Journalistens søte hevn

Det var ufyselig vinter. Det var januar 2007. Det var en guffen dag, værmessig, men jeg var i strålende humør da jeg kjørte ut på reportasje.

På kort varsel hadde jeg fått vite at daværende samferdselsminister Liv Signe Navarsete (Sp) ville dukke opp ved Brennemoen i Eidsberg for å fortelle at regjeringen sa ja til en ny etappe av E18, det vil si etappen over Glomma og gjennom Spydeberg. Det var en meget glad sak. Det skjedde drøyt året etter at Bondevik-regjeringen ville stanse byggingen av E18. Med andre ord var det litt små-histortisk.

Jeg satt med varmeapparatet på full guffe, og inne i mitt hode hadde jeg komponert førstsiden i neste utgave av Smaalenenes Avis.

Slik hadde jeg tenkt det: Jeg skulle ha Navarsete til venstre i bildet. Til høyre skulle jeg ha prosjektleder Thorer Lie i Statens vegvesen. De skulle stå vendt mot hverandre i hyggelig passiar. Tittelen over bildet av de to smilende personene skulle være "- Bare bygg i vei".
Fantastisk, tenkte jeg. Lett forståelig tittel med ordspill, ikke dårlig. Et bilde som passer til tittelen som hånd i hanske. Jo, dette var ferdig planlagt. Her var det bare å hente inn.

Selvfølgelig gikk det hele i dass. Ingen ting ble som planlagt. Problem nummer en var at Navarsete ikke kom alene. Det dukket nemlig opp en hærskare ordførere og fylkespolitikere, for ikke å snakke om andre medier med sine planer.
Min plan gikk enda raskere ned i vasken av at Navarsete ikke kom alene fra Oslo. Også statsminister Jens Stoltenberg slo seg med i bilen til Østfold. I ettertid hersker det liten grunn om hvorfor. Pengene som skulle brukes i Spydeberg var rett og slett så mange, så dette var vel verd å markere politisk, resonnerte nok statsministerens kontor.
Så planen min ble endret. Sorry, Navarsete. Jeg måtte ha Jens Stoltenberg og veivesenets mann på samme bilde. Det ble plan b.

Men også denne planen kunne jeg bare glemme. Veivesenets folk er høflige og litt sjenerte mennesker. De trekker seg til ytterkanten av sånne forsamlinger av store og små politikere, som gliser om kapp og ler så høyt de kan av vitsene til Jens.

For den klyngen av folk som sto der - midt i den gufne vinterdagen på Brennemoen - var også en politisk møljekamp. Det var tydeligvis en slags rivalsiering mellom  enkelte østfoldpolitikerne om å stå nærmest Jens. En av politikerne - jeg skal være snill og utelate navnet her - grep statsministeren i armen og klamret seg til ham så å si under hele besøket. Det gjorde vedkommende med det mest påklistrede og triumferende smilet av alle.

Grunnen til å gjøre noe sånt er enkel: Enhver noenlunde godt opplært lokalpolitiker - inkludert fylkespolitikere og stortingspolitikere - vet to viktige ting:
a) kameraene følger statsministeren under en slik opptreden, og her var det flere enn lokalavisen som hadde kamera med fulladet batteri.
b) blir du sett sammen med statsministeren, er det ikke bare stas, men du vokser litt i anseelse. Det er omtrent som å gå sammen med de tøffe gutta eller jentene i skolegården. Du stiger i verdi hvis du er avbildet sammen med statsministeren.
Jeg ga opp bildet mitt. Her handlet det om å få tatt de bildene som kunne tas. Brøyte seg inn i klyngen, mens jeg gjorde noen tafatte forsøk på å få blandet noen veivesenfolk inn i forsamlingen, men de gled liksom bare ut av bildene mine. Ja, jeg prøvde til og med å stille opp Jens, Liv Signe og veivesenfolk sammen, men da kom en hærskare ordførere og stilte seg opp foran veivesenfolkene.

Til slutt handlet det bare om en ting: Å få tatt et bilde av statsministeren og samferdselsministeren og noen andre, men med ett viktig mål: Den aller mest klengete politikeren skulle ut av bildet.

Og det klarte jeg. Vinneren av klenge-kampen ble ikke med på noen av mine bilder på trykk.

Såpass av gleder må man unne seg når en god plan går i dass.
　

