Fra hytta på nordre Hvaler kan jeg se en lang horisont.
Ved sankthans går sola ned over Titan-fabrikken på Øra ved Fredrikstad.
Nå ved vintersolverv gløtter den fram mellom noen trollfuruer i sør.
Solnedgangen vandrer fram og tilbake langs disse to ytterpunktene. Mot høyre om våren. Mot venstre om høsten.
Fabrikk og trollfuru blir dermed punkter på en stor kalender. Når sola går ned midt mellom de to ytterpunktene, har jeg vårjevndøgn og høstjevndøgn. Ved hjelp av en kjepp og øyne kan jeg sikte meg fram til midtpunktet.
Da har jeg en litt mer nøyaktig kalender.
Hvem som skjønte dette først på jorden, er selvsagt umulig å si. Jeg har lært sånt på skolen. Noen skjønte dette helt av seg selv, etter å ha observert det samme gang etter gang. Trolig var det stammens late gluping og litt asosiale individ. Om det var kvinne eller mann, er heller ikke mulig å si.
Men: Det må ha vært en person som likte å sitte på den samme posisjonen og glo utover verden. Vedkommende gjorde som meg. Satt kveld etter kveld og glodde utover en lang horisont. Først så han eller hun at solnedgangen vandret mot høyre. Så venstre.
La oss tenke oss at det var pappa Bjørnelabb som satt der. En dag roper han til sønnen:
- Bjørneklo, kom og hjelp pappa med å sette opp noen stokker, er du snill.
- Jada, far, hva gjør du nå, da?
- Jeg skal bare sikte litt, skjønner du.
- He?
Men Bjørneklo hjalp lydig til.
Så kunne pappa Bjørnelabb trekke seg unna og sikte langs stokkene.
- Nå er det like før, kunne han si til mor Hubro.
- Hva da, latsabb?
- Til vår store sol snur igjen. Det skjer straks.
- Javel, så interessant, da kan du ikke stikke ut og slå ned et rådyr eller se etter noen nøtter i stedet for å sitte borte på den steinen og glo kveld etter kveld? Noen må tenke på maten her i leiren. Er det jeg som skal gjøre alt, kanskje.
- Masekjerring.
- Tulling.
Men mennesket hadde skjønt noe vesentlig. Skal du måle hvor sola er på himmelen, må du sitte i ro på samme sted. Det betyr at mennesket måtte oppholde seg og leve på samme sted, eventuelt komme tilbake til samme sted. De må ha begynt å bli stedbundne før de skjønte såpass.
Også dette med å sikte, eller lage merker i terrenget må ha vært et kvantesprang i tenkningens historie. Senere ble de mer avansert. Satte opp store steiner i formasjon. Når sola kan ses mellom to sprekker etter hverandre er solsnu. Og så videre.
Kanskje er evnen til å merke av årets mørkeste og lyseste dag større enn oppdagelsen av hjulet.
Ikke minst: Hvor herlig må det ikke ha vært for mennesket å innse at sola alltid snur.
Den svikter aldri. Du kan bli religiøs soltilbeder av slikt.
lørdag 21. desember 2013
lørdag 5. oktober 2013
Nå starter nedturen for Erna
Snart står Erna med den nye regjeringen sin foran Slottet. Ikke vet jeg hva hun vil tenke bakom sitt smil, men innerst inne vet hun at dette er høydepunktet i livet. Bedre blir det ikke.
For herfra går det bare utover. Kanskje ikke fort, men det går utfor. Populariteten er på hell. En dag drar hun igjen til Slottet - nå for å fortelle at hun gir opp.
Den sikreste veien til å miste popularitet for en politiker, er å ta makt. Det vil si å innta posisjoner. Tro ikke at dette er noe jeg finner på. Kloke mennesker har forsket på sånt. Historiker Francis Sejersted, for eksempel.
Han mener å se et mønster som kanskje forklarer noe av høstens valg. Den sier at et politisk flertall på Stortinget - posisjonen - vil ha et solid grep om styre og stell i lang tid. Så lenge de lykkes, bør opposisjonen holde en lav profil. Det er ingen vits å rasle med sablene ennå. Det er ingen vits å overby på saker. Ikke så mye, i hvert fall. I stedet må man vente. Sakte vinner du velgerne over på din side.
For posisjonen kan aldri overleve i evig tid. Mennesker er mennesker, og etter hvert tærer det på samarbeidsevne og intern kjemi. Posisjonen forvitrer. Begynner å gjøre dumme feil. Krangle og sånt. Når dette skjer, må opposisjonen kjenne sin besøkelsestid. Det er da den kan vokse seg sterk og gripe sjansen. Slik husker jeg det fra min tid på politikkstudiet i Lillehammer. Og fornøyd har jeg fastslått at teorien stemmer. Derfor var høstens valg så enormt fascinerende.
Høyres valgkamp synes å ha vært ikke å si eller love for mye, men å tipse Aftenposten om alt som kan skape mer eller mindre riktig inntrykk av intern forvitring i regjeringen, i tillegg til den forvitringen som var der allerede. Den har heller ikke vært vanskelig å finne. Særlig fordi Arbeiderpartiets åpenbare skjulte agenda med rødgrønt samarbeid har vært å ydmyke SV mest mulig, slik at partiet går til grunne. Målet for Arbeiderpartiet har med all ønskelig tydelighet vært å kvitte seg med den gamle opposisjonen til venstre for seg.
Det lyktes Arbeiderpartiet ganske mye med, faktisk. Samtidig bidro denne åpenbare eksponeringen av SV til å svekke regjeringens mulighet til å holde på velgere. Det ble oppfattet som intern forvitring.
For opposisjonen var det faktisk bare å vente. Velgerne har byttet ut det politiske flertallet i Norge. Sånn må det være, ifølge samfunnsfagboka. Regjeringen Stoltenberg innser selv at den er sliten. At åtte har gjort sitt. Derfor ser han ikke så veldig skuffet ut, Stoltenberg. Han kan sitt samfunnsfag, den mannen. For Jens følger læreboka, må vite.
De siste dagene har jeg begynt å tvile på om læren om kreftene rundt posisjon/opposisjon er den eneste som kan forklare hvorfor Norge bytter politikere. Jeg nekter nemlig å tro at det er politisk argumenter som er årsaken. At storparten av velgerne har sittet der som en stor jury og lyttet til beste politiske argument framført på tv og stemt deretter. Noen stemmer kanskje etter fornuften. Men enda flere etter trynefaktor og følelser.
Jeg har derfor begynt å tenke at vi også må lese janteloven for å skjønne valget. Folk må ha oppfattet det slik at denne Trond Giske gikk rundt og innbilte seg at han var noe. Eller at Navarsete mente hun var bedre enn oss. Og hun der SV-eren som bevilget penger til selvforsvarsvenninnene sine? Hvem tror hun at hun er?
Det rammet ikke alle. Sigbjørn Johnsen lurer oss. Han går rundt og snakker Norges hyggeligste dialekt og høres ut som statsbudsjettet og Snikker Andersen er to deler av samme historie, så han rammes ikke av janteloven. Men vær du trygg - Sigbjørn Johnsen går absolutt rundt og vet at han er noe.
Janteloven rammet heller ikke Jens. Folkeligheten selv. En av oss. Han som ærlig kjempet med gråten sammen med resten av nasjonen i de fryktelige julidagene. Hvilken enestående statminister - en av oss - så vi ikke da. Det ligger ingen ironisk tone fra meg her.
Men mange av de andre i samme regjering fikk medietyn og ble framstilt som drittsekker og brytere av janteloven.
Hvis janteloven er medvirkende årsak til at vi bytter politikere, må hun passe seg, Siv Jensen. Allerede på valgkvelden sto hun der og ropte "Mårna Jens" og brøt første paragraf i loven. Hun sto der og signaliserte at hun er noe og at hun er bedre enn andre.
Jeg tror Erna Solberg tenker mye på slike ting. Omdømme. Samarbeid. Best mulig samarbeid internt betyr lengst mulig levetid for regjeringen. Men hun vet også at janteloven er ubønnhørlig farlig. Her gjelder det å oppføre seg ordentlig. Være ydmyk. Da spør du før du bruker Sundvolden hotell til regjeringsforhandlinger.
Men bare sjekk sosiale medier, så ser du allerede mange "du skal ikke tro at du er noe"-innlegg mot ny regjering. Ikke rart at Erna gjerne vil fremstå som ydmyk og høflig. Ikke framstå som den som tror hun er noe.
Men utfor går det. Fra Slottsplassen og i årene framover.
Det er helt etter læreboka.
Kanskje hun unnslipper janteloven.
For herfra går det bare utover. Kanskje ikke fort, men det går utfor. Populariteten er på hell. En dag drar hun igjen til Slottet - nå for å fortelle at hun gir opp.
Den sikreste veien til å miste popularitet for en politiker, er å ta makt. Det vil si å innta posisjoner. Tro ikke at dette er noe jeg finner på. Kloke mennesker har forsket på sånt. Historiker Francis Sejersted, for eksempel.
Han mener å se et mønster som kanskje forklarer noe av høstens valg. Den sier at et politisk flertall på Stortinget - posisjonen - vil ha et solid grep om styre og stell i lang tid. Så lenge de lykkes, bør opposisjonen holde en lav profil. Det er ingen vits å rasle med sablene ennå. Det er ingen vits å overby på saker. Ikke så mye, i hvert fall. I stedet må man vente. Sakte vinner du velgerne over på din side.
