med vest. Men det jeg tok foran tunnelen.
– Vi må lære av feilene våre, sier han til avisen om å bygge motorveier som er for smale og med feil som er kostbare å rette opp i ettertid.

Jeg var fornøyd med dagen. Og lover å bruke hjelm og vest neste gang, hvis de slipper meg inn på noe anleggsområde flere ganger.

Ikke sikkert de vil.

Verdens første kalender

Fra hytta på nordre Hvaler kan jeg se en lang horisont.
Ved sankthans går sola ned over Titan-fabrikken på Øra ved Fredrikstad.
Nå ved vintersolverv gløtter den fram mellom noen trollfuruer i sør.

Solnedgangen vandrer fram og tilbake langs disse to ytterpunktene. Mot høyre om våren. Mot venstre om høsten.

Fabrikk og trollfuru blir dermed punkter på en stor kalender. Når sola går ned midt mellom de to ytterpunktene, har jeg vårjevndøgn og høstjevndøgn. Ved hjelp av en kjepp og øyne kan jeg sikte meg fram til midtpunktet.

Da har jeg en litt mer nøyaktig kalender.

Hvem som skjønte dette først på jorden, er selvsagt umulig å si. Jeg har lært sånt på skolen. Noen skjønte dette helt av seg selv, etter å ha observert det samme gang etter gang. Trolig var det stammens late gluping og litt asosiale individ. Om det var kvinne eller mann, er heller ikke mulig å si.

Men: Det må ha vært en person som likte å sitte på den samme posisjonen og glo utover verden. Vedkommende gjorde som meg. Satt kveld etter kveld og glodde utover en lang horisont. Først så han eller hun at solnedgangen vandret mot høyre. Så venstre.

La oss tenke oss at det var pappa Bjørnelabb som satt der. En dag roper han til sønnen:
- Bjørneklo, kom og hjelp pappa med å sette opp noen stokker, er du snill.
- Jada, far, hva gjør du nå, da?
- Jeg skal bare sikte litt, skjønner du.
- He?

Men Bjørneklo hjalp lydig til.

Så kunne pappa Bjørnelabb trekke seg unna og sikte langs stokkene.

- Nå er det like før, kunne han si til mor Hubro.
- Hva da, latsabb?
- Til vår store sol snur igjen. Det skjer straks.
- Javel, så interessant, da kan du ikke stikke ut og slå ned et rådyr eller se etter noen nøtter i stedet for å sitte borte på den steinen og glo kveld etter kveld? Noen må tenke på maten her i leiren. Er det jeg som skal gjøre alt, kanskje.
- Masekjerring.
- Tulling.

Men mennesket hadde skjønt noe vesentlig. Skal du måle hvor sola er på himmelen, må du sitte i ro på samme sted. Det betyr at mennesket måtte oppholde seg og leve på samme sted, eventuelt komme tilbake til samme sted. De må ha begynt å bli stedbundne før de skjønte såpass.

Også dette med å sikte, eller lage merker i terrenget må ha vært et kvantesprang i tenkningens historie. Senere ble de mer avansert. Satte opp store steiner i formasjon. Når sola kan ses mellom to sprekker etter hverandre er solsnu. Og så videre.

Kanskje er evnen til å merke av årets mørkeste og lyseste dag større enn oppdagelsen av hjulet.

Ikke minst: Hvor herlig må det ikke ha vært for mennesket å innse at sola alltid snur.
Den svikter aldri. Du kan bli religiøs soltilbeder av slikt.

Nå starter nedturen for Erna

Snart står Erna med den nye regjeringen sin foran Slottet. Ikke vet jeg hva hun vil tenke bakom sitt smil, men innerst inne vet hun at dette er høydepunktet i livet. Bedre blir det ikke.

For herfra går det bare utover. Kanskje ikke fort, men det går utfor. Populariteten er på hell. En dag drar hun igjen til Slottet - nå for å fortelle at hun gir opp.

Den sikreste veien til å miste popularitet for en politiker, er å ta makt. Det vil si å innta posisjoner. Tro ikke at dette er noe jeg finner på. Kloke mennesker har forsket på sånt. Historiker Francis Sejersted, for eksempel.

Han mener å se et mønster som kanskje forklarer noe av høstens valg. Den sier at et politisk flertall på Stortinget - posisjonen - vil ha et solid grep om styre og stell i lang tid. Så lenge de lykkes, bør opposisjonen holde en lav profil. Det er ingen vits å rasle med sablene ennå. Det er ingen vits å overby på saker. Ikke så mye, i hvert fall. I stedet må man vente. Sakte vinner du velgerne over på din side.

For posisjonen kan aldri overleve i evig tid. Mennesker er mennesker, og etter hvert tærer det på samarbeidsevne og intern kjemi. Posisjonen forvitrer. Begynner å gjøre dumme feil. Krangle og sånt. Når dette skjer, må opposisjonen kjenne sin besøkelsestid. Det er da den kan vokse seg sterk og gripe sjansen. Slik husker jeg det fra min tid på politikkstudiet i Lillehammer. Og fornøyd har jeg fastslått at teorien stemmer. Derfor var høstens valg så enormt fascinerende.

Høyres valgkamp synes å ha vært ikke å si eller love for mye, men å tipse Aftenposten om alt som kan skape mer eller mindre riktig inntrykk av intern forvitring i regjeringen, i tillegg til den forvitringen som var der allerede. Den har heller ikke vært vanskelig å finne. Særlig fordi Arbeiderpartiets åpenbare skjulte agenda med rødgrønt samarbeid har vært å ydmyke SV mest mulig, slik at partiet går til grunne. Målet for Arbeiderpartiet har med all ønskelig tydelighet vært å kvitte seg med den gamle opposisjonen til venstre for seg.

Det lyktes Arbeiderpartiet ganske mye med, faktisk. Samtidig bidro denne åpenbare eksponeringen av SV til å svekke regjeringens mulighet til å holde på velgere. Det ble oppfattet som intern forvitring.

For opposisjonen var det faktisk bare å vente. Velgerne har byttet ut det politiske flertallet i Norge. Sånn må det være, ifølge samfunnsfagboka. Regjeringen Stoltenberg innser selv at den er sliten. At åtte har gjort sitt. Derfor ser han ikke så veldig skuffet ut, Stoltenberg. Han kan sitt samfunnsfag, den mannen. For Jens følger læreboka, må vite.

De siste dagene har jeg begynt å tvile på om læren om kreftene rundt posisjon/opposisjon er den eneste som kan forklare hvorfor Norge bytter politikere. Jeg nekter nemlig å tro at det er politisk argumenter som er årsaken. At storparten av velgerne har sittet der som en stor jury og lyttet til beste politiske argument framført på tv og stemt deretter. Noen stemmer kanskje etter fornuften. Men enda flere etter trynefaktor og følelser.

Jeg har derfor begynt å tenke at vi også må lese janteloven for å skjønne valget. Folk må ha oppfattet det slik at denne Trond Giske gikk rundt og innbilte seg at han var noe. Eller at Navarsete mente hun var bedre enn oss. Og hun der SV-eren som bevilget penger til selvforsvarsvenninnene sine? Hvem tror hun at hun er?

Det rammet ikke alle. Sigbjørn Johnsen lurer oss. Han går rundt og snakker Norges hyggeligste dialekt og høres ut som statsbudsjettet og Snikker Andersen er to deler av samme historie, så han rammes ikke av janteloven. Men vær du trygg - Sigbjørn Johnsen går absolutt rundt og vet at han er noe.

Janteloven rammet heller ikke Jens. Folkeligheten selv. En av oss. Han som ærlig kjempet med gråten sammen med resten av nasjonen i de fryktelige julidagene. Hvilken enestående statminister - en av oss - så vi ikke da. Det ligger ingen ironisk tone fra meg her.

Men mange av de andre i samme regjering fikk medietyn og ble framstilt som drittsekker og brytere av janteloven.

Hvis janteloven er medvirkende årsak til at vi bytter politikere, må hun passe seg, Siv Jensen. Allerede på valgkvelden sto hun der og ropte "Mårna Jens" og brøt første paragraf i loven. Hun sto der og signaliserte at hun er noe og at hun er bedre enn andre.

Jeg tror Erna Solberg tenker mye på slike ting. Omdømme. Samarbeid. Best mulig samarbeid internt betyr lengst mulig levetid for regjeringen. Men hun vet også at janteloven er ubønnhørlig farlig. Her gjelder det å oppføre seg ordentlig. Være ydmyk. Da spør du før du bruker Sundvolden hotell til regjeringsforhandlinger.

Men bare sjekk sosiale medier, så ser du allerede mange "du skal ikke tro at du er noe"-innlegg mot ny regjering. Ikke rart at Erna gjerne vil fremstå som ydmyk og høflig. Ikke framstå som den som tror hun er noe.

Men utfor går det. Fra Slottsplassen og i årene framover.

Det er helt etter læreboka.
Kanskje hun unnslipper janteloven.

20 fakta om E18 i Østfold

E18 i Østfold skal bygges ferdig til 2016. Her er noen kjensgjerninger du kanskje ikke visste om...?


1) Traseen gjennom Hobøl var nesten ferdigregulert i 2003. Men planen ble forsinket og foreldet, fordi Ås og Ski ikke kunne bli enige om hvor traseen gjennom Follo skulle ligge. Hobøl-parsellen er derfor regulert for andre gang.

2) Parsellen som nå skal bygges i Hobøl har en prislapp på cirka 1,35 milliarder 2013-kroner. Opprinnelig budsjett for E18 i Østfold var på 2 milliarder 2000-kroner.

3) Parsellen fra Ørje til riksgrensen var opprinnelig ikke del av Østfoldpakken. I det opprinnelige prosjektet var det kun avsatt noen få millioner kroner til å rette ut svingene forbi Brutjern. Nå skal strekningen bygges ny for 717 millioner kroner.

4) Parsellen i Hobøl skulle egentlig vært bygd før eller samtidig med parsellen som nå bygges mellom Laugslet og Melleby (Hærland).