Gribbene tar alt

I dag er jeg grinete. Har lest en stor artikkel i Aftenposten om pensjon. Teksten er fryktelig lang, men kan kokes ned til en konklusjon på to punkter:

1) Jeg er født 15 år for sent.
2) Nå skal 68-generasjonen ut i pensjon, og de skal ha enda en gang ha full pakke.

Hadde jeg vært født rundt 1950, ville det gitt meg en rekke fordeler. For det første ville jeg ha vært med på en eneste lang økonomisk opptur på nærmere 25 år. Livet ville vært litt fattigslig i starten, men det ville blitt bedre og bedre for hvert år. Norge tok for alvor steget bort fra uland til moderne samfunn utover 50- og 60-tallet.

Gjengen som er født rundt 1950 er uten tvil norgeshistoriens vinnere. Ingen vil noen gang få det bedre enn dem.

Året 1968 er prentet inn som opprørets år. Da sprang mange av denne generasjonen rundt som 18-åringer og pratet om solidaritet, opprør mot autoriteter og samhold. De mest gærne av denne ungdomsgjengen snakket om revolusjon. Om å dele godbitene i samfunnet. I virkeligheten skulle det for 68-erne handle om å karre til seg mest mulig. Det handler om alt annet enn å dele kaken og godene.

For hvordan gikk det? Gjengen fra 68 kunne ta seg så mye utdanning de bare orket, finansiert med grisebillige studielån. Senere kunne de velge og vrake i jobber. De kunne bygge seg hus med like grisebillige husbanklån, boliger som de senere kunne selge til min generasjon (og yngre), med millionfortjeneste. De kan i dag hyre den råeste eiendomsmekleren, ha is i magen og bare vente på høyeste skambud. De trenger ikke føle fnugg av dårlig samvittighet for at mange av dagens 20-30-åringer aldri får råd til egen bolig.

Det unge paret som sliter på boligmarkedet må heller leie noe til skampris av en annen 68-er. Nei, skam er det ingen grunn til å føle. Da er det mye mer behagelig å tenke på ferieleiligheten som snart står klar i Syden.

Nå skal 68-erne straks ut i pensjon, og det er en gunstig ordning - selvfølgelig vedtatt av 68-ere på Stortinget. Dessverre er ordningen så altfor gunstig - det innser til og med 68-er-politikere - så da er løsningen å stramme den inn, slik at senere generasjoner ikke får like gunstig ordning. Dette er solidaritet på norsk. Er du født senere enn 1963 (jeg er født i 64) så får du langt dårligere pensjon enn 68-erne.

Er det på tide at min generasjon gjør opprør? Eller er vi født for sent til å være med på opprøret?
　
　　

Hvem kan refse som Alvheim?

Husker du gamle Alvheim, han i Fremskrittspartiet? Husker du hvordan han refset det norske helsevesenet?
- En skam, refset Alvheim, og store deler av helse-Norge og politiker-Norge bøyde hodet i skam.