For posisjonen kan aldri overleve i evig tid. Mennesker er mennesker, og etter hvert tærer det på samarbeidsevne og intern kjemi. Posisjonen forvitrer. Begynner å gjøre dumme feil. Krangle og sånt. Når dette skjer, må opposisjonen kjenne sin besøkelsestid. Det er da den kan vokse seg sterk og gripe sjansen. Slik husker jeg det fra min tid på politikkstudiet i Lillehammer. Og fornøyd har jeg fastslått at teorien stemmer. Derfor var høstens valg så enormt fascinerende.
Høyres valgkamp synes å ha vært ikke å si eller love for mye, men å tipse Aftenposten om alt som kan skape mer eller mindre riktig inntrykk av intern forvitring i regjeringen, i tillegg til den forvitringen som var der allerede. Den har heller ikke vært vanskelig å finne. Særlig fordi Arbeiderpartiets åpenbare skjulte agenda med rødgrønt samarbeid har vært å ydmyke SV mest mulig, slik at partiet går til grunne. Målet for Arbeiderpartiet har med all ønskelig tydelighet vært å kvitte seg med den gamle opposisjonen til venstre for seg.
Det lyktes Arbeiderpartiet ganske mye med, faktisk. Samtidig bidro denne åpenbare eksponeringen av SV til å svekke regjeringens mulighet til å holde på velgere. Det ble oppfattet som intern forvitring.
For opposisjonen var det faktisk bare å vente. Velgerne har byttet ut det politiske flertallet i Norge. Sånn må det være, ifølge samfunnsfagboka. Regjeringen Stoltenberg innser selv at den er sliten. At åtte har gjort sitt. Derfor ser han ikke så veldig skuffet ut, Stoltenberg. Han kan sitt samfunnsfag, den mannen. For Jens følger læreboka, må vite.
De siste dagene har jeg begynt å tvile på om læren om kreftene rundt posisjon/opposisjon er den eneste som kan forklare hvorfor Norge bytter politikere. Jeg nekter nemlig å tro at det er politisk argumenter som er årsaken. At storparten av velgerne har sittet der som en stor jury og lyttet til beste politiske argument framført på tv og stemt deretter. Noen stemmer kanskje etter fornuften. Men enda flere etter trynefaktor og følelser.
Jeg har derfor begynt å tenke at vi også må lese janteloven for å skjønne valget. Folk må ha oppfattet det slik at denne Trond Giske gikk rundt og innbilte seg at han var noe. Eller at Navarsete mente hun var bedre enn oss. Og hun der SV-eren som bevilget penger til selvforsvarsvenninnene sine? Hvem tror hun at hun er?
Det rammet ikke alle. Sigbjørn Johnsen lurer oss. Han går rundt og snakker Norges hyggeligste dialekt og høres ut som statsbudsjettet og Snikker Andersen er to deler av samme historie, så han rammes ikke av janteloven. Men vær du trygg - Sigbjørn Johnsen går absolutt rundt og vet at han er noe.
Janteloven rammet heller ikke Jens. Folkeligheten selv. En av oss. Han som ærlig kjempet med gråten sammen med resten av nasjonen i de fryktelige julidagene. Hvilken enestående statminister - en av oss - så vi ikke da. Det ligger ingen ironisk tone fra meg her.
Men mange av de andre i samme regjering fikk medietyn og ble framstilt som drittsekker og brytere av janteloven.
Hvis janteloven er medvirkende årsak til at vi bytter politikere, må hun passe seg, Siv Jensen. Allerede på valgkvelden sto hun der og ropte "Mårna Jens" og brøt første paragraf i loven. Hun sto der og signaliserte at hun er noe og at hun er bedre enn andre.
Jeg tror Erna Solberg tenker mye på slike ting. Omdømme. Samarbeid. Best mulig samarbeid internt betyr lengst mulig levetid for regjeringen. Men hun vet også at janteloven er ubønnhørlig farlig. Her gjelder det å oppføre seg ordentlig. Være ydmyk. Da spør du før du bruker Sundvolden hotell til regjeringsforhandlinger.
Men bare sjekk sosiale medier, så ser du allerede mange "du skal ikke tro at du er noe"-innlegg mot ny regjering. Ikke rart at Erna gjerne vil fremstå som ydmyk og høflig. Ikke framstå som den som tror hun er noe.
Men utfor går det. Fra Slottsplassen og i årene framover.
Det er helt etter læreboka.
Kanskje hun unnslipper janteloven.
lørdag 8. juni 2013
20 fakta om E18 i Østfold
E18 i Østfold skal bygges ferdig til 2016. Her er noen kjensgjerninger du kanskje ikke visste om...?
1) Traseen gjennom Hobøl var nesten ferdigregulert i 2003. Men planen ble forsinket og foreldet, fordi Ås og Ski ikke kunne bli enige om hvor traseen gjennom Follo skulle ligge. Hobøl-parsellen er derfor regulert for andre gang.
2) Parsellen som nå skal bygges i Hobøl har en prislapp på cirka 1,35 milliarder 2013-kroner. Opprinnelig budsjett for E18 i Østfold var på 2 milliarder 2000-kroner.
3) Parsellen fra Ørje til riksgrensen var opprinnelig ikke del av Østfoldpakken. I det opprinnelige prosjektet var det kun avsatt noen få millioner kroner til å rette ut svingene forbi Brutjern. Nå skal strekningen bygges ny for 717 millioner kroner.
4) Parsellen i Hobøl skulle egentlig vært bygd før eller samtidig med parsellen som nå bygges mellom Laugslet og Melleby (Hærland).
5) Når parsellen i Hobøl og Marker skal bygges samtidig, betyr dette nærmere 13 kilometer ny vei. Det er aldri tidligere bygd så mye ny vei samtidig i Indre Østfold.
6) Beslutningen om å bygge firefeltsvei i stedet for tofelt er aldri tatt av Stortinget. Det er et krav som Vegdirektoratet har innført, og som har dratt prisen i været på prosjektet. Den opprinnelige Østfoldpakken sier at E18 skal bygges ut som tofeltsvei.
7) Total prislapp for E18 gjennom Østfold er oppe i 7 milliarder kroner (2012-kroner)
8) Ingen andre bomprosjekter i Norge har en egen sideveispakke, det vil si en pott med bompenger som kan brukes på tilstøtende veier.
9) E18 over Glomma med Smålenene bru følger en trase som ble tegnet på første halvdel av 1960-tallet.
10) Tunnelen som nå sprenges gjennom Visteråsen (Hærlandtunnelen) er en treløpstunnel. Det er dyrere å sprenge en stor treløpstunnel enn to toløpstunneler. Statens vegvesen lokalt har prøvd å få lov til å sprenge to løp, men har fått nei fra Vegdirektoratet.
11) Hele tofeltsveien fra Melleby/Lundeby i Hærland og til Ørje er av nyere dato, men må nå bygges om for anslagsvis en halv milliard kroner. Veien har bare to felt, men skal nå utstyres med midtrekkverk. Dette fører til at hele veien må bli 2,5 meter bredere i 15 kilometer, samt at det må bygges flere forbikjøringsfelt. Minst 10 bruer i lengderetningen er for smale. Trolig er en eller flere bruer på tvers også for korte.
12) E18 bygges ut fordi E6 var for liten. For nå fram med kravet om bedre E6, trengte fylkeskommunen bred oppslutning i alle deler av fylket. For å få med seg Indre Østfold, ble også E18 tatt inn i pakken.
13) Strekningen mellom Lundeby og Trollbergtjern ble bygd før Østfoldpakken ble laget, altså med vanlige statlige midler.
14) Strekningene Ørje-Trollbergtjern, Sekkelsten-Krosby og Laugslet (Momarken)-Sekkelsten er i stor grad bygd på penger forskuttert av bompengeselskapet og med kun symbolske bidrag fra staten. Krosby-Knapstad, Laugslet (Momarken)-Melleby og Knapstad-Retvet bygges i hovedsak med statlige midler, mens Ørje-riksgrensen er bompengefinansiert.
15) Det kostet 60 millioner kroner å fjerne bombodene på E6 og E18 og erstatte dem med helautomatisk og stoppfri innkreving.
16) Hvis du passerte en E18-bom før 2012, fikk du ekstragebyr på 250 kroner. Dette straffegebyret var millionbutikk for Østfold bompengeselskap, så mye at styret for selskapet var skeptisk til å gå over til nytt helautomatisk system i frykt for å miste en stor inntekt.
17) Siden bompengeinnkrevingen startet, er det bare en regjering som har villet ta en pause i E18-utbyggingen: Bondevik 2.
18) Antall biler som kjører gjennom Vandugbakken i Mysen (riksvei 22) per døgn - årsdøgntrafikken - er større enn årsdøgntrafikken på E18 i Hærland.
18) Moenkrysset i Askim ble bygd etter påtrykk fra Skiptvet kommune overfor Askim kommune. Skjetvingene ble så glade for velviljen fra Askim at det kjøpte aksjer for 250.000 kroner i Askim kulturhus.
19) I 2002 var Statens vegvesen nær ved å droppe nye Elvestadkrysset. Dette på grunn av blant annet dårlige grunnforhold.
20) På grunn av nye Elvestadkrysset må ny E18 senkes i terrenget gjennom Hobøl. Dette fører til ekstra stort overskudd av stein som må deponeres langs traseen.