5) Når parsellen i Hobøl og Marker skal bygges samtidig, betyr dette nærmere 13 kilometer ny vei. Det er aldri tidligere bygd så mye ny vei samtidig i Indre Østfold.

6) Beslutningen om å bygge firefeltsvei i stedet for tofelt er aldri tatt av Stortinget. Det er et krav som Vegdirektoratet har innført, og som har dratt prisen i været på prosjektet. Den opprinnelige Østfoldpakken sier at E18 skal bygges ut som tofeltsvei.

7) Total prislapp for E18 gjennom Østfold er oppe i 7 milliarder kroner (2012-kroner)

8) Ingen andre bomprosjekter i Norge har en egen sideveispakke, det vil si en pott med bompenger som kan brukes på tilstøtende veier.

9) E18 over Glomma med Smålenene bru følger en trase som ble tegnet på første halvdel av 1960-tallet.

10) Tunnelen som nå sprenges gjennom Visteråsen (Hærlandtunnelen) er en treløpstunnel. Det er dyrere å sprenge en stor treløpstunnel enn to toløpstunneler. Statens vegvesen lokalt har prøvd å få lov til å sprenge to løp, men har fått nei fra Vegdirektoratet.

11) Hele tofeltsveien fra Melleby/Lundeby i Hærland og til Ørje er av nyere dato, men må nå bygges om for anslagsvis en halv milliard kroner. Veien har bare to felt, men skal nå utstyres med midtrekkverk. Dette fører til at hele veien må bli 2,5 meter bredere i 15 kilometer, samt at det må bygges flere forbikjøringsfelt. Minst 10 bruer i lengderetningen er for smale. Trolig er en eller flere bruer på tvers også for korte.

12) E18 bygges ut fordi E6 var for liten. For nå fram med kravet om bedre E6, trengte fylkeskommunen bred oppslutning i alle deler av fylket. For å få med seg Indre Østfold, ble også E18 tatt inn i pakken.

13) Strekningen mellom Lundeby og Trollbergtjern ble bygd før Østfoldpakken ble laget, altså med vanlige statlige midler.

14) Strekningene Ørje-Trollbergtjern, Sekkelsten-Krosby og Laugslet (Momarken)-Sekkelsten er i stor grad bygd på penger forskuttert av bompengeselskapet og med kun symbolske bidrag fra staten. Krosby-Knapstad, Laugslet (Momarken)-Melleby og Knapstad-Retvet bygges i hovedsak med statlige midler, mens Ørje-riksgrensen er bompengefinansiert.

15) Det kostet 60 millioner kroner å fjerne bombodene på E6 og E18 og erstatte dem med helautomatisk og stoppfri innkreving.

16) Hvis du passerte en E18-bom før 2012, fikk du ekstragebyr på 250 kroner. Dette straffegebyret var millionbutikk for Østfold bompengeselskap, så mye at styret for selskapet var skeptisk til å gå over til nytt helautomatisk system i frykt for å miste en stor inntekt.

17) Siden bompengeinnkrevingen startet, er det bare en regjering som har villet ta en pause i E18-utbyggingen: Bondevik 2.

18) Antall biler som kjører gjennom Vandugbakken i Mysen (riksvei 22) per døgn - årsdøgntrafikken - er større enn årsdøgntrafikken på E18 i Hærland.

18) Moenkrysset i Askim ble bygd etter påtrykk fra Skiptvet kommune overfor Askim kommune. Skjetvingene ble så glade for velviljen fra Askim at det kjøpte aksjer for 250.000 kroner i Askim kulturhus.

19) I 2002 var Statens vegvesen nær ved å droppe nye Elvestadkrysset. Dette på grunn av blant annet dårlige grunnforhold.

20) På grunn av nye Elvestadkrysset må ny E18 senkes i terrenget gjennom Hobøl. Dette fører til ekstra stort overskudd av stein som må deponeres langs traseen.


NB! Jeg tar gjerne korrekser hvis noe av disse faktaene ikke stemmer.

Når @kriseinfo tabber seg ut

Noe rart skjedde. Uten forvarsel reklamerte @kriseinfo denne uka om et kommende loppemarked på Steinerskolen.

TABBEN: Slik ble det twitret, torsdag 2. mai

- Anbefales, sluttet tweeten med.

Først lo jeg rått. Så meldte jeg tilbake at jeg avfølger @kriseinfo

Ikke fordi jeg var spesiell sur eller støtt, men heller for å bråke litt med avsenderen. Jeg ville ha ham eller henne i andre maskinen til å tenke seg om. Jeg ville vise at jeg venter noe annet fra en kilde med den norske løve som sitt merke. Avsendere med kongelig løve er jo nesten Kongen, det.

- Håper du revurderer dette, det var en glipp, kom det lynkjappe svaret tilbake på twitter.

Jeg humret igjen. Feil skjer. Jeg har selv feilet både titt og ofte. Jeg var tilgivelsen selv. Det er et godt og riktig prinsipp å bære over med dem som gjør en glipp. Og det er noe herlig norsk over at det sitter noen kongeløvemennesker og twitrer om steinerskoleloppemarkeder mens de er på jobb.

Dermed var jeg på god vei til å følge @kriseinfo igjen, men avventet. I mellomtiden fikk jeg fortjent kjeft fra andre på twitter for å mangle humor og romslighet.

Jeg kommer til å følge @kriseinfo igjen. Og jeg mener alle på twitter burde gjøre det samme.

Det er denne kanalen - av flere - som er myndighetenes offentlige kanal - og som skal bidra til å varsle naturkatastrofer, giftutslipp, terror og annen styggedom. Norge har nærmest sluttet med sirener og "Viktig melding, lytt på radio". Derfor bør man ikke bare følge @kriseinfo, men faktisk legge inn ekstra varsel, slik at deres meldinger spretter opp på mobilskjermen så fort de er postet der inne i kongeløvehuset.

Likevel er jeg litt skeptisk til om folkene på @kriseinfo egentlig skjønner hva de driver med foran datamaskinen.

For det var ikke bare meg som stusset på melding om loppemarked fra den kanten. Tilbakemeldingene - de fleste småspydige eller lattermilde - lot ikke vente på seg.

Forklaringen alle fikk, var at det var en privat facebook-melding som var blitt twitret ved en feiltakelse. Javel. Det var en innstilling i maskinen man måtte se nærmere på. Javel. Og når den først var twitret, bestemte man seg for like godt å la den bli stående. Javel.

Men ærlig talt..... Selvfølgelig er jeg innmari prinsipiell og surmaget nå. Men alle med en viss kjennskap til omdømmebygging ser hvor galt dette blir. I et samfunn hvor det vrimler av omdømmebyggere og informasjonsmedarbeidere synes det å skorte litt i rekkene på @kriseinfo.

For i løpet av oppfølgende twitter-meldingene klarer twitterkanalen med norsk løve å plumpe ut med tweets som viser at:

a) de driver med private ting på Facebook i arbeidstiden (jada, hvem gjør ikke det, men vi snakker ikke høyt om det, siden det ikke er stuerent)
b) de skjønner ikke helt hvordan sånne datamaskiner fungerer
c) de synes ikke feilen vi har gjort er så nøye, derfor lar de reklamen for loppemarkedet bli stående.

Underveis hadde for sikkerhets skyld @kriseinfo spurt sine lesere om råd. Skulle de slette tweeten, eller la den stå....?

- Selvsagt skal dere slette den, sa en kar.
- Vi lar den stå, svarte nettstedet.

Jeg vet ikke helt om @kriseinfo har skjønt hva informasjonsarbeid egentlig er, og de burde ha en fingerspissfølelse for faget. Den første meldingen er ikke så ille. De oppfølgende er hakket verre. Man roter til enda mer i stedet for seg selv, høyst unødvendig.

Det skremmer meg litt. Ikke mye.

Og nå skal jeg trykke "følger" på @kriseinfo igjen.

Håper for øvrig at loppemarkedet ble riktig så vellykket :))

Sulten driver oss

Sulten driver mennesket fremover. Sulten er årsak til alt. Sulten er vår skjebne og vår forbannelse.

Tenk deg - for enkelthets skyld - de aller første mennesker ute på en deilig øy. Det er paradisiske tilstander. Edens hage, om du vil. Menneskene lever lykkelig. De er ikke mange. Det er overflod av mat. Bare å høste bær, nøtter, frukt og røtter fra naturen.

Selvsagt koser mann og kvinne med hverandre når de ikke koser seg med maten sin. De blir flere. De blir flere som skal dele det samme matfatet.

Det blir knuffing. Det blir kamp. Det blir vold. Drap. Sorg. Ondskapen er kommet inn i paradiset.

De danner derfor sine allianser. Og de stemmer hverandre ut. Plutselig en dag er de to flokker som slåss mot hverandre. De splittes. Trekker seg litt vekk fra hverandre. Tar en brutal kamp med steiner og stokker i ny og ne. Holder folketallet nede. De sterkeste overlever, og sikrer seg maten.

Menneskene må finne på noe mer. Noen begynner å jakte på dyr. Det er ikke lett. Men de må ha mat. I glupe øyeblikk skjønner menneskene at de må samarbeide. Hvis de hjelper hverandre med jakten, tjener alle på det.

De går i store halvsirkler og skremmer dyr utfor klipper. De graver hull i bakken som byttet kan falle ned i. De samarbeider om å holde sulten på avstand. De lærer seg å feste en spiss stein på en kjepp og lage seg en klubbe, å kaste stein med slynge, å kaste spyd med kastetre, og etter hvert å spenne en bue.

De lærer seg å flyte rundt på en stokk, men at du flyter enda bedre ved å feste flere stokker sammen. De lærer seg å hule ut stokker, og gjøre den stødigere. De kommer seg stadig litt lenger ut på sjøen. De lærer seg å løfte en båt sammen mot sjøen. Ja, selv fiender kan finne på å hjelpe hverandre med å flytte en båt. De tjener alle på det i lengden. De lærer seg å fange fisk med krok og garn.