Kanskje var det tv-innslag om en 92 år gammel dame som ikke fikk bo på samme sykehjem som sin 93 år gamle mann, selv om de hadde vært gift i over 70 år.
- En skam for Norge, refset Alveim harmdirrende - gjerne i etterkant av innslaget, og ofte ble det dagen etter orden på det.
Alvheim hadde troverdighet. Denne dialekttalende mannen klarte sikkert å overbevise en del nordmenn om at det likevel var mer enn japper og hurragutter i Fremskrittspartiet. At det kunne finnes folk med et stort hjerte for vanlige mennesker der.
Jo, Alvheim må ha vært gull verd for partiet. Det er ikke alltid politikk - spesielt for et opposisjonsparti - handler om å vinne voteringer. Oftere handler det om å vinne sakene, og folket. Vinne hjertene.
- Flott kar, denne Alvheim, sa mange av de som var nesten like gamle som det ulykkelige paret, de som måtte bo på hvert sitt sykehjem,
Hvis du - etter å ha lest dette - tror at jeg holder et innlegg for Fremskrittspartiet, tror du skammelig feil. I min rolle som journalist anser jeg det som en dødssynd å flagge politiske sympatier. La meg derfor få lov til å rive ned ovasjonen av Frp-Alvheim, med å rakke ned på andre i samme parti.
Jeg synes Siv Jensen faller helt i gjennom som samfunnsrefser. Frp-lederen mangler troverdigheten som Alvheim hadde. Jeg synes hun virker mer hes, furten og skremmende. Hun er milevis unna Alvheim, refseren.
Faget mitt er kommunikasjon, og jeg tilraner meg herved retten til å gruppere politikere etter hvor flinke de er til å kommunisere troverdig, og da er det dessverre ofte medfødte evner som avgjør.
Einar Gerhardsen hadde åpenbart medfødte evner. Sigbjørn Johnsen likeså, men Jagland? Eller hva med Trine Skei Grande? Eller Høybråten? Nei! Men Knut Arild Hareide kommer seg. Han virker troverdig.
Kristin Halvorsen er åpenbart i toppklasse på kommunikasjon. For ikke å snakke om Kåre Willoch og Jan P. Syse? Hva med Gro? Synes ikke det. Jeg tilhører dem som synes Willoch vant debattene på 80-tallet. Jeg husker ikke så nøye hva han sa, bare at han snakket godt for seg.
Joda, selvsagt er det oss mediefolk som bidrar til å gjøre politikere til vinnere og tapere på denne måten. Særlig tv-mediet. For det handler om å bruke sekundene i tv-ruta riktig, det vet enhver med rikspolitiske ambisjoner. Noen knep kan læres, men det meste er medfødt. Selvsagt skulle det beste politiske argumentet ligget til grunn for hvem folket velger inn, flott ideal, men hallo, kom tilbake til virkeligheten, da.
Det handler om å ha rett image.
Svar meg ærlig, hva la du vekt på da du stemte ved forrige valg? Var det partiprogrammet og løftene, eller var det person og troverdighet og at du faktisk skjønte hva han eller hun snakket om?
Tenkte meg det.

Mer om smittefare

Etter forrige innlegg på bloggen har jeg virkelig fått høre at ja, jeg er hysterisk redd for bakterier og virus.

Men jeg er ikke sykelig redd for bakterier og virus. Meningen var å kritisere butikker for hvordan de håndterer mat.

Hvordan kan du vite at brødet du putter i munnen ikke er berørt - like før du kjøpte det - av en annen butikkunde med omgangssyke?

Hvordan kan du vite at eplene du kjøper ikke er sprayet ned av gubben som nøs så fælt halvtimen før?

Hvordan kan du vite om han som plukket epler fra kassen egentlig vasket seg på hendene etter at han var på do?

Hvordan kan du vite at smågodtet du plukker ikke er prøveslikket av en toåring?

Hver sommer kommer det kritiske reportasjer i norske aviser om jordbærplukkere som går på do i åkerkanten, unnlater å vaske hendene før de plukker mer. Men er det grunn til å frykte jordbær mer enn grønnsakene på et kjøpesenter? Er ikke kontrollen med hygiene enda dårligere på et kjøpesenter enn i en jordbæråker?

- Vask eplene, sier flere til meg.
- Joda, svarer jeg, men hjelper det? Og kan du forresten vaske et brød? Eller smågodt?

Er jeg hysterisk?

God hygiene forebygger sykdom, død og andre plager. Det er barnelærdom. Frykten for de smittsomme sykdommer har gjort at flere av oss vasker hendene. Rene hender er beviselig en god forsikring mot alt det leie som kan skje deg, enten i form av god gammeldags magesjau, eller snikende, dødelig virus.

I vårt hus står spriten fremme støtt. En liten trykkflaske ved siden av kjøkkenvasken. En dæsj spritholdig gele på hendene før man behandler mat føles riktig og trygt.
Vi har lært oss til å skjønne at dørhåndtak, handlevogner, penger, ja, alt som berøres av menneskehånd i løpet av en dag kan spre smitte. Derfor: Rens hendene dine, og lev litt tryggere.

Blant oss i samfunnet går likevel en rekke mennesker som gir totalt blaffen i slike råd. De snyter seg med fingrene, forlater toalettet uten håndvask, piller seg i nesen, ja, gjør en masse ekle ting med hendene som vi helst ikke snakker høyt om.
Jeg er glad for at vi har helsetilsyn, smittevernmyndighet og mattilsyn som passer på samfunnet vårt. De kan uten forvarsel rykke inn i fjøs og sjekke at kuene lager melk på riktig vis. De sjekker slakterier. Det finnes inspektører som ser på hvordan kjøtt håndteres i norske, profesjonelle kjøkken. Det finnes myndighetspersoner som sjekker at norske dusjanlegg ikke produserer legionella.