NB! Jeg tar gjerne korrekser hvis noe av disse faktaene ikke stemmer.
1) Traseen gjennom Hobøl var nesten ferdigregulert i 2003. Men planen ble forsinket og foreldet, fordi Ås og Ski ikke kunne bli enige om hvor traseen gjennom Follo skulle ligge. Hobøl-parsellen er derfor regulert for andre gang.
2) Parsellen som nå skal bygges i Hobøl har en prislapp på cirka 1,35 milliarder 2013-kroner. Opprinnelig budsjett for E18 i Østfold var på 2 milliarder 2000-kroner.
3) Parsellen fra Ørje til riksgrensen var opprinnelig ikke del av Østfoldpakken. I det opprinnelige prosjektet var det kun avsatt noen få millioner kroner til å rette ut svingene forbi Brutjern. Nå skal strekningen bygges ny for 717 millioner kroner.
4) Parsellen i Hobøl skulle egentlig vært bygd før eller samtidig med parsellen som nå bygges mellom Laugslet og Melleby (Hærland).
5) Når parsellen i Hobøl og Marker skal bygges samtidig, betyr dette nærmere 13 kilometer ny vei. Det er aldri tidligere bygd så mye ny vei samtidig i Indre Østfold.
6) Beslutningen om å bygge firefeltsvei i stedet for tofelt er aldri tatt av Stortinget. Det er et krav som Vegdirektoratet har innført, og som har dratt prisen i været på prosjektet. Den opprinnelige Østfoldpakken sier at E18 skal bygges ut som tofeltsvei.
7) Total prislapp for E18 gjennom Østfold er oppe i 7 milliarder kroner (2012-kroner)
8) Ingen andre bomprosjekter i Norge har en egen sideveispakke, det vil si en pott med bompenger som kan brukes på tilstøtende veier.
9) E18 over Glomma med Smålenene bru følger en trase som ble tegnet på første halvdel av 1960-tallet.
10) Tunnelen som nå sprenges gjennom Visteråsen (Hærlandtunnelen) er en treløpstunnel. Det er dyrere å sprenge en stor treløpstunnel enn to toløpstunneler. Statens vegvesen lokalt har prøvd å få lov til å sprenge to løp, men har fått nei fra Vegdirektoratet.
11) Hele tofeltsveien fra Melleby/Lundeby i Hærland og til Ørje er av nyere dato, men må nå bygges om for anslagsvis en halv milliard kroner. Veien har bare to felt, men skal nå utstyres med midtrekkverk. Dette fører til at hele veien må bli 2,5 meter bredere i 15 kilometer, samt at det må bygges flere forbikjøringsfelt. Minst 10 bruer i lengderetningen er for smale. Trolig er en eller flere bruer på tvers også for korte.
12) E18 bygges ut fordi E6 var for liten. For nå fram med kravet om bedre E6, trengte fylkeskommunen bred oppslutning i alle deler av fylket. For å få med seg Indre Østfold, ble også E18 tatt inn i pakken.
13) Strekningen mellom Lundeby og Trollbergtjern ble bygd før Østfoldpakken ble laget, altså med vanlige statlige midler.
14) Strekningene Ørje-Trollbergtjern, Sekkelsten-Krosby og Laugslet (Momarken)-Sekkelsten er i stor grad bygd på penger forskuttert av bompengeselskapet og med kun symbolske bidrag fra staten. Krosby-Knapstad, Laugslet (Momarken)-Melleby og Knapstad-Retvet bygges i hovedsak med statlige midler, mens Ørje-riksgrensen er bompengefinansiert.
15) Det kostet 60 millioner kroner å fjerne bombodene på E6 og E18 og erstatte dem med helautomatisk og stoppfri innkreving.
16) Hvis du passerte en E18-bom før 2012, fikk du ekstragebyr på 250 kroner. Dette straffegebyret var millionbutikk for Østfold bompengeselskap, så mye at styret for selskapet var skeptisk til å gå over til nytt helautomatisk system i frykt for å miste en stor inntekt.
17) Siden bompengeinnkrevingen startet, er det bare en regjering som har villet ta en pause i E18-utbyggingen: Bondevik 2.
18) Antall biler som kjører gjennom Vandugbakken i Mysen (riksvei 22) per døgn - årsdøgntrafikken - er større enn årsdøgntrafikken på E18 i Hærland.
18) Moenkrysset i Askim ble bygd etter påtrykk fra Skiptvet kommune overfor Askim kommune. Skjetvingene ble så glade for velviljen fra Askim at det kjøpte aksjer for 250.000 kroner i Askim kulturhus.
19) I 2002 var Statens vegvesen nær ved å droppe nye Elvestadkrysset. Dette på grunn av blant annet dårlige grunnforhold.
20) På grunn av nye Elvestadkrysset må ny E18 senkes i terrenget gjennom Hobøl. Dette fører til ekstra stort overskudd av stein som må deponeres langs traseen.
NB! Jeg tar gjerne korrekser hvis noe av disse faktaene ikke stemmer.
lørdag 4. mai 2013
Når @kriseinfo tabber seg ut
Noe rart skjedde. Uten forvarsel reklamerte @kriseinfo denne uka om et kommende loppemarked på Steinerskolen.
- Anbefales, sluttet tweeten med.
Først lo jeg rått. Så meldte jeg tilbake at jeg avfølger @kriseinfo
Ikke fordi jeg var spesiell sur eller støtt, men heller for å bråke litt med avsenderen. Jeg ville ha ham eller henne i andre maskinen til å tenke seg om. Jeg ville vise at jeg venter noe annet fra en kilde med den norske løve som sitt merke. Avsendere med kongelig løve er jo nesten Kongen, det.
- Håper du revurderer dette, det var en glipp, kom det lynkjappe svaret tilbake på twitter.
Jeg humret igjen. Feil skjer. Jeg har selv feilet både titt og ofte. Jeg var tilgivelsen selv. Det er et godt og riktig prinsipp å bære over med dem som gjør en glipp. Og det er noe herlig norsk over at det sitter noen kongeløvemennesker og twitrer om steinerskoleloppemarkeder mens de er på jobb.
Dermed var jeg på god vei til å følge @kriseinfo igjen, men avventet. I mellomtiden fikk jeg fortjent kjeft fra andre på twitter for å mangle humor og romslighet.
Jeg kommer til å følge @kriseinfo igjen. Og jeg mener alle på twitter burde gjøre det samme.
Det er denne kanalen - av flere - som er myndighetenes offentlige kanal - og som skal bidra til å varsle naturkatastrofer, giftutslipp, terror og annen styggedom. Norge har nærmest sluttet med sirener og "Viktig melding, lytt på radio". Derfor bør man ikke bare følge @kriseinfo, men faktisk legge inn ekstra varsel, slik at deres meldinger spretter opp på mobilskjermen så fort de er postet der inne i kongeløvehuset.
Likevel er jeg litt skeptisk til om folkene på @kriseinfo egentlig skjønner hva de driver med foran datamaskinen.
For det var ikke bare meg som stusset på melding om loppemarked fra den kanten. Tilbakemeldingene - de fleste småspydige eller lattermilde - lot ikke vente på seg.
Forklaringen alle fikk, var at det var en privat facebook-melding som var blitt twitret ved en feiltakelse. Javel. Det var en innstilling i maskinen man måtte se nærmere på. Javel. Og når den først var twitret, bestemte man seg for like godt å la den bli stående. Javel.
Men ærlig talt..... Selvfølgelig er jeg innmari prinsipiell og surmaget nå. Men alle med en viss kjennskap til omdømmebygging ser hvor galt dette blir. I et samfunn hvor det vrimler av omdømmebyggere og informasjonsmedarbeidere synes det å skorte litt i rekkene på @kriseinfo.
For i løpet av oppfølgende twitter-meldingene klarer twitterkanalen med norsk løve å plumpe ut med tweets som viser at:
a) de driver med private ting på Facebook i arbeidstiden (jada, hvem gjør ikke det, men vi snakker ikke høyt om det, siden det ikke er stuerent)
b) de skjønner ikke helt hvordan sånne datamaskiner fungerer
c) de synes ikke feilen vi har gjort er så nøye, derfor lar de reklamen for loppemarkedet bli stående.
Underveis hadde for sikkerhets skyld @kriseinfo spurt sine lesere om råd. Skulle de slette tweeten, eller la den stå....?
- Selvsagt skal dere slette den, sa en kar.
- Vi lar den stå, svarte nettstedet.
Jeg vet ikke helt om @kriseinfo har skjønt hva informasjonsarbeid egentlig er, og de burde ha en fingerspissfølelse for faget. Den første meldingen er ikke så ille. De oppfølgende er hakket verre. Man roter til enda mer i stedet for seg selv, høyst unødvendig.
Det skremmer meg litt. Ikke mye.
Og nå skal jeg trykke "følger" på @kriseinfo igjen.
Håper for øvrig at loppemarkedet ble riktig så vellykket :))
 | |
| TABBEN: Slik ble det twitret, torsdag 2. mai |
Først lo jeg rått. Så meldte jeg tilbake at jeg avfølger @kriseinfo
Ikke fordi jeg var spesiell sur eller støtt, men heller for å bråke litt med avsenderen. Jeg ville ha ham eller henne i andre maskinen til å tenke seg om. Jeg ville vise at jeg venter noe annet fra en kilde med den norske løve som sitt merke. Avsendere med kongelig løve er jo nesten Kongen, det.