Og med en krig mot naboflokken en gang i mellom humper og går det på et vis. Men så fort menneskene ikke sulter seg helt kraftsløse, lager de nye barn. De blir flere. Matfatet blir snart for knapt igjen.

De lærer seg å følge etter flokker av dyr. De lærer seg å stenge flokker inne i innhegninger, for deretter å plukke ut ett og ett til mat. En dag oppdager de at korn kan dyrkes og høstes. At ett såkorn kan bli til mange nye.

Atter holder de sulten på avstand.

Igjen blir de flere. Matfatet for lite. På tide å slåss litt med naboflokkene igjen.Ta maten deres. Gjerne damene deres, også. Om det ikke lykkes akkurat som planlagt, blir det i hvert fall færre til å dele på maten etter at de har slått hverandre i hjel. Det er da noe.

De må finne på noe nytt. Så en morgen peker stammens beste krigere på en stein, som de kaller Tordensteinen. Inne i steinen bor han som lager tordenen på himmelen, og mannen i steinen har bestemt at bare noen av stammen skal ha det meste av maten. Mukker du på dette, kommer mannen i Tordensteinen og tar deg.

Stammens beste krigere har oppfunnet det religiøse argument. For det er ikke mat til alle. Og noen må bukke under. De gudbenådede - de som er på godfot med han inne i steinen - skal overleve. Adelen er oppfunnet. Overklassen. Og underklassen.

De sper på med visse kjøreregler for hvordan man skal leve sammen. Den som bryter reglene blir jaget, pisket eller myrdet. Mennesket begynner å lage seg lover og retterganger.

Stammens beste krigere finner på mer. En dag setter de rare klær på stammens raring og ber ham vise seg frem. Han adlyder, og lager en merkelig forestilling, med sang, artige kroppsbevegelser og andre rare lyder. Alle holder på å le seg ihjel, der de står rundt ham og ser på. Mens showet pågår, sørger noen av stammens beste krigere for å stjele maten til de fattige i stammen.

For å få til dette, sper de på med å dele ut noe gjæret væske som gjør de sultne sløvere enn vanlig.

Det blir riktignok litt murring dagen derpå, men det løser stammens beste krigere ved å peke ut en tilfeldig stakkar, kjenne ham urettmessig skyldig som tyv og få ham spektakulært henrettet på samme stedet som ved gårsdagens show. De sultne i underklassen får kaste litt stein og får utløp for litt sinne og frustrasjon. Sånn holder de det gående, med underholdning og henrettelser. De sultne er stadig desperate, men holder seg i skinnet i frykten for å blir bestialsk myrdet i all offentlighet.

En dag gjør stammens klovn det uhyrlig å rope ut og advare de sultne om hva de rike pønsker på. Samme kveld er han myrdet på kreativt og smertefullt vis. En ny klovn hentes frem.Kulturlivet er til tider ganske brutalt i starten. Men er du klovn og roper ut at høvdingen er en skikkelig tøff og kul fyr -  og en god venn av han der inne i steinen - går det stort sett ganske greit. Du får til og med mat. Og noen å kose med.

Blant stammens beste krigere finnes det også eventyrere.
- Nei, skulle vi finne oss en ny øy, sier en av dem.
- De andre flokkene er der allerede, sier den molefonkne krigerkompisen.
- Vi drar enda lenger bort, svarer eventyreren kjekt.
- Jeg gidder ikke å bli med, svarer den molefonkne.
- Si fra til oss andre hvis du finner noe, da, sier høvdingen.

En dag tar eventyreren like fullt  med seg fruen, barna og den beste båten og drar altfor langt ut. Lenger enn Tordenguden tillater. Ute på sjøen kommer det plutselig en fryktelig vind, og etter noen grusomme i døgn i villelse, driver familien i land på en fremmed og fjern øy.

Det finnes ikke riktignok en annen familie her, men etter at inntrengeren har spist seg sterk og har banket opp de fastboende, er situasjonen grei. Den fastboende er behørig overtalt til at fra nå skal han og damene være underklassen for de nye folkene (de er jo guder fra andre siden av havet).

Forresten gjør det ikke så mye. Ikke ennå. Det finnes overflod av alt i den nye verdenen. Mat. Dyr. Alt. Den kjekke kriger har funnet sitt nye paradis og starter den samme historien på denne øya.

Mennesket skjønner at vannet kan demmes opp. De bygger demninger sammen som sørger for at jordbruket deres alltid får nødvendige dråper vann. De fortsetter sin teknologiske utvikling. De skaffer seg trekkdyr, lager seg plog, blir mer effektive.

Sånn kan vi ramse opp videre. Men sulten er årsak til de store, grunnleggende kreftene i historien: Slåssingen, samarbeidet, alliansene, folkevandringene, imperialismen, religionen, opprørene, ondskapen, krigene, jussen og den teknologiske utviklingen.

Kampen for matfatet er også årsak til at menneskene har laget seg en utrolig arbeidsdeling med penger som byttemiddel. Bare slik er det mulig å intensivere matproduksjonen slik at det blir nok til alle.

Sulten er årsak til alt ondt og godt på jorden.

Slik skal det fortsette enda noen tid.

Stjele min tid

Jeg elsker min iphone. Og hater den. Jeg er blitt iphonejunkie. Blir gal når den ikke er i nærheten.

Du vet hva jeg mener. Kanskje. I alle fall hvis du eier en iphone. Twitter. Facebook. Nettnyheter. Epost. Sms-er. Klokka. Runde på runde.

Jeg er min egen fiende.

Jeg jobber i en verden som skal gå under. Papiravisverdenen. Selvsagt går vi sakte dukken. Avislesere er en folkegruppe som stadig blir færre. De tynnes ut. Avislesere blir gamle og dør. De unge vet alt - uten å lese så mye papiravis. Det skremmer alle oss i bransjen. For å spre nyheter via nett er det faktisk ikke mye penger å tjene på. De store gutta som styrer oss fra konserntoppen, klør seg i hodet.

For oss avisfolk er det ett håp: At det fødes nye mennesker som oppdager gleden ved å lese en papiravis. Kanskje sammen med noen, slik vi gjorde som studenter. Vi var en gruppe på fem-seks som gikk og kjøpte hver vår avis og deretter leste sammen, før vi byttet aviser. Det er et kjært minne. Det er 28 år siden.

Vi journalister kan drømme - men tror det ikke helt - at avislesning fortsatt blir en del av kvalitetstiden din hvert døgn. Selv tviholder jeg på tradisjonen. Å lese aviser om morgenen er blitt noe av det viktigste jeg gjør. Derfor står jeg opp klokken fem, og fra halvseks til syv sitter jeg med frokost, stort kaffekrus og aviser. Det er godt og fredelig i huset, og godt lesestoff på tørt papir.

Jeg blar og jeg leser. Jeg nikoser. Det blir litt krampaktig kos.

For dessverre ligger den der, iphonen. Plutselig tar jeg meg i å bla i nyheter på twitter, facebook og de store nyhetskanalene. Ergerlig slenger jeg telefonen fra meg i sofaen. Forbannet være iphone, som gjør meg så avhengig.

Jeg trøster meg med at iphone erstatter mange ting samtidig.

Jeg trøster meg med at de fleste ikke er like hardt angrepet som meg. Kanskje er jeg overstadig nysgjerrig på verden.

Derfor har jeg nå laget en liten plan for meg selv, med følgende mål:

1) Lese avisene mine uten å sjekke telefonen noen gang underveis. Legge den fra deg ute i gangen.

2) Lese bøker uten å ha telefonen i nærheten. Lesingen kan for eksempel være å bla opp på en tilfeldig artikkel i mitt gamle leksikon. Jeg prøvde dette nylig, og det var faktisk utrolig godt. Jeg kjente atter en deilig flashback til studietid.

3) Ta alle turer i skogen uten å sjekke telefonen underveis.


Ellers er det bare å krysse fingrene for at vi som lager avisen fortsatt klarer å gi mennesker en liten lesestund hver dag - og at de ikke vraker oss til fordel for iphone og alle dens fettere. Jeg må også krysse fingrene for at vi som lager avis sammen klarer å sette ord på og reklamere for den hellige, gode lesestund. De som ser verdien av å lese på papir.

Og så er det faktisk enda et håp:

Å se min datter ligge på sofaen og lese en bok i flere timer. Uten å kikke på sin iphone særlig ofte. Hun leser ikke aviser, men hun leser i hvert fall en bok. Av papir.

Så godt å se.

Piggene ut mot veivesenet

Han var ingen humørspreder - trafikkinspektøren. I sin uniform sto han der i Borge og vinket meg med steinansikt inn på en lomme foran gravkapellet.
Til kontroll. Av meg.

- Lysene virker jo, sa han humørløst, idet han gikk rundt bilen. (Var han kanskje litt forbauset eller spydig?)
Så fikk han se dekkene mine. Han rynket på nesen.
- Her var det lite pigger, fortsatte han. - Farlig, det.
- Huffda, svarte jeg, så overrasket jeg bare kunne.

Det er forresten innmari vanskelig å få til et tonefall som overbevisende forteller at "oj, er piggene vekk, hvor er det blitt av dem, forrige gang jeg kikket på de dekkene, krydde det av pigger der", selv om det var akkurat det tonefallet jeg anstrengte meg hardt for å klare.

Men der jeg satt i den gamle skræggen av en bil visste jeg selvfølgelig svært godt at dekkene kunne vært bedre. Og jeg tenkte det skulle bli dyrt. Inspektøren så ut som en fyr som synes bankgiroer er noe av det kjekkeste som finnes. Mismodig leverte jeg fra meg vognkort og førerkort.

Den humørløse mannen forsvant inn i en av veivesenets biler og ble borte lenge.

- Hold deg rolig, Nilsen. - Ikke glem effekten av å oppføre seg ordentlig. Ikke krangle med trafikkinspektøren, sa jeg om og om igjen til meg selv.
- Er jeg i trøbbel? spurte jeg smilende, da han kom tilbake.
- Vri på hjulene, svarte han mørkt.