Jeg mener likevel at det norske samfunn svikter sitt kontrollansvar på ett viktig område, og det er i matbutikkene.
Jeg kan ikke skjønne at store deler av maten kan ligge blottlagt - uten emballasje - slik at hvem som helst kan berøre den før jeg eventuelt kjøper den. Bakverk legges ut for salg i åpne poser. Frukt og grønnsaker bys frem i store kasser.
- De bugner i frukt og grønt, lokker butikken i sine annonser.
Vel og bra, dette.
Men jeg betakker meg for å spise kjøpebrød som selges i åpen pose. Jeg har sett hva ekle mennesker kan gjøre med et brød, før de legger det tilbake uten å kjøpe det.
Likeledes nekter jeg å spise frukt eller grønt som ligger blottlagt for salg, dersom ikke produktet kan varmebehandles, slik at smitte dør. Epler er jeg skeptisk til. Gulrøtter kan skrelles eller kokes og er dermed ok.
Det er nemlig slik at de menneskene som gir blaffen i håndhygienen sin også handler mat på butikken. Du kan rett og slett ikke vite hva brødet eller eller frukten har vært utsatt for.
Butikkansatte trenger ikke være det spor bedre. Jeg har sett ekstrahjelpen på Kiwi miste et lass med epler utover gulvet. Hun plukket dem opp og la dem ut for salg i kassen. Jeg har sett kassadamen på Mega stikke hånden sin inn i brødposen, for å snu brødet for å bippe det.

Så hvor er Mattilsynet? Dere har en kjempejobb her. Skal jeg kjøpe meg et brød, drar jeg heller til bakeren som selger over disk på gammelmåten. Der damen bak disken trær en pose på hånden for å plukke ned brødet fra hyllen og legge det i en garantert ren pose.
Når jeg nevner slike ting for folk, blir jeg lattermildt tilbakevist som hysterisk. Jeg skal visstnok være hysterisk redd for smitte.
- Du kan ikke tenke slik, Nilsen, sier de.
- Jo, det kan jeg, svarer jeg.

For hver gang jeg hører slike argumenter - at smittefare bare er til å bagatellisere - blir jeg mer og mer overbevist om at jeg virkelig har grunn til å engste seg.　

Penger i dass....

Jeg bor i boligfelt. Har kommunal vei, kommunalt vann og kommunal kloakk.

Hver gang jeg trekker ned klosettet, er jeg kvitt bommelom og bimmelim. Men det er kostbar moro. Husholdningen avkreves hvert år cirka 10.000 kroner i kloakkavgift.

Noen mennesker bor langt utenfor boligfelt. Nå kommer snart staten og pisker alle kommuner til å sørge for at alle husstander får renset kloakken sin. Ingen slipper unna. Heller ikke de som bor avsides.

Krav og pålegg gjør de grisgrendte menneskene urolige og sinte. For det er slett ikke sikkert at kommunen kobler dem på en offentlig kloakkledning. I stedet kan husstanden få ordre av kommunen om å installere minirenseanlegg utenfor sitt eget hus.

De trenger ikke se mørkt på dette. La meg trøste alle dem som måtte bo utenfor allfarvei:
Summen som ofte nevnes er en investering på rundt 100.000 kroner.
Jeg har hatt moro av å regne litt på denne summen, det vil si at jeg slår 100.000 kroner inn på hvilken som helst lånekalkulator, legger på en feit rente på rundt 8 prosent og drar ned summen over 20 år.

Sammentreffet er underlig. Du ender med en årlig sum på drøye 10.000 kroner. Akkurat det samme som jeg betaler i kloakkavgift. Hvert år.

Det er med andre ingen øknomisk fordel å være koblet på en kommunal ledning. Hadde jeg bodd utenfor allfarvei og fått valget, hadde jeg tenkt meg grundig om før jeg sa ja.

Trolig kommer blir det ganske snart enda mer besparende å ha eget minirenseanlegg i stedet for å være påkoblet kommunal kloakknett.

For er det noe som skal opp, så er det kloakkavgiften. Og innkrevingen fortsetter så lenge jeg bor her. Jeg slipper selvsagt ikke unna.

Faktisk hadde det lønt seg økonomisk for meg å koble seg av den kommunale kloakken og installert mitt eget private minirenseanlegg.

Det kan jeg bare drømme om.