Bonden alle ville banke

Sivert rappet hesten litt ekstra over baken, der han var på vei hjem fra Byen. Det var blitt sent, og fortsatt var det lenge før han var hjemme.

Han hadde spist og drukket godt i Byen. Smilt i all uskyldighet til fremmede kvinner, kjent fremmede lukter og hørt langveisfarende spille fløyte. Bak på vogna var massevis av varer - handlet hos virkelige kremmere med voks i barten - varer man ikke får tak ute i Indredalen. Han hadde gjort handel som ville gjøre kona fornøyd. Kjøpt flott silke til henne, i lønnlig håp om litt belønning til natten.

Men det var langt på dag, og hesten var treg, enda veien var god. Men Sivert visste at han snart måtte ta av på sideveien over til Indredal. Og veien der var stedvis dårlig. Den hadde et parti der den var elendig smal, og møtte du noen, måtte du sette ned farten.

Da han tok av fra hovedveien, løftet han hånden til storbonden på Skigard. Bonden var akkurat i ferd med å stenge gårdsbutikken i det store, gilde stabburet sitt for kvelden. Skigardsbonden likte nok ikke at Sivert og de andre dro helt inn til storbyen for å handle, men han hilset likevel tilbake. Man viser da folkeskikk. Han sa ikke sånne ting høyt.

Veien til Indredalen gikk så å si midt i mellom to store, gilde gårder, der Skigard var den ene, mens den andre het Åsgård.

Sivert håpet innstendig han ikke skulle møte bonden på Åsgård.
- Den forbannede djevelen, tenkte Sivert om åsgårdsbonden.
Han hadde mest lyst til å grisebanke bonden på Åsgård. Han var ikke alene om det. Naboene hans i Indredalen var alle like forbannet.

Det var denne nye veien de slet med. Naboene i Indredalen hadde slått seg sammen og dannet sitt eget veilag. De la penger i potten og stilte til arbeid. Sammen laget de seg ny vei og flott vei gjennom Indredalen, der det bandt gårdene sine sammen. Drømmen var å få ned reisetiden inn til storbyen. Slik at den kom litt nærmere. Drømmen var at flere skulle bosette seg i Indredalen, eller bruke den som reiserute over til Baklandet lenger øst.

Men mellom bøndene i Indredalen og hovedveien inn til Byen lå Skigard og Åsgård og stengte. Bare en smal og dårlig sti krøket seg frem midt mellom gårdene, og indredalsbøndene ville gjøre veien sin gild helt frem til hovedveien. De var da foregangsmenn. Dette var siste flaskehalsen, må vite.

De to storbøndene var i starten helt avvisende.
- For noe tull, fnyste de begge.
- Dere klarer dere i all tid med den veien dere har, fortsatte de, mens Åsgårdsbonden for sikkerhets skyld spyttet litt skrå på bakken rett foran Sivert.
- Vi har da vei, vi, sa skigardsbonden og kastet hodet i retning Byen.

Men bøndene i Indredalen ga seg ikke. De kom mange ganger tilbake og ba om lov til å utvide veien sin. Bygge den bredere, rettere og raskere. Og gradvis kom de to store litt på glid, om ikke mye.
- Vi betaler ikke, sa begge aller først lurt.
- Dere må betale for jorda dere ødelegger, fortsatte de.
- Og skogen dere ødelegger. Og elgen dere jager.

Det ble en liten pinlig pause.

- Dere er stormannsgale, brølte plutselig Åsgårdsbonden og gikk rasende inn til kyrne sine.
Så kom han ut igjen og brølte:
- Hvis dere skal bygge den nye veien deres, så bygg den for pokker på andre siden av skigardsbonden.
Så gikk han inn til kyrne sine igjen.
Da ble skigardsbonden minst like sint:
- Hvis dere skal bygge den nye veien deres, så bygg den for pokker på andre siden av åsgårdsbonden.

Han gikk inn på stabburet sitt og ryddet i varene sine.

Indredalsbøndene kikket oppgitt på hverandre. De dro hjemover og diskuterte lenge på låvebrua hos den ene samme kveld. Dette virket helt fastlåst.
- Vi får skrive brev til Kongen i København og be om litt støtte, sa den ene.
Og sånn ble det.