- Håper du revurderer dette, det var en glipp, kom det lynkjappe svaret tilbake på twitter.
Jeg humret igjen. Feil skjer. Jeg har selv feilet både titt og ofte. Jeg var tilgivelsen selv. Det er et godt og riktig prinsipp å bære over med dem som gjør en glipp. Og det er noe herlig norsk over at det sitter noen kongeløvemennesker og twitrer om steinerskoleloppemarkeder mens de er på jobb.
Dermed var jeg på god vei til å følge @kriseinfo igjen, men avventet. I mellomtiden fikk jeg fortjent kjeft fra andre på twitter for å mangle humor og romslighet.
Jeg kommer til å følge @kriseinfo igjen. Og jeg mener alle på twitter burde gjøre det samme.
Det er denne kanalen - av flere - som er myndighetenes offentlige kanal - og som skal bidra til å varsle naturkatastrofer, giftutslipp, terror og annen styggedom. Norge har nærmest sluttet med sirener og "Viktig melding, lytt på radio". Derfor bør man ikke bare følge @kriseinfo, men faktisk legge inn ekstra varsel, slik at deres meldinger spretter opp på mobilskjermen så fort de er postet der inne i kongeløvehuset.
Likevel er jeg litt skeptisk til om folkene på @kriseinfo egentlig skjønner hva de driver med foran datamaskinen.
For det var ikke bare meg som stusset på melding om loppemarked fra den kanten. Tilbakemeldingene - de fleste småspydige eller lattermilde - lot ikke vente på seg.
Forklaringen alle fikk, var at det var en privat facebook-melding som var blitt twitret ved en feiltakelse. Javel. Det var en innstilling i maskinen man måtte se nærmere på. Javel. Og når den først var twitret, bestemte man seg for like godt å la den bli stående. Javel.
Men ærlig talt..... Selvfølgelig er jeg innmari prinsipiell og surmaget nå. Men alle med en viss kjennskap til omdømmebygging ser hvor galt dette blir. I et samfunn hvor det vrimler av omdømmebyggere og informasjonsmedarbeidere synes det å skorte litt i rekkene på @kriseinfo.
For i løpet av oppfølgende twitter-meldingene klarer twitterkanalen med norsk løve å plumpe ut med tweets som viser at:
a) de driver med private ting på Facebook i arbeidstiden (jada, hvem gjør ikke det, men vi snakker ikke høyt om det, siden det ikke er stuerent)
b) de skjønner ikke helt hvordan sånne datamaskiner fungerer
c) de synes ikke feilen vi har gjort er så nøye, derfor lar de reklamen for loppemarkedet bli stående.
Underveis hadde for sikkerhets skyld @kriseinfo spurt sine lesere om råd. Skulle de slette tweeten, eller la den stå....?
- Selvsagt skal dere slette den, sa en kar.
- Vi lar den stå, svarte nettstedet.
Jeg vet ikke helt om @kriseinfo har skjønt hva informasjonsarbeid egentlig er, og de burde ha en fingerspissfølelse for faget. Den første meldingen er ikke så ille. De oppfølgende er hakket verre. Man roter til enda mer i stedet for seg selv, høyst unødvendig.
Det skremmer meg litt. Ikke mye.
Og nå skal jeg trykke "følger" på @kriseinfo igjen.
Håper for øvrig at loppemarkedet ble riktig så vellykket :))
fredag 29. mars 2013
Sulten driver oss
Sulten driver mennesket fremover. Sulten er årsak til alt. Sulten er vår skjebne og vår forbannelse.
Tenk deg - for enkelthets skyld - de aller første mennesker ute på en deilig øy. Det er paradisiske tilstander. Edens hage, om du vil. Menneskene lever lykkelig. De er ikke mange. Det er overflod av mat. Bare å høste bær, nøtter, frukt og røtter fra naturen.
Selvsagt koser mann og kvinne med hverandre når de ikke koser seg med maten sin. De blir flere. De blir flere som skal dele det samme matfatet.
Det blir knuffing. Det blir kamp. Det blir vold. Drap. Sorg. Ondskapen er kommet inn i paradiset.
De danner derfor sine allianser. Og de stemmer hverandre ut. Plutselig en dag er de to flokker som slåss mot hverandre. De splittes. Trekker seg litt vekk fra hverandre. Tar en brutal kamp med steiner og stokker i ny og ne. Holder folketallet nede. De sterkeste overlever, og sikrer seg maten.
Menneskene må finne på noe mer. Noen begynner å jakte på dyr. Det er ikke lett. Men de må ha mat. I glupe øyeblikk skjønner menneskene at de må samarbeide. Hvis de hjelper hverandre med jakten, tjener alle på det.
De går i store halvsirkler og skremmer dyr utfor klipper. De graver hull i bakken som byttet kan falle ned i. De samarbeider om å holde sulten på avstand. De lærer seg å feste en spiss stein på en kjepp og lage seg en klubbe, å kaste stein med slynge, å kaste spyd med kastetre, og etter hvert å spenne en bue.
De lærer seg å flyte rundt på en stokk, men at du flyter enda bedre ved å feste flere stokker sammen. De lærer seg å hule ut stokker, og gjøre den stødigere. De kommer seg stadig litt lenger ut på sjøen. De lærer seg å løfte en båt sammen mot sjøen. Ja, selv fiender kan finne på å hjelpe hverandre med å flytte en båt. De tjener alle på det i lengden. De lærer seg å fange fisk med krok og garn.
Og med en krig mot naboflokken en gang i mellom humper og går det på et vis. Men så fort menneskene ikke sulter seg helt kraftsløse, lager de nye barn. De blir flere. Matfatet blir snart for knapt igjen.
De lærer seg å følge etter flokker av dyr. De lærer seg å stenge flokker inne i innhegninger, for deretter å plukke ut ett og ett til mat. En dag oppdager de at korn kan dyrkes og høstes. At ett såkorn kan bli til mange nye.
Atter holder de sulten på avstand.
Igjen blir de flere. Matfatet for lite. På tide å slåss litt med naboflokkene igjen.Ta maten deres. Gjerne damene deres, også. Om det ikke lykkes akkurat som planlagt, blir det i hvert fall færre til å dele på maten etter at de har slått hverandre i hjel. Det er da noe.
De må finne på noe nytt. Så en morgen peker stammens beste krigere på en stein, som de kaller Tordensteinen. Inne i steinen bor han som lager tordenen på himmelen, og mannen i steinen har bestemt at bare noen av stammen skal ha det meste av maten. Mukker du på dette, kommer mannen i Tordensteinen og tar deg.
Stammens beste krigere har oppfunnet det religiøse argument. For det er ikke mat til alle. Og noen må bukke under. De gudbenådede - de som er på godfot med han inne i steinen - skal overleve. Adelen er oppfunnet. Overklassen. Og underklassen.
De sper på med visse kjøreregler for hvordan man skal leve sammen. Den som bryter reglene blir jaget, pisket eller myrdet. Mennesket begynner å lage seg lover og retterganger.
Stammens beste krigere finner på mer. En dag setter de rare klær på stammens raring og ber ham vise seg frem. Han adlyder, og lager en merkelig forestilling, med sang, artige kroppsbevegelser og andre rare lyder. Alle holder på å le seg ihjel, der de står rundt ham og ser på. Mens showet pågår, sørger noen av stammens beste krigere for å stjele maten til de fattige i stammen.
For å få til dette, sper de på med å dele ut noe gjæret væske som gjør de sultne sløvere enn vanlig.
Det blir riktignok litt murring dagen derpå, men det løser stammens beste krigere ved å peke ut en tilfeldig stakkar, kjenne ham urettmessig skyldig som tyv og få ham spektakulært henrettet på samme stedet som ved gårsdagens show. De sultne i underklassen får kaste litt stein og får utløp for litt sinne og frustrasjon. Sånn holder de det gående, med underholdning og henrettelser. De sultne er stadig desperate, men holder seg i skinnet i frykten for å blir bestialsk myrdet i all offentlighet.
En dag gjør stammens klovn det uhyrlig å rope ut og advare de sultne om hva de rike pønsker på. Samme kveld er han myrdet på kreativt og smertefullt vis. En ny klovn hentes frem.Kulturlivet er til tider ganske brutalt i starten. Men er du klovn og roper ut at høvdingen er en skikkelig tøff og kul fyr - og en god venn av han der inne i steinen - går det stort sett ganske greit. Du får til og med mat. Og noen å kose med.
Blant stammens beste krigere finnes det også eventyrere.
- Nei, skulle vi finne oss en ny øy, sier en av dem.
- De andre flokkene er der allerede, sier den molefonkne krigerkompisen.
- Vi drar enda lenger bort, svarer eventyreren kjekt.
- Jeg gidder ikke å bli med, svarer den molefonkne.
- Si fra til oss andre hvis du finner noe, da, sier høvdingen.
En dag tar eventyreren like fullt med seg fruen, barna og den beste båten og drar altfor langt ut. Lenger enn Tordenguden tillater. Ute på sjøen kommer det plutselig en fryktelig vind, og etter noen grusomme i døgn i villelse, driver familien i land på en fremmed og fjern øy.