Han bøyde seg ned og målte spordybden. Den var faktisk lovlig. Så vidt. Dermed slapp jeg bot (eller gebyr?) for dårlig mønsterdybde. Men piggene var fortsatt altfor få. Mannen skrev noe på en blokk, rev av og leverte meg et pålegg om å bytte alle fire dekk innen 8. mars.
- Jeg tenkte de kunne holde ut denne vinteren.... prøvde jeg forsiktig.
Mannen bråsnudde og glodde surt på meg.
- Du har for lite pigger i dekkene. De må byttes. Dette er farlig, sa han, og gjentok dette med fristen 8. mars.

Jeg fortsatte å oppføre meg så godt jeg kunne og ønsket ham det aller beste for resten av dagen og kjørte videre. En uventet utgift, jaja, det er ikke første gang i livet, men jeg hadde jo tenkte å kjøpe nye dekk før neste vinter. Piggfrie, til og med.

Tre dager senere fikk jeg brev fra Statens vegvesen med samme beskjed: Bytt dekk, de mangler pigger. Hvis ikke, klipper vi skiltene dine. Jeg dro til gutta på bilverkstedet.


De steilet.
- Tull og tøys, han kan ikke skrive sånn, sa de.
- Neivel....?
- Det er mønsterdybde som avgjør om et dekk er lovlig, ikke antall pigger, i hvert fall ikke at det er for lite pigger. Disse dekkene ville gått gjennom EU-kontrollen.

Faktisk hadde de aldri hørt om slike krav på bilverkstedet. I stedet ble mannen på verkstedet i Indre Østfold såpass nysgjerrig at han dobbeltsjekket saken med et stort dekkfirma. Svaret fra firmaet var at dette kravet til minste antall pigger i et dekk er helt ukjent. Og hvis det finnes, kan det få store konsekvenser, all den stund det selges piggdekk uten pigger, det vil si piggfrie dekk klargjort for ettermontering av pigger.

- Hva, tenkte jeg.

Og deretter begynte jeg å høre meg rundt blant flere. Samme svar. Det finnes ikke noe minstekrav til antall pigger i et dekk. Det vil si: Det bør være omtrent like mange pigger i hvert av de fire dekkene, hvis ikke kan de ta meg på å kjøre med piggfritt og piggdekk samtidig, noe som ikke er lov. Men på mine utslitte dekk - med fortsatt lovlig mønsterdybde - var det like lite pigger på alle sammen.

For å være helt sikker, valgte jeg å kontakte Statens vegvesen via spørretjenesten på www.vegvesen.no  Svaret kom etter to dager:
- Det finnes ikke noe minstekrav til antall pigger i et piggdekk, står det i eposten, vennlig hilsen Statens vegvesen.

Men det finnes et maksimumskrav, hvilket ikke plager meg nevneverdig for tiden. Det har aldri plaget meg, når sant skal sies. Men du kan ikke ha for mange pigger, det finnes en øverste grense.

Og det er nå jeg kjenner at tanken på å oppføre seg ordentlig mot denne trafikkinspektøren begynner å bli litt vanskelig. Mannen bløffet meg. Han skrev ut et pålegg han ikke hadde belegg for, i kraft av sin uniform og myndighet. Alternativt kunne han ikke reglene godt nok, hvilket heller ikke er tilgivelig. Vi må faktisk kunne forvente at folk som forvalter regler og forskrifter gjør det riktig.

Så jeg vet egentlig ikke hva som er verst, av de to mulighetene, med mindre han hoster opp noe helt annet. For sikkerhets skyld sender jeg nå et brev til dem og gjør dem oppmerksom på hva som skjedde ved Borge gravkapell denne dagen og hva jeg har funnet ut i etterkant. Jeg påklager vedtaket etter forvaltningsloven, slik det står jeg kan gjøre nederst på mangellappen. Så kan de hoste frem forskrift og paragraf.

Jeg tenker allerede nå å krydre klagen med et par oppfordringer. Jeg skal skrive hyggelig og ordentlig tone - selvsagt - du skal jo aldri undervurdere effekten av å oppføre deg ordentlig. Men det skal samtidig være en tydelig oppfordring om å iverksette tiltak for kvalitetsforbedring av trafikkinspeksjonstjenesten, gjerne med intern evaluering, tilleggsopplæring eller omorganisering. Eller annet byråkratsvada. Jeg tror de vil like det.

Selv har jeg også lært en lekse: Neste gang jeg blir stoppet, anholdt, arrestert, lagt i jern eller lignende, så skal - så høflig og ordentlig jeg kan - spørre om de kan være så snille å legitimere seg og vise til en hjemmel, disse menneskene som går rundt i uniform.

- Vis meg hvilken regel eller lov jeg har brutt, så tar vi det derfra, skal jeg si, mens de smekker på meg håndjernene.


PS!
Jeg har selvfølgelig byttet til fire nye dekk. Jeg skulle jo det uansett. Jeg vil jo ikke kjøre på farlige dekk.

Jeg skal ikke kreve erstatning. Jeg skal bare kreve at de ansatte kjenner reglene de er satt til å forvalte.

Gi E18 nytt navn!

Altfor mange i Oslo går rundt og tror at E18 er veien mellom Oslo og Kjuttaviga.

La oss le rått av dem. Vi vet jo så mye bedre.

Eller kanskje ikke.

For visste du at E18 er 1.890 kilometer lang? Den starter faktisk i Nord-Irland, fortsetter en fergetur over til Skottland, går så fra Kristiansand til Oslo, videre til Stockholm via Indre Østfold, før den fortsetter med ferge til Finland og ender i St. Petersburg.

Jeg visste det ikke selv. Ikke før jeg skulle skrive dette innlegget og slo opp på wikipedia.no

E18 henger altså ikke sammen en gang. Og mellom Skottland og Kristiansand går det til overmål ingen ferge.

Vi som bor i Indre Østfold tenker nok på E18 som veien til Oslo. Noen blant oss løfter blikket og erklærer alvorlig at det er hovedveien mellom Oslo og Stockholm, hvilket det langt på vei er. I alle fall den nest høyest trafikkerte innfarten fra utlandet, uten at dette sier så mye. Trafikken på E6 er nemlig i særklasse høyere.

Men at E18 er hovedvei til Stockholm er reelt nok. Det betyr for eksempel at når folk fra Fredrikstad skal kjøre til Stockholm, så kjører de til Mysen og svinger inn på E18 østover.

Noe som forundrer meg stort, er at oslofolk ikke ser det slik. De ser ikke på E18 som veien til Stockholm. For oslofolk flest er E18 veien til Drammen, Sørlandet, Kaptein Sabeltann, Kjuttaviga og andre steder langt borte.

Jeg mistenker mange hovedstadsfolk for rett og slett ikke å vite at det finnes noen E18 sørøst for Oslo. Jeg tror vi lett kunne avslørt dette ved å spørre et knippe oslofolk.

Jeg tror de store redaksjonene må ta mye av skylden for dette. Eventuelt så tar journalistene med seg virkelighetsoppfatningen fra folk flest inn i redaksjonen.

For:

Hvis du leser om E18 i VG, Dagbladet eller Aftenposten, så er det så å si alltid veien på vestsiden av Oslofjorden det siktes til.

Nyheten: "Vogntog sperrer E18" betyr at det står et vogntog og sperrer E18 ett eller annet sted mellom Sandvika og Vestfold.

Hvis vogntoget sperrer noe på sørøstsiden av Oslo, heter det at "Vogntog sperrer Mosseveien". Eventuelt så skaper vogntoget kaos på Vinterbro.

Men hvis det skaper kaos på E18 i Follo eller Østfold, så er E18 neppe nevnt. Ja, det er ikke sikkert at kaoset overhodet er nevnt i disse avisene, verken i papir eller på nett. Det synes nemlig å være skrekkelig mye lengre fra Oslo til Indre Østfold enn til Vestfold. At det er kaos langt her ute - som i Visterhellinga - er sjeldent interessant.

Vi er liksom litt usynlige, her i Indre. Det skal jeg raljere om en annen gang.

Fra byggingen av Smålenene bru.

Heldigvis - og det er noe satirisk ment - ble det gravd ned litt for store steiner i veikroppen på ny E18 gjennom Spydeberg. Steinene skulle være mindre enn halvmeteren, men viste seg å være fire meter. Dette kan være årsaken til telehivproblemene som Smaalenenes Avis var først ute ned å rapportere om.

Etter hvert fikk også Aftenposten og NRK med seg at det var tilløp til telehiv. De gjør som alle store redaksjoner ofte gjør: Later som om det var de som spadde frem nyheten og lager store kritiske oppslag.

I dette tilfellet skal de være tilgitt. For det som er heldig - sett med indreøstfoldsk blikk - er at riksmediene faktisk begynte å snakke om "E18 i Østfold". Jeg mistenker at flere samfunnstopper og politikere kan ha tenkt "Jøss, går E18 der, også". Ja, de er faktisk begynt å skrive om E18 i Follo, også. I hvert fall Aftenposten.

For regionen vår er denne type voksenopplæring og geografiundervisning gull verd.

Kampen for å få E18 gjennom Østfold og Follo oppgradert til motorvei er lang og seig. Den er pågått i flere tiår. Sakte men sikkert har lokale lobbyister lykkes med å vise stortingspolitikere og store interesseorganisasjoner at det faktisk finnes en viktig tverrforbindelse mellom Oslo og Stockholm.

Jeg kunne tenke meg å foreslå følgende:
1) E18 mellom Oslo og Stockholm døpes om til Stockholmsveien.
2) E18 mellom Oslo og Kristiansand døpes om til Kaptein Sabeltanns vei. Eventuelt Sørlandsveien.

Det ville fjerne all tvil. Og bidra til å oppdra folket ytterligere.


Særlig de som styrer med penger og makt i Oslo.

Bonden alle ville banke

Sivert rappet hesten litt ekstra over baken, der han var på vei hjem fra Byen. Det var blitt sent, og fortsatt var det lenge før han var hjemme.