Det gikk vinter. Det gikk vår. Det gikk syv år. Så kom brevet fra København med Kongens stempel på.
- Bygg jeres Landevej stort set paa samme Linie som nu, thi det ere den eneste sunde Fornuft, skrev Kongen.
- Dæven, sa bøndene i Indredalen fornøyd.
Knakende kjekk kar, Kongen.

De to tverre storbøndene måtte gi seg nå.
- Greit, sa de begge resignert. - Men vi betaler ikke.
- Dere er stormannsgale, mumlet åsgårdsbonden igjen. Han kikket mistrøstig og bistert bort på den flotte enga der Kranselin og de andre gikk på sommerbeite og koset seg.
- Flotteste jorda. Ødelagt på grunn av en drittvei for de innavla idiotene, mumlet han.

Men nå gikk det slag i slag. Indredalsbøndene fikk hyret en staselig ingeniør og arbeidsfolk og begynte å rigge seg til innsats. Endelig skulle veien fullføres fram til hovedveien. En 40 år gammel drøm skulle endelig bli virkelighet.

Den store dagen nærmet seg. Ingeniøren skulle bare se over tall og tegninger litt til, da Åsgårdsbonden plutselig kom ut av huset sitt og sa:
- Jeg har tenkt litt på det. Hvis dere først skal bygge en ny vei, er det godt mulig den burde gå bortenfor låven min. Eventuelt nedenfor skolestua mi. Eller opp mot skogen min. Eller annet sted. Jeg vet ikke ennå.
Indredalsbøndene trodde ikke sine egne ører.
- Men Kongen har sagt... brøt de ut, men rakk ikke fullføre.
- Jeg har ikke bestemt meg. Jeg må tenke litt på det en stund. Det haster jo ikke, vi har tiden for oss, sa åsgårdsbonden.
Før han gikk inn til kyrne sine igjen.

Nei, det var ikke rart at Sivert og de andre ikke lenger hilste på åsgårdsbonden. De hadde mest lyst til å grisebanke ham.

Alle sammen.

Vi fortjener ikke sola

Vi fortjener ikke sol og varme. Vi fortjener ikke grillvær. Til nød fortjener vi oppholdsvær. Så slutt å krysse fingrene for sol og pent vær. Det er bare tull.

Vi klarer nemlig ikke å kose oss når sola skinner. Ikke alle. Kanskje noen. Når det endelig er mulig å sitte i ro i den altfor dyre hagestolen, skal det nemlig støyes her i landet.

Støyes, da. STØYES! Det skal bråkes. Larmes. Maskiner skal startes. Akkurat når man vil. Når det passer.

Jeg nevner: Gressklipper, høytrykksspyler, kantrimmer. Eller: Motorsag, vinkelsliper, pussemaskin - eller enda verre: Gravemaskin.

Altfor mange blant oss lever nemlig under mottoet "er dagen fin, start en maskin".

Mange mener å ha rett til å støye. De koser seg glugg ihjel med maskinen sin.

Pussig nok koser de seg ikke med den samme maskinen sin på en gråværsdag.

Nei, det er noe med den sola. Det er da så trivelig å være ute og høytrykksspyle litt når sola skinner. Og la oss for sikkerhets skyld spyle alt, når vi først er i gang. Fint å være ute noen timer når det først er bra vær. Skal du starte motorsagen, så hold på fire-fem timer. Start gjerne tidlig.

Surmaget, jeg? Helt sikkert.

Det kan selvsagt ikke være stille der mennesker bor sammen. Men skal det være ekstra mye støy når det først går an å sitte ute?

Er det lov å tenke at i dag er det så fint vær at jeg lar være å støye? Endelig skinner sola, og vinden er stilnet, la oss nyte de hellige dagene. La oss kose oss ute, uten annen støy enn barnelatter og praten fra sene hageselskaper.

Kan man tenke motsatt: I dag er det gråvær og kjølig så det gjør ikke noe at jeg bråker litt?

Eller tenker man bare at det gir jeg blanke i. Jeg gjør som jeg vil.

Man har da vel rett til å bråke.

I så fall håper jeg sola aldri kommer denne sommeren. Det holder med oppholdsvær.

Det blir så mye bråk med den sola.