Det finnes ikke riktignok en annen familie her, men etter at inntrengeren har spist seg sterk og har banket opp de fastboende, er situasjonen grei. Den fastboende er behørig overtalt til at fra nå skal han og damene være underklassen for de nye folkene (de er jo guder fra andre siden av havet).
Forresten gjør det ikke så mye. Ikke ennå. Det finnes overflod av alt i den nye verdenen. Mat. Dyr. Alt. Den kjekke kriger har funnet sitt nye paradis og starter den samme historien på denne øya.
Mennesket skjønner at vannet kan demmes opp. De bygger demninger sammen som sørger for at jordbruket deres alltid får nødvendige dråper vann. De fortsetter sin teknologiske utvikling. De skaffer seg trekkdyr, lager seg plog, blir mer effektive.
Sånn kan vi ramse opp videre. Men sulten er årsak til de store, grunnleggende kreftene i historien: Slåssingen, samarbeidet, alliansene, folkevandringene, imperialismen, religionen, opprørene, ondskapen, krigene, jussen og den teknologiske utviklingen.
Kampen for matfatet er også årsak til at menneskene har laget seg en utrolig arbeidsdeling med penger som byttemiddel. Bare slik er det mulig å intensivere matproduksjonen slik at det blir nok til alle.
Sulten er årsak til alt ondt og godt på jorden.
Slik skal det fortsette enda noen tid.
Tenk deg - for enkelthets skyld - de aller første mennesker ute på en deilig øy. Det er paradisiske tilstander. Edens hage, om du vil. Menneskene lever lykkelig. De er ikke mange. Det er overflod av mat. Bare å høste bær, nøtter, frukt og røtter fra naturen.
Selvsagt koser mann og kvinne med hverandre når de ikke koser seg med maten sin. De blir flere. De blir flere som skal dele det samme matfatet.
Det blir knuffing. Det blir kamp. Det blir vold. Drap. Sorg. Ondskapen er kommet inn i paradiset.
De danner derfor sine allianser. Og de stemmer hverandre ut. Plutselig en dag er de to flokker som slåss mot hverandre. De splittes. Trekker seg litt vekk fra hverandre. Tar en brutal kamp med steiner og stokker i ny og ne. Holder folketallet nede. De sterkeste overlever, og sikrer seg maten.
Menneskene må finne på noe mer. Noen begynner å jakte på dyr. Det er ikke lett. Men de må ha mat. I glupe øyeblikk skjønner menneskene at de må samarbeide. Hvis de hjelper hverandre med jakten, tjener alle på det.
De går i store halvsirkler og skremmer dyr utfor klipper. De graver hull i bakken som byttet kan falle ned i. De samarbeider om å holde sulten på avstand. De lærer seg å feste en spiss stein på en kjepp og lage seg en klubbe, å kaste stein med slynge, å kaste spyd med kastetre, og etter hvert å spenne en bue.
De lærer seg å flyte rundt på en stokk, men at du flyter enda bedre ved å feste flere stokker sammen. De lærer seg å hule ut stokker, og gjøre den stødigere. De kommer seg stadig litt lenger ut på sjøen. De lærer seg å løfte en båt sammen mot sjøen. Ja, selv fiender kan finne på å hjelpe hverandre med å flytte en båt. De tjener alle på det i lengden. De lærer seg å fange fisk med krok og garn.
Og med en krig mot naboflokken en gang i mellom humper og går det på et vis. Men så fort menneskene ikke sulter seg helt kraftsløse, lager de nye barn. De blir flere. Matfatet blir snart for knapt igjen.
De lærer seg å følge etter flokker av dyr. De lærer seg å stenge flokker inne i innhegninger, for deretter å plukke ut ett og ett til mat. En dag oppdager de at korn kan dyrkes og høstes. At ett såkorn kan bli til mange nye.
Atter holder de sulten på avstand.
Igjen blir de flere. Matfatet for lite. På tide å slåss litt med naboflokkene igjen.Ta maten deres. Gjerne damene deres, også. Om det ikke lykkes akkurat som planlagt, blir det i hvert fall færre til å dele på maten etter at de har slått hverandre i hjel. Det er da noe.
De må finne på noe nytt. Så en morgen peker stammens beste krigere på en stein, som de kaller Tordensteinen. Inne i steinen bor han som lager tordenen på himmelen, og mannen i steinen har bestemt at bare noen av stammen skal ha det meste av maten. Mukker du på dette, kommer mannen i Tordensteinen og tar deg.
Stammens beste krigere har oppfunnet det religiøse argument. For det er ikke mat til alle. Og noen må bukke under. De gudbenådede - de som er på godfot med han inne i steinen - skal overleve. Adelen er oppfunnet. Overklassen. Og underklassen.
De sper på med visse kjøreregler for hvordan man skal leve sammen. Den som bryter reglene blir jaget, pisket eller myrdet. Mennesket begynner å lage seg lover og retterganger.
Stammens beste krigere finner på mer. En dag setter de rare klær på stammens raring og ber ham vise seg frem. Han adlyder, og lager en merkelig forestilling, med sang, artige kroppsbevegelser og andre rare lyder. Alle holder på å le seg ihjel, der de står rundt ham og ser på. Mens showet pågår, sørger noen av stammens beste krigere for å stjele maten til de fattige i stammen.
For å få til dette, sper de på med å dele ut noe gjæret væske som gjør de sultne sløvere enn vanlig.
Det blir riktignok litt murring dagen derpå, men det løser stammens beste krigere ved å peke ut en tilfeldig stakkar, kjenne ham urettmessig skyldig som tyv og få ham spektakulært henrettet på samme stedet som ved gårsdagens show. De sultne i underklassen får kaste litt stein og får utløp for litt sinne og frustrasjon. Sånn holder de det gående, med underholdning og henrettelser. De sultne er stadig desperate, men holder seg i skinnet i frykten for å blir bestialsk myrdet i all offentlighet.
En dag gjør stammens klovn det uhyrlig å rope ut og advare de sultne om hva de rike pønsker på. Samme kveld er han myrdet på kreativt og smertefullt vis. En ny klovn hentes frem.Kulturlivet er til tider ganske brutalt i starten. Men er du klovn og roper ut at høvdingen er en skikkelig tøff og kul fyr - og en god venn av han der inne i steinen - går det stort sett ganske greit. Du får til og med mat. Og noen å kose med.
Blant stammens beste krigere finnes det også eventyrere.
- Nei, skulle vi finne oss en ny øy, sier en av dem.
- De andre flokkene er der allerede, sier den molefonkne krigerkompisen.
- Vi drar enda lenger bort, svarer eventyreren kjekt.
- Jeg gidder ikke å bli med, svarer den molefonkne.
- Si fra til oss andre hvis du finner noe, da, sier høvdingen.
En dag tar eventyreren like fullt med seg fruen, barna og den beste båten og drar altfor langt ut. Lenger enn Tordenguden tillater. Ute på sjøen kommer det plutselig en fryktelig vind, og etter noen grusomme i døgn i villelse, driver familien i land på en fremmed og fjern øy.
Det finnes ikke riktignok en annen familie her, men etter at inntrengeren har spist seg sterk og har banket opp de fastboende, er situasjonen grei. Den fastboende er behørig overtalt til at fra nå skal han og damene være underklassen for de nye folkene (de er jo guder fra andre siden av havet).
Forresten gjør det ikke så mye. Ikke ennå. Det finnes overflod av alt i den nye verdenen. Mat. Dyr. Alt. Den kjekke kriger har funnet sitt nye paradis og starter den samme historien på denne øya.
Mennesket skjønner at vannet kan demmes opp. De bygger demninger sammen som sørger for at jordbruket deres alltid får nødvendige dråper vann. De fortsetter sin teknologiske utvikling. De skaffer seg trekkdyr, lager seg plog, blir mer effektive.
Sånn kan vi ramse opp videre. Men sulten er årsak til de store, grunnleggende kreftene i historien: Slåssingen, samarbeidet, alliansene, folkevandringene, imperialismen, religionen, opprørene, ondskapen, krigene, jussen og den teknologiske utviklingen.
Kampen for matfatet er også årsak til at menneskene har laget seg en utrolig arbeidsdeling med penger som byttemiddel. Bare slik er det mulig å intensivere matproduksjonen slik at det blir nok til alle.
Sulten er årsak til alt ondt og godt på jorden.
Slik skal det fortsette enda noen tid.
torsdag 28. mars 2013
Stjele min tid
Jeg elsker min iphone. Og hater den. Jeg er blitt iphonejunkie. Blir gal når den ikke er i nærheten.
Du vet hva jeg mener. Kanskje. I alle fall hvis du eier en iphone. Twitter. Facebook. Nettnyheter. Epost. Sms-er. Klokka. Runde på runde.
Jeg er min egen fiende.
Jeg jobber i en verden som skal gå under. Papiravisverdenen. Selvsagt går vi sakte dukken. Avislesere er en folkegruppe som stadig blir færre. De tynnes ut. Avislesere blir gamle og dør. De unge vet alt - uten å lese så mye papiravis. Det skremmer alle oss i bransjen. For å spre nyheter via nett er det faktisk ikke mye penger å tjene på. De store gutta som styrer oss fra konserntoppen, klør seg i hodet.
For oss avisfolk er det ett håp: At det fødes nye mennesker som oppdager gleden ved å lese en papiravis. Kanskje sammen med noen, slik vi gjorde som studenter. Vi var en gruppe på fem-seks som gikk og kjøpte hver vår avis og deretter leste sammen, før vi byttet aviser. Det er et kjært minne. Det er 28 år siden.