Han hadde spist og drukket godt i Byen. Smilt i all uskyldighet til fremmede kvinner, kjent fremmede lukter og hørt langveisfarende spille fløyte. Bak på vogna var massevis av varer - handlet hos virkelige kremmere med voks i barten - varer man ikke får tak ute i Indredalen. Han hadde gjort handel som ville gjøre kona fornøyd. Kjøpt flott silke til henne, i lønnlig håp om litt belønning til natten.

Men det var langt på dag, og hesten var treg, enda veien var god. Men Sivert visste at han snart måtte ta av på sideveien over til Indredal. Og veien der var stedvis dårlig. Den hadde et parti der den var elendig smal, og møtte du noen, måtte du sette ned farten.

Da han tok av fra hovedveien, løftet han hånden til storbonden på Skigard. Bonden var akkurat i ferd med å stenge gårdsbutikken i det store, gilde stabburet sitt for kvelden. Skigardsbonden likte nok ikke at Sivert og de andre dro helt inn til storbyen for å handle, men han hilset likevel tilbake. Man viser da folkeskikk. Han sa ikke sånne ting høyt.

Veien til Indredalen gikk så å si midt i mellom to store, gilde gårder, der Skigard var den ene, mens den andre het Åsgård.

Sivert håpet innstendig han ikke skulle møte bonden på Åsgård.
- Den forbannede djevelen, tenkte Sivert om åsgårdsbonden.
Han hadde mest lyst til å grisebanke bonden på Åsgård. Han var ikke alene om det. Naboene hans i Indredalen var alle like forbannet.

Det var denne nye veien de slet med. Naboene i Indredalen hadde slått seg sammen og dannet sitt eget veilag. De la penger i potten og stilte til arbeid. Sammen laget de seg ny vei og flott vei gjennom Indredalen, der det bandt gårdene sine sammen. Drømmen var å få ned reisetiden inn til storbyen. Slik at den kom litt nærmere. Drømmen var at flere skulle bosette seg i Indredalen, eller bruke den som reiserute over til Baklandet lenger øst.

Men mellom bøndene i Indredalen og hovedveien inn til Byen lå Skigard og Åsgård og stengte. Bare en smal og dårlig sti krøket seg frem midt mellom gårdene, og indredalsbøndene ville gjøre veien sin gild helt frem til hovedveien. De var da foregangsmenn. Dette var siste flaskehalsen, må vite.

De to storbøndene var i starten helt avvisende.
- For noe tull, fnyste de begge.
- Dere klarer dere i all tid med den veien dere har, fortsatte de, mens Åsgårdsbonden for sikkerhets skyld spyttet litt skrå på bakken rett foran Sivert.
- Vi har da vei, vi, sa skigardsbonden og kastet hodet i retning Byen.

Men bøndene i Indredalen ga seg ikke. De kom mange ganger tilbake og ba om lov til å utvide veien sin. Bygge den bredere, rettere og raskere. Og gradvis kom de to store litt på glid, om ikke mye.
- Vi betaler ikke, sa begge aller først lurt.
- Dere må betale for jorda dere ødelegger, fortsatte de.
- Og skogen dere ødelegger. Og elgen dere jager.

Det ble en liten pinlig pause.

- Dere er stormannsgale, brølte plutselig Åsgårdsbonden og gikk rasende inn til kyrne sine.
Så kom han ut igjen og brølte:
- Hvis dere skal bygge den nye veien deres, så bygg den for pokker på andre siden av skigardsbonden.
Så gikk han inn til kyrne sine igjen.
Da ble skigardsbonden minst like sint:
- Hvis dere skal bygge den nye veien deres, så bygg den for pokker på andre siden av åsgårdsbonden.

Han gikk inn på stabburet sitt og ryddet i varene sine.

Indredalsbøndene kikket oppgitt på hverandre. De dro hjemover og diskuterte lenge på låvebrua hos den ene samme kveld. Dette virket helt fastlåst.
- Vi får skrive brev til Kongen i København og be om litt støtte, sa den ene.
Og sånn ble det.

Det gikk vinter. Det gikk vår. Det gikk syv år. Så kom brevet fra København med Kongens stempel på.
- Bygg jeres Landevej stort set paa samme Linie som nu, thi det ere den eneste sunde Fornuft, skrev Kongen.
- Dæven, sa bøndene i Indredalen fornøyd.
Knakende kjekk kar, Kongen.

De to tverre storbøndene måtte gi seg nå.
- Greit, sa de begge resignert. - Men vi betaler ikke.
- Dere er stormannsgale, mumlet åsgårdsbonden igjen. Han kikket mistrøstig og bistert bort på den flotte enga der Kranselin og de andre gikk på sommerbeite og koset seg.
- Flotteste jorda. Ødelagt på grunn av en drittvei for de innavla idiotene, mumlet han.

Men nå gikk det slag i slag. Indredalsbøndene fikk hyret en staselig ingeniør og arbeidsfolk og begynte å rigge seg til innsats. Endelig skulle veien fullføres fram til hovedveien. En 40 år gammel drøm skulle endelig bli virkelighet.

Den store dagen nærmet seg. Ingeniøren skulle bare se over tall og tegninger litt til, da Åsgårdsbonden plutselig kom ut av huset sitt og sa:
- Jeg har tenkt litt på det. Hvis dere først skal bygge en ny vei, er det godt mulig den burde gå bortenfor låven min. Eventuelt nedenfor skolestua mi. Eller opp mot skogen min. Eller annet sted. Jeg vet ikke ennå.
Indredalsbøndene trodde ikke sine egne ører.
- Men Kongen har sagt... brøt de ut, men rakk ikke fullføre.
- Jeg har ikke bestemt meg. Jeg må tenke litt på det en stund. Det haster jo ikke, vi har tiden for oss, sa åsgårdsbonden.
Før han gikk inn til kyrne sine igjen.

Nei, det var ikke rart at Sivert og de andre ikke lenger hilste på åsgårdsbonden. De hadde mest lyst til å grisebanke ham.

Alle sammen.

Vi fortjener ikke sola

Vi fortjener ikke sol og varme. Vi fortjener ikke grillvær. Til nød fortjener vi oppholdsvær. Så slutt å krysse fingrene for sol og pent vær. Det er bare tull.

Vi klarer nemlig ikke å kose oss når sola skinner. Ikke alle. Kanskje noen. Når det endelig er mulig å sitte i ro i den altfor dyre hagestolen, skal det nemlig støyes her i landet.

Støyes, da. STØYES! Det skal bråkes. Larmes. Maskiner skal startes. Akkurat når man vil. Når det passer.

Jeg nevner: Gressklipper, høytrykksspyler, kantrimmer. Eller: Motorsag, vinkelsliper, pussemaskin - eller enda verre: Gravemaskin.

Altfor mange blant oss lever nemlig under mottoet "er dagen fin, start en maskin".

Mange mener å ha rett til å støye. De koser seg glugg ihjel med maskinen sin.

Pussig nok koser de seg ikke med den samme maskinen sin på en gråværsdag.

Nei, det er noe med den sola. Det er da så trivelig å være ute og høytrykksspyle litt når sola skinner. Og la oss for sikkerhets skyld spyle alt, når vi først er i gang. Fint å være ute noen timer når det først er bra vær. Skal du starte motorsagen, så hold på fire-fem timer. Start gjerne tidlig.

Surmaget, jeg? Helt sikkert.

Det kan selvsagt ikke være stille der mennesker bor sammen. Men skal det være ekstra mye støy når det først går an å sitte ute?

Er det lov å tenke at i dag er det så fint vær at jeg lar være å støye? Endelig skinner sola, og vinden er stilnet, la oss nyte de hellige dagene. La oss kose oss ute, uten annen støy enn barnelatter og praten fra sene hageselskaper.

Kan man tenke motsatt: I dag er det gråvær og kjølig så det gjør ikke noe at jeg bråker litt?

Eller tenker man bare at det gir jeg blanke i. Jeg gjør som jeg vil.

Man har da vel rett til å bråke.

I så fall håper jeg sola aldri kommer denne sommeren. Det holder med oppholdsvær.

Det blir så mye bråk med den sola.

Naboers djevelskap

I noen tusen år hadde vi en lei hang her i landet til å slå hverandre ihjel for alt mulig. En bekk, for eksempel, kunne være nok. En bekk med rent vann var gull verd.  Verdifull nok til å finne frem kniven for. En vei er annet eksempel på stridstema. Eller et jaktterreng.

Strid om sånne ting førte til at man banket løs på hverandre for å sikre retten sin. Stundom prøvde naboene å samarbeide, i alle fall en stund, men ofte kunne det strande. Samarbeid er ofte skjøre saker.

Eksempel: Partene lever lykkelig ved samme bekk helt til naboen oppstrøms plutselig demmer opp bekken, slik at naboen lenger ned bare får en tynn, piplende stripe å drikke av.

Eller naboen starter jakten noen dager før man i alle år er blitt enige om.

I slike tilfelle: Bank i vei. Slå. Stikk. Myrd. Voldta naboens kone. Avliv buskapen hans. Senk båten hans. Stjel hesten. Brenn huset hans.

Etter hvert begynte menneskene å ønske seg litt tryggere og mer forutsigbart samfunn. Det er slitsomt i lengden å gå til bekken etter vann når naboen kan ligge lurende bak en busk, klar til å hugge deg i ryggen med spiss gjenstand, eller dunke hodet ditt mot en stein, før han fortsetter med alt den andre djevelskapen hjemme hos deg.

Løsningen for å gjøre livet tryggere var å skaffe seg allianser med andre naboer. Å være i flokk kan beskytte deg. Gradvis vokste det frem en slags rettsstat. I alle fall møttes menn og holdt ting. Der kunne flertallet bli enige om at en innmari bekkedemmer, tyvjeger og andre som tok seg til rette kunne kjeppjages. De fikk ikke lov til å ture frem slik de ville uten å få flertallet av flokken på nakken. Man lagde seg også regler som skulle følges mellom disse tingene. Man skrev for sikkerhets skyld det hele ned.

De første lovene var født.

I verste fall ble slike balstyrige menn lyst fredløse og landsforvist. De måtte sette seg i båten snarest og seile av sted - gjerne om natten - for å hindre at de tøffe gutta i nabolaget dukket opp og gjorde kål på deg og buskapen, voldtok kona di, senket båten din, brente huset ditt eller stjal hesten din. Pluss all den andre kreative og smertefulle styggedommen de kunne klekke ut i forbifarten.

Om rettferdigheten alltid var i høysetet, er jeg mer usikker på. Det kan jo tenkes at flertallet på tinget jaget feil mann, rett og slett fordi de var kamerat med den råeste i konflikten.

I dag har vi mer og mer sluttet med voldelig konfliktløsning. Vi har funnet andre måter å holde hverandre i øra på, selv om unntak finnes. Men de gode, primitive kranglene finnes fortsatt.

Naboskap er fortsatt vanskelig. Primitive følelser lever i beste velgående. Innerst inne er mange av oss fortsatt huleboere, selv om antall sider med lover og regler er vokst og vokst. Gjennom journalistjobben min treffer jeg stadig naboer som krangler. Og de kan være sinte. Og det jeg ser, er egentlig folk som har det vondt og leit. Ofte er viljen til å løse krangelen ulikt fordelt. Den ene naboen kan være villig til å jenke seg, den andre kan være uforsonlig.

Lover og regler er laget for å hindre krangler. Naboloven forteller hva som skal tåles og ikke tåles. Plan- og bygningsloven er en annen viktig lov. Svært mye av PB-loven handler om hvordan folk skal bo og virke ved siden av hverandre uten å havne i tottene på hverandre.

Og hvis loven brukes riktig, helst av folk med en viss utstråling og kjemi, skal det være mulig å unngå at det utarter. Det er kommunen som i stor grad forvalter plan- og bygningsloven, som ikke bare forteller hvordan vi skal bygge samfunnet vårt, men også hvordan vi skal snakke sammen og varsle hverandre.

La oss resonnere litt:
1) plan- og bygningsloven handler altså i stor grad om å holde fred mellom naboer.
2) kommunen forvalter svært mye av plan-og bygningsloven.

Ergo: Kommunen har plikt til å forsøke å løse nabokonflikter. Aktivt og upartisk. Det nytter ikke å gi blaffen eller ta parti for den ene parten.

Ut i fra dette plikter kommunen også å følge loven pinlig. Du kan for eksempel ikke gi nabo A lov til å bygge huset sitt en meter fra tomtedelet, fordi dette blir for nær nabo B.

Her finnes eksempler i fleng. (Jeg kommer her ikke til å nevne noen av de sakene jeg har jobbet med.)

Normalt skriver jeg ikke om nabokrangler. I alle fall ikke så lenge det dreier som en ren krangling partene i mellom. At Hansen synes Olsen er ond, stygg og dum - og omvendt - er normalt ikke en sak for avisen. Men dersom politiet rykker ut fordi Hansen og Olsen slåss så fillene fyker, er det noe annet. Eller at kommunen griper inn og fatter vedtak. Eller at annen offentlig myndighet fatter et vedtak. Eller at det blir rettssak og dom av det.

Det er når en offentlig myndighet griper inn - flertallet i flokken - at det virkelig blir en sak.

Som journalist er jeg opptatt av at den offentlige myndigheten løser dette etter boka. Og med nødvendig kløkt, visdom og upartiskhet.


Det er dessverre ikke alltid tilfelle.

For innerst inne er mange av oss fortsatt huleboere, selv om loven stort sett har avløst sverdet.

Tullingen Bjørnstjerne

Den mann hvorom her skal raljeres, het Bjørnstjerne Bjørnson.

Jeg liker ham ikke. Jeg er helt usakelig irritert på at en mann kan gå rundt i sin tid og hete Bjørnstjerne, i stedet for Petter, Ole, Harald eller Trond. Litt derfor tenkte jeg å vanhellige nasjonalskalden vår litt. Pirke på ham litt, der han sitter på pidestallen sin og kikker morskt fremfor seg.

Men mye av min kritikk handler om teksten til "Ja, vi elsker". Nasjonalhymnen vår. Det er sangen - den er selvsagt meget vakker - vi hører skolekorpset avspille, mens en og annen nynner med på en hustrig 17. mai. Det er sangen vi hører når en norsk nordmann - ofte en trønder - har tatt gull i en sær sport som stort sett nordmenn driver med, altså langrenn.

Det er sangen full av høytid vi spiller, mens tv-bilder av fiskeskøyter og snøkledde tinder ruller over flatskjermen etter at den herlige, litt kjelkete, kongen vår har sagt noen ord på nyttårsaften.

Det sørgelige med "Ja, vi elsker" er at du må være operasanger for å avsynge den. Jeg klarer i hvert fall ikke. Jeg må nynne sånn svakt, men melodien er krevende. Dermed dropper jeg å synge med. Det gjør også andre, forresten. Mange andre. Korpset spiller oftest alene på 17. mai.

Akkurat dette er ikke Bjørnstjernes skyld. Det er fetteren hans Nordraak som komponerte melodien.

Men la oss stikke pinnen i Bjørnson nå: Teksten på "Ja, vi elsker" er full av språklig svada. Eller litt mindre eplekjekt: Den varierer i språklig kvalitet og nivå.

Det starter så bra. Vi klarer alle å se landet stige frem, furet og værbitt, dersom vi seiler inn fjorden på en vakker dag. Og vi klarer så se noen av de tusener med hjem. Alt i orden. Det er fint å være ute ved kysten. Men så "senker saganatten drømme over jord", og det er da jeg begynner å falle av litt.

Javel? Hva er det som skjer når saganetter senker seg? Jeg tror det visstnok betyr at vi har mye å være stolte av her i landet. At vi en gang - i sagatiden - var noen skikkelige blåsere som herjet rundt i Sydens land som vikinger. Da også.

La oss ta ett eksempel til:
"...det fra nød til seir, også vi når det blir krevet, for dets fred slår leir..."

???

Jeg har spurt språkfolk i 25 år om dette. Hva betyr det å slå leir for freden? De starter med å svare at det vet da alle. Og så blir de mer usikre. Nei, de vet ikke det likevel. Jeg har spurt norsklærere. Jeg har spurt journalister. Forfattere. Per Egil Hegge. Du vet, han der guruen i Aftenposten.

Helt automatisk får jeg opp et bilde i hodet mitt av Forsvarets lagstelt, der det ligger en masse gubber i svettestank, sur dieselrøyk, fukt og med fyringsvakt som sovner likevel og som risikerer blodkjeft av en løytnant hvis han blir tatt. De har nok slått leir. Muligens for freden.

Ingen klarer å skjønne helt hva salige Bjørnson har ment. De tror det handler om å reise ut i striden for fedrelandet, og det er sikkert riktig. Jeg synes det hele er et dårlig nødrim. Det blir et vanskelig bilde som er konstruert bare på grunn av rimet.

Jeg liker det ikke. Det er dårlig dikterkunst.

La meg fortsette mitt skrekkelige raid på Bjørnstjerne. Fedrene har kjempet. Mødrene har grett. Herlige kjønnsroller, Bjørnson! Tøffe menn og gråtende kvinner. På den tiden du skrev dette, var kvinnene så absolutt en del av Norges ryggrad. Da også. Kvinnene var faktisk vel så tøffe.

I tillegg har - ifølge sangen - vår Herre stille lempet, så vi vant vår rett. Der kommer "Gott mit uns"-dimensjonen inn - du vet inskripsjonen i beltespennene hos Wehrmacht. Bjørnstjerne var her sørgelig på linje med andre store nasjonalskalder i Europa. Alle mente jo at nasjonen hadde Gud på sin side. Det er gjennom tidene blitt mye bråk av at folk tror de har Gud på sin side. Så det bør vi i grunnen slutte med.

Gud forby.

Bjørnson var en mann som mente mye. Altfor mye, mente mange. Han var en rikssynser. Hadde han levd i dag, hadde han vært på tv hver kveld. Han ville brisket seg 100 ganger mer selvtilfreds i tv-ruta enn Lars Sponheim noen gang ville klart.

Vi ville vært dritt lei ham, også.

Vi snakker om en mann med så brutale meningsytringer at han fikk en statsminister til å begå selvmord i skam og fortvilelse. Vi snakker om en mann som skal ha bedt sin hustru Karoline om å begå selvmord ved å hoppe fra verandaen. Dette fordi hun fortvilte slik over mannens sidesprang. Vi snakker om en dikter som i en bondefortelling hevdet at storbonden Tord ("Den mann hvorom her skal fortelles") ifølge Bjørnsonn ble et bedre menneske av å se sin egen sønn drukne da de var på rotur sammen.

Det var pensum i norsk skole da jeg gikk der, og ærlig talt, nasjonalskald, for noe forbannet vrøvl!

Jo, jeg elsker dette landet. Tro ikke noe annet. Jeg elsker å synge også. Når de vakre maidager kommer, når bjerkestammene står hvite, når det grønnes, når det spirer, når det våkner til liv igjen: Jeg synger gjerne om landet mitt. Om folket mitt. Om kulturen vår. Når jeg ser mennesker stå sammen og løfte sine roser, for sammen å takle det vonde som skjedde på den vakre sommerdagen, da kjenner jeg at det finnes noe norsk som er viktig. Noe som er hellig. Et land å være glad i.

Jeg blir glad av å farte rundt i gamle natur- og kulturlandskaper. Særlig om våren.

Jeg synger aldri "Ja, vi elsker". I stedet blir det "Mellom bakkar og berg", eller "Fagert er landet", eller "Gud, signe vårt dyre fedreland". Det er også vakre hymner.

De har melodier som er mulig å synge til. Det er vakre kjærlighetssanger til landet vårt. Og de har fullt forståelige tekster.

Og tenk - de ble skrevet omtrent samtidig med at Bjørnson gikk rundt her i landet og tullet.