Vi journalister kan drømme - men tror det ikke helt - at avislesning fortsatt blir en del av kvalitetstiden din hvert døgn. Selv tviholder jeg på tradisjonen. Å lese aviser om morgenen er blitt noe av det viktigste jeg gjør. Derfor står jeg opp klokken fem, og fra halvseks til syv sitter jeg med frokost, stort kaffekrus og aviser. Det er godt og fredelig i huset, og godt lesestoff på tørt papir.
Jeg blar og jeg leser. Jeg nikoser. Det blir litt krampaktig kos.
For dessverre ligger den der, iphonen. Plutselig tar jeg meg i å bla i nyheter på twitter, facebook og de store nyhetskanalene. Ergerlig slenger jeg telefonen fra meg i sofaen. Forbannet være iphone, som gjør meg så avhengig.
Jeg trøster meg med at iphone erstatter mange ting samtidig.
Jeg trøster meg med at de fleste ikke er like hardt angrepet som meg. Kanskje er jeg overstadig nysgjerrig på verden.
Derfor har jeg nå laget en liten plan for meg selv, med følgende mål:
1) Lese avisene mine uten å sjekke telefonen noen gang underveis. Legge den fra deg ute i gangen.
2) Lese bøker uten å ha telefonen i nærheten. Lesingen kan for eksempel være å bla opp på en tilfeldig artikkel i mitt gamle leksikon. Jeg prøvde dette nylig, og det var faktisk utrolig godt. Jeg kjente atter en deilig flashback til studietid.
3) Ta alle turer i skogen uten å sjekke telefonen underveis.
Ellers er det bare å krysse fingrene for at vi som lager avisen fortsatt klarer å gi mennesker en liten lesestund hver dag - og at de ikke vraker oss til fordel for iphone og alle dens fettere. Jeg må også krysse fingrene for at vi som lager avis sammen klarer å sette ord på og reklamere for den hellige, gode lesestund. De som ser verdien av å lese på papir.
Og så er det faktisk enda et håp:
Å se min datter ligge på sofaen og lese en bok i flere timer. Uten å kikke på sin iphone særlig ofte. Hun leser ikke aviser, men hun leser i hvert fall en bok. Av papir.
Så godt å se.
Du vet hva jeg mener. Kanskje. I alle fall hvis du eier en iphone. Twitter. Facebook. Nettnyheter. Epost. Sms-er. Klokka. Runde på runde.
Jeg er min egen fiende.
Jeg jobber i en verden som skal gå under. Papiravisverdenen. Selvsagt går vi sakte dukken. Avislesere er en folkegruppe som stadig blir færre. De tynnes ut. Avislesere blir gamle og dør. De unge vet alt - uten å lese så mye papiravis. Det skremmer alle oss i bransjen. For å spre nyheter via nett er det faktisk ikke mye penger å tjene på. De store gutta som styrer oss fra konserntoppen, klør seg i hodet.
For oss avisfolk er det ett håp: At det fødes nye mennesker som oppdager gleden ved å lese en papiravis. Kanskje sammen med noen, slik vi gjorde som studenter. Vi var en gruppe på fem-seks som gikk og kjøpte hver vår avis og deretter leste sammen, før vi byttet aviser. Det er et kjært minne. Det er 28 år siden.
Vi journalister kan drømme - men tror det ikke helt - at avislesning fortsatt blir en del av kvalitetstiden din hvert døgn. Selv tviholder jeg på tradisjonen. Å lese aviser om morgenen er blitt noe av det viktigste jeg gjør. Derfor står jeg opp klokken fem, og fra halvseks til syv sitter jeg med frokost, stort kaffekrus og aviser. Det er godt og fredelig i huset, og godt lesestoff på tørt papir.
Jeg blar og jeg leser. Jeg nikoser. Det blir litt krampaktig kos.
For dessverre ligger den der, iphonen. Plutselig tar jeg meg i å bla i nyheter på twitter, facebook og de store nyhetskanalene. Ergerlig slenger jeg telefonen fra meg i sofaen. Forbannet være iphone, som gjør meg så avhengig.
Jeg trøster meg med at iphone erstatter mange ting samtidig.
Jeg trøster meg med at de fleste ikke er like hardt angrepet som meg. Kanskje er jeg overstadig nysgjerrig på verden.
Derfor har jeg nå laget en liten plan for meg selv, med følgende mål:
1) Lese avisene mine uten å sjekke telefonen noen gang underveis. Legge den fra deg ute i gangen.
2) Lese bøker uten å ha telefonen i nærheten. Lesingen kan for eksempel være å bla opp på en tilfeldig artikkel i mitt gamle leksikon. Jeg prøvde dette nylig, og det var faktisk utrolig godt. Jeg kjente atter en deilig flashback til studietid.
3) Ta alle turer i skogen uten å sjekke telefonen underveis.
Ellers er det bare å krysse fingrene for at vi som lager avisen fortsatt klarer å gi mennesker en liten lesestund hver dag - og at de ikke vraker oss til fordel for iphone og alle dens fettere. Jeg må også krysse fingrene for at vi som lager avis sammen klarer å sette ord på og reklamere for den hellige, gode lesestund. De som ser verdien av å lese på papir.
Og så er det faktisk enda et håp:
Å se min datter ligge på sofaen og lese en bok i flere timer. Uten å kikke på sin iphone særlig ofte. Hun leser ikke aviser, men hun leser i hvert fall en bok. Av papir.
Så godt å se.
torsdag 28. februar 2013
Piggene ut mot veivesenet
Han var ingen humørspreder - trafikkinspektøren. I sin uniform sto han der i Borge og vinket meg med steinansikt inn på en lomme foran gravkapellet.
Til kontroll. Av meg.
- Lysene virker jo, sa han humørløst, idet han gikk rundt bilen. (Var han kanskje litt forbauset eller spydig?)
Så fikk han se dekkene mine. Han rynket på nesen.
- Her var det lite pigger, fortsatte han. - Farlig, det.
- Huffda, svarte jeg, så overrasket jeg bare kunne.
Det er forresten innmari vanskelig å få til et tonefall som overbevisende forteller at "oj, er piggene vekk, hvor er det blitt av dem, forrige gang jeg kikket på de dekkene, krydde det av pigger der", selv om det var akkurat det tonefallet jeg anstrengte meg hardt for å klare.
Men der jeg satt i den gamle skræggen av en bil visste jeg selvfølgelig svært godt at dekkene kunne vært bedre. Og jeg tenkte det skulle bli dyrt. Inspektøren så ut som en fyr som synes bankgiroer er noe av det kjekkeste som finnes. Mismodig leverte jeg fra meg vognkort og førerkort.
Den humørløse mannen forsvant inn i en av veivesenets biler og ble borte lenge.
- Hold deg rolig, Nilsen. - Ikke glem effekten av å oppføre seg ordentlig. Ikke krangle med trafikkinspektøren, sa jeg om og om igjen til meg selv.
- Er jeg i trøbbel? spurte jeg smilende, da han kom tilbake.
- Vri på hjulene, svarte han mørkt.
Han bøyde seg ned og målte spordybden. Den var faktisk lovlig. Så vidt. Dermed slapp jeg bot (eller gebyr?) for dårlig mønsterdybde. Men piggene var fortsatt altfor få. Mannen skrev noe på en blokk, rev av og leverte meg et pålegg om å bytte alle fire dekk innen 8. mars.
- Jeg tenkte de kunne holde ut denne vinteren.... prøvde jeg forsiktig.
Mannen bråsnudde og glodde surt på meg.
- Du har for lite pigger i dekkene. De må byttes. Dette er farlig, sa han, og gjentok dette med fristen 8. mars.
Jeg fortsatte å oppføre meg så godt jeg kunne og ønsket ham det aller beste for resten av dagen og kjørte videre. En uventet utgift, jaja, det er ikke første gang i livet, men jeg hadde jo tenkte å kjøpe nye dekk før neste vinter. Piggfrie, til og med.
Tre dager senere fikk jeg brev fra Statens vegvesen med samme beskjed: Bytt dekk, de mangler pigger. Hvis ikke, klipper vi skiltene dine. Jeg dro til gutta på bilverkstedet.
De steilet.
- Tull og tøys, han kan ikke skrive sånn, sa de.
- Neivel....?
- Det er mønsterdybde som avgjør om et dekk er lovlig, ikke antall pigger, i hvert fall ikke at det er for lite pigger. Disse dekkene ville gått gjennom EU-kontrollen.
Faktisk hadde de aldri hørt om slike krav på bilverkstedet. I stedet ble mannen på verkstedet i Indre Østfold såpass nysgjerrig at han dobbeltsjekket saken med et stort dekkfirma. Svaret fra firmaet var at dette kravet til minste antall pigger i et dekk er helt ukjent. Og hvis det finnes, kan det få store konsekvenser, all den stund det selges piggdekk uten pigger, det vil si piggfrie dekk klargjort for ettermontering av pigger.
- Hva, tenkte jeg.
Og deretter begynte jeg å høre meg rundt blant flere. Samme svar. Det finnes ikke noe minstekrav til antall pigger i et dekk. Det vil si: Det bør være omtrent like mange pigger i hvert av de fire dekkene, hvis ikke kan de ta meg på å kjøre med piggfritt og piggdekk samtidig, noe som ikke er lov. Men på mine utslitte dekk - med fortsatt lovlig mønsterdybde - var det like lite pigger på alle sammen.