Ting jeg ikke tror på lenger

Jeg har begynt å lage meg en liste over alt jeg ikke tror på lenger. Jeg kommer til å gjøre listen lenger etterhvert. Men her er begynnelsen.

Jeg tror ikke lenger på:

At jakken til 299 kroner på kjøpesenteret virkelig har kostet 899 kroner tidligere, selv om det står dette på prislappen.
At regjeringen går inn for togrevolusjon i Norge, inkludert lyntog. Regjeringen bygger ikke vei eller jernbane før det blir arbeidsledighet, og det er økonomer, og ikke politikere, som avgjør når det kan bygges noe av betydning. Nå er økonomene mest opptatt av pensjonen til 68-erne.
At bøkene med alle sitater fra barnemunn noen gang er blitt sagt av barn. De fleste sitatene er selvsagt diktet opp av voksne, siden dette ikke kontrolleres likevel.
At deltakerne i "Beat for beat" improviserer. De har øvd som rakkeren. Det hele er egentlig et fesjå for å vise frem artister og hva de kan. De er der fordi de er aktuelle med noe.

Og i samme slengen:

At folk har skrevet alt det teite i skademeldingsskjemaene som forsikringsselskapene hevder. At stolpen kom susende inn fra høyre og sånt, Sitatene er diktet opp av forfatteren. Ingen kan jo kontrollere dette, heller.
At det noen gang blir fred i Midt-Østen. Til det er menneskets ondskap og hat for kraftig.
At politikerne styrer landet vårt. Det er det andre som gjør. Politikerne er bare der og lager krangle-teater, slik at vi skal tro at det er folkestyre. Teknokrater og byråkrater styrer.
At det noen gang blir nok mat i verden. Skulle det skje, vil bare menneskene formere seg enda mer, slik at det blir for lite mat igjen.
At jeg blir slank, rik og berømt.
At de ressurssterke verdensmaktene vil gjøre Sahara grønn igjen.
At det er vilje til å stanse klimaendringene.
At bensinprisen noen gang kommer under ti kroner per liter igjen.
At jeg sitter med den absolutte sannhet.
At en av alle verdens religioner kan ha mer rett enn andre, og dermed sikret seg billetten til evig frelse.

Jeg bare tror at jeg ikke kan tro dette. Jeg vet ikke.

Slurv, slendrian og tabber

I dag hadde jeg tenkt å skrive om mine egne tabber. Fortelle deg hvor fælt jeg synes det er å sette feil fakta på trykk.

For jeg hater å gjøre feil. Jeg har laget meg rutiner for å sjekke dobbelt, som for eksempel skrivemåten på navn. Når jeg er ute blant folk, spør jeg oftest om mobilnummeret. Offisielt for å ringe dem tilbake hvis jeg lurer på noe, men like ofte for å slå opp nummeret og dobbeltsjekke skrivemåten på navn.

Men av og til går det galt under skriving og jobbing. Da er det bare å legge seg flat og tilstå sin brøde.

Her er tre eksempler for hvordan det gikk galt for meg fra siste uke:

1) - Hvem i huleste er Olafsen?
Elendigheten startet torsdag, da jeg omtalte en alvorlig sak der flere instanser i politiet var sitert. Om kvelden ringte en mann og spurte:
- Hvem er denne Olafsen, jeg har lest saken din flere ganger og jeg klarer ikke å finne ut hvem Olafsen er.

Han hadde så rett. Jeg hadde skrevet om og forkortet en tekst. Noe av det jeg dessverre kuttet bort var "politimester i Follo Arne Jørgen...".
- Det er politimesteren som heter Olafsen, svarte jeg, og beklaget feilen.
- Åja, ha det bra, svarte mannen i andre enden.

2) - Kom dere ut på svak is!
Det ble hakket verre dagen etter. Fredagskvelden var travel. Jeg skrev om en tung og fæl lampe som hadde falt ned fra en stolpe i Mysen og nesten truffet en kvinne og barna hennes i hodet. Stygg sak.

Så dukket nyheten opp om at en mann hadde kjørt gjennom isen med atv på Glomma.
På altfor kort tid - etter at lampesaken var levert og jeg skulle på neste jobb ute i gatene, hakket jeg inn en sak om mannen i Glomma, og at det endte godt og hele uhellet trolig skjedde i Sarpsborg kommune.

Men jeg glemte et "ikke", og det har gitt meg mye hån og latter i helga:
"Operasjonsleder Marianne Coldevin henstiller alle til å ferdes på islagte vann og vassdrag de neste dagene, siden vårsola nå er i ferd med å få tak og dermed gjør isen svakere".

3) - Ikke tips Glåmdalen
Den tredje tabben er mer merkelig og innfløkt. Jeg fikk en epost fra en mann i Mysen onsdag 29. februar. Han påpekte at Statens vegvesen i et kart hadde flyttet Ørje til Magnor på ett av sine kart i Nasjonal Transportplan.
Først på slutten av søndagsvakten rakk jeg å følge opp tipset. Jeg sendte spørsmål per epost til Vegdirektoratet om hvordan dette henger sammen, og om det ikke vet hvor Ørje er hen.
Mandag hadde jeg fri, men for å være grei, valgte jeg å tipse Glåmdalen, som også ville ha interesse av samme sak. De er jo også apresse-avis og ledes av min tidligere sjef, selveste Eivind Lid.

Glåmdalen la saken på nett samme dag, og dette ble oppdaget av mine kolleger på jobb. Og disse mine kolleger ante ikke at jeg var i gang med den lille kuriøse historien. Resultatet ble at Smaalenenes Avis trykket en sak der vi siterte Glåmdalen om karttabben.

Men selvfølgelig: Det viktigste var vel at også vi hadde saken på trykk. Det komiske er likevel at vår redaksjon - på grunn av min tabbe - lager en sak basert på hva en annen avis skriver etter å ha fulgt opp et tips fra oss.

Og uten det morsomme svaret fra Vegdirektoratet, som beklager at etaten har rotet med beliggenheten for Østlandets perle Ørje.

Det ble rot og tull av dette, også. Kanskje ikke så synlig for leseren, men vi lo av det internt.

Men jeg hater slikt tull. Og jeg kan ikke skylde på andre enn meg selv. Det er bare å legge seg flat.


Tro bare ikke at jeg har tenkt å gå av.

E18-stans i minst ti år

Det er ikke til å tro: Statens vegvesen nekter å bygge ferdig det som gjenstår på E18 mellom riksgrensen og Vinterbro. Bare hvis politikerne blar opp fryktelig mye penger, kan etaten tenke seg å fullføre, og da står veien ferdig om drøye ti år. I beste fall. I verste fall skjer det ikke noe de neste ti årene, når nåværende trinn er ferdig gjennom Hærland.

Statens vegvesen er i dette tilfelle toppen av Vegdirektoratet, som på skuddsårsdagen la frem sitt forslag til Nasjonal transportplan (NTP).

E18 er lagt nederst i bunken og lider dermed samme skjebne som en rekke andre store, planlagte veistrekninger.

Selvsagt spiller veidirektør Terje Moe Gustavsen poker. Dette er taktikk. Signalet fra veivesenet er at, huff, det er så fryktelig mye forfall og elendighet på veiene, at dette dessverre må gå foran nybygg av veier. Så skal dere ha bygd noe, politikere, så gi oss mer penger. Man bygger ikke ny fløy på huset når vinduene faller ut, taket lekker og malingen flasser av på det gamle.

Det er forståelige argumenter, det, og det er grunn til å tro at politikerne plusser på og får noen meter vei bygd. Veivesenets NTP er bare et utkast, som nå skal til Stortinget. Politikere kan nok sukre pillen noe.

Slik sett er Terje Moe Gustavsen en utpresser. Skal politikerne ta noen seire frem til neste stortingsvalg, må de grave dypt i lomma og punge ut. Han tenker å bruke tiden og pengene til å male nye gule striper midt i veien, reparere noen rekkverk, bygge noen midtdelere og sånt.

Det er slett ikke sikkert politikerne klarer å skaffe så mye penger til nye veier. For herrene Jens Stoltenberg (Ap) og Sigbjørn Johnsen (Ap) er barske menn. De plager Norge med noe som heter handlingsregel for oljefondet. Fordi den norske 68-generasjonen - generasjonen som tok alt - skal leve herrens glade dager som gamle, må oljerikdommen settes av til pensjon og eldreomsorg. Da er det begrenset hva som kan tas ut hvert år av sparekontoen til annen moro.
Og nå har vi forresten kjøpt oss noen forskrekkelig dyre kampfly som også skal betales.

Det ser mørkt ut for nybygg av norske veier. I tillegg synes flere økonomer å mene at veier og jernbaner først og fremst er noe man bygger for å sysselsette folk i dårlige tider. Det er noe man tyr til for å fart på Norge. Når det går sånn noenlunde bra, er det ingen vits å bygge infrastruktur.

Men:
Når det gjelder E18, så handler det også om det mange anser som vrangvilje på toppen i Vegdirektoratet. Innimellom kommer det til syne: Utbygging i Østfold er ikke det som haster mest. Det er ganske tydelig.

Vi har sett tilløp til motarbeidelse. For mindre enn ett år siden så vi hvordan viktige dokumenter ble hengende altfor lengei direktoratet, slik at det holdt på å bli stopp på parsellen i Hærland. Det finnes også eldre eksempler. En av dem som snakket om proppene i byråkratiet, var tidligere stortingsrepresentant Odd Holten (KrF). Gang på gang har vi ventet på byråkrater.

Det mest utrolige er at Stortinget - med stort flertall - flere ganger har sagt at E18 i Østfold skal bygges ut fortløpende. For tre år siden sto daværende statssekretær Erik Lahnstein (Sp) i Spydeberg og lovte fullføring. Dette er også opplegget i nåværende NTP. Kampen for E18 er altså vunnet, rent politisk. Det er stor velvilje og forståelse for E18.