For å være helt sikker, valgte jeg å kontakte Statens vegvesen via spørretjenesten på www.vegvesen.no Svaret kom etter to dager:
- Det finnes ikke noe minstekrav til antall pigger i et piggdekk, står det i eposten, vennlig hilsen Statens vegvesen.
Men det finnes et maksimumskrav, hvilket ikke plager meg nevneverdig for tiden. Det har aldri plaget meg, når sant skal sies. Men du kan ikke ha for mange pigger, det finnes en øverste grense.
Og det er nå jeg kjenner at tanken på å oppføre seg ordentlig mot denne trafikkinspektøren begynner å bli litt vanskelig. Mannen bløffet meg. Han skrev ut et pålegg han ikke hadde belegg for, i kraft av sin uniform og myndighet. Alternativt kunne han ikke reglene godt nok, hvilket heller ikke er tilgivelig. Vi må faktisk kunne forvente at folk som forvalter regler og forskrifter gjør det riktig.
Så jeg vet egentlig ikke hva som er verst, av de to mulighetene, med mindre han hoster opp noe helt annet. For sikkerhets skyld sender jeg nå et brev til dem og gjør dem oppmerksom på hva som skjedde ved Borge gravkapell denne dagen og hva jeg har funnet ut i etterkant. Jeg påklager vedtaket etter forvaltningsloven, slik det står jeg kan gjøre nederst på mangellappen. Så kan de hoste frem forskrift og paragraf.
Jeg tenker allerede nå å krydre klagen med et par oppfordringer. Jeg skal skrive hyggelig og ordentlig tone - selvsagt - du skal jo aldri undervurdere effekten av å oppføre deg ordentlig. Men det skal samtidig være en tydelig oppfordring om å iverksette tiltak for kvalitetsforbedring av trafikkinspeksjonstjenesten, gjerne med intern evaluering, tilleggsopplæring eller omorganisering. Eller annet byråkratsvada. Jeg tror de vil like det.
Selv har jeg også lært en lekse: Neste gang jeg blir stoppet, anholdt, arrestert, lagt i jern eller lignende, så skal - så høflig og ordentlig jeg kan - spørre om de kan være så snille å legitimere seg og vise til en hjemmel, disse menneskene som går rundt i uniform.
- Vis meg hvilken regel eller lov jeg har brutt, så tar vi det derfra, skal jeg si, mens de smekker på meg håndjernene.
PS!
Jeg har selvfølgelig byttet til fire nye dekk. Jeg skulle jo det uansett. Jeg vil jo ikke kjøre på farlige dekk.
Jeg skal ikke kreve erstatning. Jeg skal bare kreve at de ansatte kjenner reglene de er satt til å forvalte.
Til kontroll. Av meg.
- Lysene virker jo, sa han humørløst, idet han gikk rundt bilen. (Var han kanskje litt forbauset eller spydig?)
Så fikk han se dekkene mine. Han rynket på nesen.
- Her var det lite pigger, fortsatte han. - Farlig, det.
- Huffda, svarte jeg, så overrasket jeg bare kunne.
Det er forresten innmari vanskelig å få til et tonefall som overbevisende forteller at "oj, er piggene vekk, hvor er det blitt av dem, forrige gang jeg kikket på de dekkene, krydde det av pigger der", selv om det var akkurat det tonefallet jeg anstrengte meg hardt for å klare.
Men der jeg satt i den gamle skræggen av en bil visste jeg selvfølgelig svært godt at dekkene kunne vært bedre. Og jeg tenkte det skulle bli dyrt. Inspektøren så ut som en fyr som synes bankgiroer er noe av det kjekkeste som finnes. Mismodig leverte jeg fra meg vognkort og førerkort.
Den humørløse mannen forsvant inn i en av veivesenets biler og ble borte lenge.
- Hold deg rolig, Nilsen. - Ikke glem effekten av å oppføre seg ordentlig. Ikke krangle med trafikkinspektøren, sa jeg om og om igjen til meg selv.
- Er jeg i trøbbel? spurte jeg smilende, da han kom tilbake.
- Vri på hjulene, svarte han mørkt.
Han bøyde seg ned og målte spordybden. Den var faktisk lovlig. Så vidt. Dermed slapp jeg bot (eller gebyr?) for dårlig mønsterdybde. Men piggene var fortsatt altfor få. Mannen skrev noe på en blokk, rev av og leverte meg et pålegg om å bytte alle fire dekk innen 8. mars.- Jeg tenkte de kunne holde ut denne vinteren.... prøvde jeg forsiktig.
Mannen bråsnudde og glodde surt på meg.
- Du har for lite pigger i dekkene. De må byttes. Dette er farlig, sa han, og gjentok dette med fristen 8. mars.
Jeg fortsatte å oppføre meg så godt jeg kunne og ønsket ham det aller beste for resten av dagen og kjørte videre. En uventet utgift, jaja, det er ikke første gang i livet, men jeg hadde jo tenkte å kjøpe nye dekk før neste vinter. Piggfrie, til og med.
Tre dager senere fikk jeg brev fra Statens vegvesen med samme beskjed: Bytt dekk, de mangler pigger. Hvis ikke, klipper vi skiltene dine. Jeg dro til gutta på bilverkstedet.
De steilet.
- Tull og tøys, han kan ikke skrive sånn, sa de.
- Neivel....?
- Det er mønsterdybde som avgjør om et dekk er lovlig, ikke antall pigger, i hvert fall ikke at det er for lite pigger. Disse dekkene ville gått gjennom EU-kontrollen.
Faktisk hadde de aldri hørt om slike krav på bilverkstedet. I stedet ble mannen på verkstedet i Indre Østfold såpass nysgjerrig at han dobbeltsjekket saken med et stort dekkfirma. Svaret fra firmaet var at dette kravet til minste antall pigger i et dekk er helt ukjent. Og hvis det finnes, kan det få store konsekvenser, all den stund det selges piggdekk uten pigger, det vil si piggfrie dekk klargjort for ettermontering av pigger.
- Hva, tenkte jeg.
Og deretter begynte jeg å høre meg rundt blant flere. Samme svar. Det finnes ikke noe minstekrav til antall pigger i et dekk. Det vil si: Det bør være omtrent like mange pigger i hvert av de fire dekkene, hvis ikke kan de ta meg på å kjøre med piggfritt og piggdekk samtidig, noe som ikke er lov. Men på mine utslitte dekk - med fortsatt lovlig mønsterdybde - var det like lite pigger på alle sammen.
For å være helt sikker, valgte jeg å kontakte Statens vegvesen via spørretjenesten på www.vegvesen.no Svaret kom etter to dager:
- Det finnes ikke noe minstekrav til antall pigger i et piggdekk, står det i eposten, vennlig hilsen Statens vegvesen.
Men det finnes et maksimumskrav, hvilket ikke plager meg nevneverdig for tiden. Det har aldri plaget meg, når sant skal sies. Men du kan ikke ha for mange pigger, det finnes en øverste grense.
Og det er nå jeg kjenner at tanken på å oppføre seg ordentlig mot denne trafikkinspektøren begynner å bli litt vanskelig. Mannen bløffet meg. Han skrev ut et pålegg han ikke hadde belegg for, i kraft av sin uniform og myndighet. Alternativt kunne han ikke reglene godt nok, hvilket heller ikke er tilgivelig. Vi må faktisk kunne forvente at folk som forvalter regler og forskrifter gjør det riktig.
Så jeg vet egentlig ikke hva som er verst, av de to mulighetene, med mindre han hoster opp noe helt annet. For sikkerhets skyld sender jeg nå et brev til dem og gjør dem oppmerksom på hva som skjedde ved Borge gravkapell denne dagen og hva jeg har funnet ut i etterkant. Jeg påklager vedtaket etter forvaltningsloven, slik det står jeg kan gjøre nederst på mangellappen. Så kan de hoste frem forskrift og paragraf.
Jeg tenker allerede nå å krydre klagen med et par oppfordringer. Jeg skal skrive hyggelig og ordentlig tone - selvsagt - du skal jo aldri undervurdere effekten av å oppføre deg ordentlig. Men det skal samtidig være en tydelig oppfordring om å iverksette tiltak for kvalitetsforbedring av trafikkinspeksjonstjenesten, gjerne med intern evaluering, tilleggsopplæring eller omorganisering. Eller annet byråkratsvada. Jeg tror de vil like det.
Selv har jeg også lært en lekse: Neste gang jeg blir stoppet, anholdt, arrestert, lagt i jern eller lignende, så skal - så høflig og ordentlig jeg kan - spørre om de kan være så snille å legitimere seg og vise til en hjemmel, disse menneskene som går rundt i uniform.
- Vis meg hvilken regel eller lov jeg har brutt, så tar vi det derfra, skal jeg si, mens de smekker på meg håndjernene.
PS!
Jeg har selvfølgelig byttet til fire nye dekk. Jeg skulle jo det uansett. Jeg vil jo ikke kjøre på farlige dekk.
Jeg skal ikke kreve erstatning. Jeg skal bare kreve at de ansatte kjenner reglene de er satt til å forvalte.
tirsdag 1. januar 2013
Gi E18 nytt navn!
Altfor mange i Oslo går rundt og tror at E18 er veien mellom Oslo og Kjuttaviga.
La oss le rått av dem. Vi vet jo så mye bedre.
Eller kanskje ikke.
For visste du at E18 er 1.890 kilometer lang? Den starter faktisk i Nord-Irland, fortsetter en fergetur over til Skottland, går så fra Kristiansand til Oslo, videre til Stockholm via Indre Østfold, før den fortsetter med ferge til Finland og ender i St. Petersburg.
Jeg visste det ikke selv. Ikke før jeg skulle skrive dette innlegget og slo opp på wikipedia.no
E18 henger altså ikke sammen en gang. Og mellom Skottland og Kristiansand går det til overmål ingen ferge.
Vi som bor i Indre Østfold tenker nok på E18 som veien til Oslo. Noen blant oss løfter blikket og erklærer alvorlig at det er hovedveien mellom Oslo og Stockholm, hvilket det langt på vei er. I alle fall den nest høyest trafikkerte innfarten fra utlandet, uten at dette sier så mye. Trafikken på E6 er nemlig i særklasse høyere.
Men at E18 er hovedvei til Stockholm er reelt nok. Det betyr for eksempel at når folk fra Fredrikstad skal kjøre til Stockholm, så kjører de til Mysen og svinger inn på E18 østover.
Noe som forundrer meg stort, er at oslofolk ikke ser det slik. De ser ikke på E18 som veien til Stockholm. For oslofolk flest er E18 veien til Drammen, Sørlandet, Kaptein Sabeltann, Kjuttaviga og andre steder langt borte.
Jeg mistenker mange hovedstadsfolk for rett og slett ikke å vite at det finnes noen E18 sørøst for Oslo. Jeg tror vi lett kunne avslørt dette ved å spørre et knippe oslofolk.
Jeg tror de store redaksjonene må ta mye av skylden for dette. Eventuelt så tar journalistene med seg virkelighetsoppfatningen fra folk flest inn i redaksjonen.
For:
Hvis du leser om E18 i VG, Dagbladet eller Aftenposten, så er det så å si alltid veien på vestsiden av Oslofjorden det siktes til.
Nyheten: "Vogntog sperrer E18" betyr at det står et vogntog og sperrer E18 ett eller annet sted mellom Sandvika og Vestfold.
Hvis vogntoget sperrer noe på sørøstsiden av Oslo, heter det at "Vogntog sperrer Mosseveien". Eventuelt så skaper vogntoget kaos på Vinterbro.
Men hvis det skaper kaos på E18 i Follo eller Østfold, så er E18 neppe nevnt. Ja, det er ikke sikkert at kaoset overhodet er nevnt i disse avisene, verken i papir eller på nett. Det synes nemlig å være skrekkelig mye lengre fra Oslo til Indre Østfold enn til Vestfold. At det er kaos langt her ute - som i Visterhellinga - er sjeldent interessant.
Vi er liksom litt usynlige, her i Indre. Det skal jeg raljere om en annen gang.
Heldigvis - og det er noe satirisk ment - ble det gravd ned litt for store steiner i veikroppen på ny E18 gjennom Spydeberg. Steinene skulle være mindre enn halvmeteren, men viste seg å være fire meter. Dette kan være årsaken til telehivproblemene som Smaalenenes Avis var først ute ned å rapportere om.
Etter hvert fikk også Aftenposten og NRK med seg at det var tilløp til telehiv. De gjør som alle store redaksjoner ofte gjør: Later som om det var de som spadde frem nyheten og lager store kritiske oppslag.
I dette tilfellet skal de være tilgitt. For det som er heldig - sett med indreøstfoldsk blikk - er at riksmediene faktisk begynte å snakke om "E18 i Østfold". Jeg mistenker at flere samfunnstopper og politikere kan ha tenkt "Jøss, går E18 der, også". Ja, de er faktisk begynt å skrive om E18 i Follo, også. I hvert fall Aftenposten.
For regionen vår er denne type voksenopplæring og geografiundervisning gull verd.
Kampen for å få E18 gjennom Østfold og Follo oppgradert til motorvei er lang og seig. Den er pågått i flere tiår. Sakte men sikkert har lokale lobbyister lykkes med å vise stortingspolitikere og store interesseorganisasjoner at det faktisk finnes en viktig tverrforbindelse mellom Oslo og Stockholm.
Jeg kunne tenke meg å foreslå følgende:
1) E18 mellom Oslo og Stockholm døpes om til Stockholmsveien.
2) E18 mellom Oslo og Kristiansand døpes om til Kaptein Sabeltanns vei. Eventuelt Sørlandsveien.
Det ville fjerne all tvil. Og bidra til å oppdra folket ytterligere.
Særlig de som styrer med penger og makt i Oslo.
La oss le rått av dem. Vi vet jo så mye bedre.
Eller kanskje ikke.
For visste du at E18 er 1.890 kilometer lang? Den starter faktisk i Nord-Irland, fortsetter en fergetur over til Skottland, går så fra Kristiansand til Oslo, videre til Stockholm via Indre Østfold, før den fortsetter med ferge til Finland og ender i St. Petersburg.
Jeg visste det ikke selv. Ikke før jeg skulle skrive dette innlegget og slo opp på wikipedia.no
E18 henger altså ikke sammen en gang. Og mellom Skottland og Kristiansand går det til overmål ingen ferge.
Vi som bor i Indre Østfold tenker nok på E18 som veien til Oslo. Noen blant oss løfter blikket og erklærer alvorlig at det er hovedveien mellom Oslo og Stockholm, hvilket det langt på vei er. I alle fall den nest høyest trafikkerte innfarten fra utlandet, uten at dette sier så mye. Trafikken på E6 er nemlig i særklasse høyere.Men at E18 er hovedvei til Stockholm er reelt nok. Det betyr for eksempel at når folk fra Fredrikstad skal kjøre til Stockholm, så kjører de til Mysen og svinger inn på E18 østover.
Noe som forundrer meg stort, er at oslofolk ikke ser det slik. De ser ikke på E18 som veien til Stockholm. For oslofolk flest er E18 veien til Drammen, Sørlandet, Kaptein Sabeltann, Kjuttaviga og andre steder langt borte.
Jeg mistenker mange hovedstadsfolk for rett og slett ikke å vite at det finnes noen E18 sørøst for Oslo. Jeg tror vi lett kunne avslørt dette ved å spørre et knippe oslofolk.
Jeg tror de store redaksjonene må ta mye av skylden for dette. Eventuelt så tar journalistene med seg virkelighetsoppfatningen fra folk flest inn i redaksjonen.
For:
Hvis du leser om E18 i VG, Dagbladet eller Aftenposten, så er det så å si alltid veien på vestsiden av Oslofjorden det siktes til.
Nyheten: "Vogntog sperrer E18" betyr at det står et vogntog og sperrer E18 ett eller annet sted mellom Sandvika og Vestfold.
Hvis vogntoget sperrer noe på sørøstsiden av Oslo, heter det at "Vogntog sperrer Mosseveien". Eventuelt så skaper vogntoget kaos på Vinterbro.
Men hvis det skaper kaos på E18 i Follo eller Østfold, så er E18 neppe nevnt. Ja, det er ikke sikkert at kaoset overhodet er nevnt i disse avisene, verken i papir eller på nett. Det synes nemlig å være skrekkelig mye lengre fra Oslo til Indre Østfold enn til Vestfold. At det er kaos langt her ute - som i Visterhellinga - er sjeldent interessant.
Vi er liksom litt usynlige, her i Indre. Det skal jeg raljere om en annen gang.
.JPG) |
| Fra byggingen av Smålenene bru. |
Heldigvis - og det er noe satirisk ment - ble det gravd ned litt for store steiner i veikroppen på ny E18 gjennom Spydeberg. Steinene skulle være mindre enn halvmeteren, men viste seg å være fire meter. Dette kan være årsaken til telehivproblemene som Smaalenenes Avis var først ute ned å rapportere om.
Etter hvert fikk også Aftenposten og NRK med seg at det var tilløp til telehiv. De gjør som alle store redaksjoner ofte gjør: Later som om det var de som spadde frem nyheten og lager store kritiske oppslag.
I dette tilfellet skal de være tilgitt. For det som er heldig - sett med indreøstfoldsk blikk - er at riksmediene faktisk begynte å snakke om "E18 i Østfold". Jeg mistenker at flere samfunnstopper og politikere kan ha tenkt "Jøss, går E18 der, også". Ja, de er faktisk begynt å skrive om E18 i Follo, også. I hvert fall Aftenposten.
For regionen vår er denne type voksenopplæring og geografiundervisning gull verd.
Kampen for å få E18 gjennom Østfold og Follo oppgradert til motorvei er lang og seig. Den er pågått i flere tiår. Sakte men sikkert har lokale lobbyister lykkes med å vise stortingspolitikere og store interesseorganisasjoner at det faktisk finnes en viktig tverrforbindelse mellom Oslo og Stockholm.
Jeg kunne tenke meg å foreslå følgende:
1) E18 mellom Oslo og Stockholm døpes om til Stockholmsveien.
2) E18 mellom Oslo og Kristiansand døpes om til Kaptein Sabeltanns vei. Eventuelt Sørlandsveien.
Det ville fjerne all tvil. Og bidra til å oppdra folket ytterligere.
Særlig de som styrer med penger og makt i Oslo.
Abonner på:
Innlegg (Atom)