Til tross for dette opptrer Vegdirektoratet som en obsternasig tenårng og skyver denne fullføringen nederst på listen. Det er vanskelig å se dette som annet enn ordrenekt. Motarbeidelse.

Det er et nytt eksempel på at uoppsigelige byråkrater gjør hva pokker de vil her i landet. Slik embedsverket for øvrig har gjort i 600 år. Politiske vedtak betyr ikke en dritt.

Det er ikke politikere som styrer dette landet. De kan mene hva de vil, men får ingen ting til, dersom byråkratene ikke vil.

Og skulle noen av politikerne prøve, er det to ting de kan gjøre for E18:
1) Tvinge veivesenet til å prioritere fullføringen oppover på listen.
2) Skaffe pengene fra den kista Jens og Sigbjørn vokter med skrueblikkene sine.

Noen penger skal vi visst faktisk skaffe helt på egenhånd, også.

Har du sett en sutt?

Sutten - eller smokken - lå der onsdag denne uka, midt på den våte asfalten foran Jysk-butikken i Askim.

Den satte en bitteliten støkk i meg. For den fikk meg til å huske noe jeg nesten hadde glemt. Jeg løftet uansett mitt kamera nå, zoomet inn og knipset bilde.

Den lå der grønn og fin, og man kunne bare forestille seg panikken hos de voksne, når de snart skulle oppdage at sutten - favorittsutten, kanskje - var borte. Akk, hvilke skrik skulle det ikke bli.

Jeg orket ikke synes synd på dem så veldig lenge, siden jeg har tatt min tørn av slike bekymringer. Mine barn er voksne. Sutt er historie. Likeså den desperate letingen etter en sutt som til slutt viser seg å ha havnet bakom panelovnen, i do eller andre umulige steder.

Jeg sørget for at vi trykket bildet mitt av sutten i påfølgende utgave av Smaalenenes Avis. Den var å finne på baksiden, av alle ting som værbilde. Nå forteller kanskje ikke en sutt så forskrekkelig mye om været, men alibiet mitt ble at den lå på våt asfalt. Forteller ikke våt asfalt noe om været, kanskje...? Plussgrader og sånt.

Men sutten vekket minner. Og det var egen nostalgi som fikk meg til å bruke dette motivet, i stedet for avtrykkene i snøen etter en hund. Den grønne sutten foran Jysk fikk meg til å huske noe som skjedde for 15-16 år siden. Jeg var altfor sent ute til kommunestyremøte på Terråk i Bindal, en kommune lengst sør i Nordland, og som Namdals-Avisa dekket.

Jeg var sent ute, kastet fotobagen på skulderen og skulle skynde meg. Der, ute på plassen foran kommunehuset lå det en sutt.

Inne i kommunestyresalen på Terråk med den fantastiske utsikten utover fjorden var politikerne forlengst på plass da jeg i siste liten gled ned på pressebenken.

Etter noen sekunder oppdaget jeg babyen der borte på Arbeiderpartiets bord. Det var en liten frøken, og mora var Lisbeth Berg Hansen, hun som i dag - femten år senere - er fiskeriminister.

Babyen var tåmodigheten selv, den. Den hang taust på mors arm og kikket forundret på forsamlingen.

Moren var på talerstolen flere ganger, og hun hadde mye på hjertet. Blant annet var hun fly forbannet på at kommunelegen nektet å holde kontordager på Kjella en grend i utkanten av Bindal.
- Først sa legen at kontoret hadde en rekke mangler, og at han derfor ikke kunne være der, så samlet lokalbefolkningen inn penger og satte i stand kontoret slik han ville ha det, men fortsatt er han ikke her, raste Ap-politikeren fra Kjella.

Babyen hang fortsatt taust på armen og kikket utover salen da helse- og sosialsjefen gikk på talerstolen like etterpå og sa følgende:
- Jeg beklager at jeg ikke klarer å motivere legen til å ta disse kontordagene som politikerne har bedt om..

Lisbeth Berg Hansen ble ikke akkurat blidere av dette svaret, men babyen smilte bredt under armen hennes og punkterte litt av den krasse stemningen.

Ordfører Paulsen banket også til pause like etterpå, og jeg tok i løpet av denne mitt kamera og ba om bilde av Lisbeth og babyen på talerstolen, for å lage en liten kuriøs sak på dette: "Med mamma på talerstolen".

- Jeg tror sutten ligger igjen ute på parkeringsplassen, sa jeg etter å ha tatt bildet.
- Er det der den er, svarte hun, mens babyen kikket høyst forundret - og kanskje noe skeptisk - på meg, helt til det kom en gruppeleder fra et helt annet parti og skulle dikke litt.

Sutten lå fortsatt der på parkeringsplassen på Terråk da jeg dro hjem etter kommunestyret. Om den ble med mor og barn tilbake til Kjella, vet jeg ikke.

Hva med sutten på gaten foran Jysk i Askim? Den var borte morgenen etter.

Man følger da med på sånt.

Paddepolitikk

Ipaden er på full fart inn i norske møterom, som i kommunestyrer, styrer, utvalg og formannskap. Forkjemperne for ipad - eller lesebrett - ser for seg at det lille vidunderet skal skyve ut behovet for tonnevis av sakspapirer, men også skyhøye portoregninger.

Flere kommuner kjøper nå ipader til sine politikere, begrunnet med at her er det penger å spare. Noen er kritiske, og mener skolebarn og lærere har større behov for moderne utstyr enn velfødde og godt betalte lokalpolitiere. Jeg blander meg ikke bort i spørsmålet om for eller mot ipad til lokalpolitikere, men har lyst til å peke på hvordan et slikt redskap utvilsomt vil endre måten å jobbe og virke på i møterommet.

Vi journalister har sett det komme for fullt det siste året: Under et vanlig kommunestyremøte er flere av politikerne på facebook - midt under møtet - med mer eller mindre saklige meldinger ut til vennekretsen. Ikke sjelden ser vi meldinger som:
- Har akkurat fått gjennom forslaget mitt om redusert foreldrebetaling, jippi.
eller:
- Da har vi endelig fått landet spørsmålet om hvor mange osv
eller:
- Dette møtet blir langt. NN snakker hele tiden uten å komme til saken
eller:
- Ere mulig, skjønner han ikke at han blir nedstemt....????!!!
eller:
- Tar det aldri slutt. Hadde håpet på en tidlig kveld med Lilyhammer
eller:
- Har NN sovnet :-)))), bør ikke noen vekke ham...HIHI... !!!!!? :-))))))))

Facebook puster selvfølgelig en lokalavis i nakken - ja, slår oftere og oftere avisen - med å fortelle nyheter og stemningsrapporter først, for ikke å snakke om detaljer som en lokalavis aldri skriver om. Og det hersker liten tvil om at dette også motiverer mange lokalpolitikere til å være på facebook - eller twitter - midt under et møte. Det er gøy å slå lokalavisen på nyheter. Det er gøy å komme til orde ut blant folk, uten å bli redigert.

Med ipadene liggende foran samtlige politikere i et møte, er det grunn til å tro at enda flere bruker brettet til helt andre ting enn å lese politiske sakspapirer. Møter kan være skrekkelig kjedelige. Noen vil sikkert la seg friste til å legge en kabal når økonomisjefen gjennomgår tertialrapporten. Andre vil spille angrybirds mens etatslederen går gjennom planen for ny viltforvaltning. Eller ta et slag wordfeud med noen der ute på nettet mens skolesjefen redegjør for leseopplæringsprosjektet. Noen av de mer effektive vil jobbe med helt andre ting - som morgendagens jobbmøte - mens de med halvt øre venter på at NN har kranglet og markert seg ferdig.

Noen politikere vil kanskje lese aviser, men enda flere enn før vil garantert oppdatere vennene sine via facebook. De vet at nettverk holdes i live ved at de har noe nytt å fortelle.

Uansett: Med ipaden på bordet i møterommet, er det samtidig fullt mulig med enda mer raffinerte politiske triks og arbeidsmetoder. En politiker kan eksempelvis selv søke opplysninger i arkiver og kilder for å hente fakta til eget innlegg - midt under møtet. Som hva man stemte forrige gang saken var oppe. Det er ingen selvfølge at noen husker dette.

Men også sleipingene øker sine muligheter til renkespill og manipulasjon, så fremt alle politikere har appen for messenger.

Som for eksempel:
1) Gruppelederen i et parti kan via ipaden gi ordre til en av sine lydige medsammensvorne om å ta ordet og si følgende.....
2) Gruppelederen i parti A kan sende melding til gruppelederen i parti B og tilby følgende hestehandel. Ingen andre i C og D merker noe.
3) Administrativt ansatte - eller tilhørere - kan sende "innspill" til enkeltpolitikere om gode poenger som ingen har sett, det vil si gjøre noe så uhyrlig som å blande seg i den politiske debatten midt under et møte.

I verste fall - jeg understreker i verste fall - kan ipaden overta for talerstolen. I stedet for å diskutere via talerstolen, begynner politikerne å chatte elektronisk under møtet. Nå er det aller meste bestemt på forhånd, via avtaler på bakrommet. Men av og til kan ting oppstå underveis, som ikke var etter planen.


Da kan ipaden bli kanalen for hemmelige forhandlinger midt i et åpent møte. Faren er stor for at mye av kommunestyrets møte holdes som nettmøte. Tilhørere og presse mister enda mer oversikt over hva som egentlig skjer. Det er ikke en gang sikkert at møtelederen har styring på hvs som skjer. Slik kan ipad'en gjør kommunen mindre åpen.

For akkurat som pc eller ipad gjør det mulig for en skoleelev å jukse i et klasserom, åpner slikt utstyr også for juks i det politiske møterom. Hvis det er juks, da.

Det er uansett store muligheter med ipad.
Vi har bare sett begynnelsen.

Talerstolen blir mer og mer avlegs.
Journalisten får enda mindre grunn til å sitte som tilhører. Han eller hun kan heller konsentrere seg om å snakke med dem som er sinte på - eller glade for - avgjørelsen.

Jeg elsker ipad.