Naboers djevelskap

I noen tusen år hadde vi en lei hang her i landet til å slå hverandre ihjel for alt mulig. En bekk, for eksempel, kunne være nok. En bekk med rent vann var gull verd.  Verdifull nok til å finne frem kniven for. En vei er annet eksempel på stridstema. Eller et jaktterreng.

Strid om sånne ting førte til at man banket løs på hverandre for å sikre retten sin. Stundom prøvde naboene å samarbeide, i alle fall en stund, men ofte kunne det strande. Samarbeid er ofte skjøre saker.

Eksempel: Partene lever lykkelig ved samme bekk helt til naboen oppstrøms plutselig demmer opp bekken, slik at naboen lenger ned bare får en tynn, piplende stripe å drikke av.

Eller naboen starter jakten noen dager før man i alle år er blitt enige om.

I slike tilfelle: Bank i vei. Slå. Stikk. Myrd. Voldta naboens kone. Avliv buskapen hans. Senk båten hans. Stjel hesten. Brenn huset hans.

Etter hvert begynte menneskene å ønske seg litt tryggere og mer forutsigbart samfunn. Det er slitsomt i lengden å gå til bekken etter vann når naboen kan ligge lurende bak en busk, klar til å hugge deg i ryggen med spiss gjenstand, eller dunke hodet ditt mot en stein, før han fortsetter med alt den andre djevelskapen hjemme hos deg.

Løsningen for å gjøre livet tryggere var å skaffe seg allianser med andre naboer. Å være i flokk kan beskytte deg. Gradvis vokste det frem en slags rettsstat. I alle fall møttes menn og holdt ting. Der kunne flertallet bli enige om at en innmari bekkedemmer, tyvjeger og andre som tok seg til rette kunne kjeppjages. De fikk ikke lov til å ture frem slik de ville uten å få flertallet av flokken på nakken. Man lagde seg også regler som skulle følges mellom disse tingene. Man skrev for sikkerhets skyld det hele ned.

De første lovene var født.

I verste fall ble slike balstyrige menn lyst fredløse og landsforvist. De måtte sette seg i båten snarest og seile av sted - gjerne om natten - for å hindre at de tøffe gutta i nabolaget dukket opp og gjorde kål på deg og buskapen, voldtok kona di, senket båten din, brente huset ditt eller stjal hesten din. Pluss all den andre kreative og smertefulle styggedommen de kunne klekke ut i forbifarten.

Om rettferdigheten alltid var i høysetet, er jeg mer usikker på. Det kan jo tenkes at flertallet på tinget jaget feil mann, rett og slett fordi de var kamerat med den råeste i konflikten.

I dag har vi mer og mer sluttet med voldelig konfliktløsning. Vi har funnet andre måter å holde hverandre i øra på, selv om unntak finnes. Men de gode, primitive kranglene finnes fortsatt.

Naboskap er fortsatt vanskelig. Primitive følelser lever i beste velgående. Innerst inne er mange av oss fortsatt huleboere, selv om antall sider med lover og regler er vokst og vokst. Gjennom journalistjobben min treffer jeg stadig naboer som krangler. Og de kan være sinte. Og det jeg ser, er egentlig folk som har det vondt og leit. Ofte er viljen til å løse krangelen ulikt fordelt. Den ene naboen kan være villig til å jenke seg, den andre kan være uforsonlig.

Lover og regler er laget for å hindre krangler. Naboloven forteller hva som skal tåles og ikke tåles. Plan- og bygningsloven er en annen viktig lov. Svært mye av PB-loven handler om hvordan folk skal bo og virke ved siden av hverandre uten å havne i tottene på hverandre.

Og hvis loven brukes riktig, helst av folk med en viss utstråling og kjemi, skal det være mulig å unngå at det utarter. Det er kommunen som i stor grad forvalter plan- og bygningsloven, som ikke bare forteller hvordan vi skal bygge samfunnet vårt, men også hvordan vi skal snakke sammen og varsle hverandre.

La oss resonnere litt:
1) plan- og bygningsloven handler altså i stor grad om å holde fred mellom naboer.
2) kommunen forvalter svært mye av plan-og bygningsloven.

Ergo: Kommunen har plikt til å forsøke å løse nabokonflikter. Aktivt og upartisk. Det nytter ikke å gi blaffen eller ta parti for den ene parten.

Ut i fra dette plikter kommunen også å følge loven pinlig. Du kan for eksempel ikke gi nabo A lov til å bygge huset sitt en meter fra tomtedelet, fordi dette blir for nær nabo B.

Her finnes eksempler i fleng. (Jeg kommer her ikke til å nevne noen av de sakene jeg har jobbet med.)

Normalt skriver jeg ikke om nabokrangler. I alle fall ikke så lenge det dreier som en ren krangling partene i mellom. At Hansen synes Olsen er ond, stygg og dum - og omvendt - er normalt ikke en sak for avisen. Men dersom politiet rykker ut fordi Hansen og Olsen slåss så fillene fyker, er det noe annet. Eller at kommunen griper inn og fatter vedtak. Eller at annen offentlig myndighet fatter et vedtak. Eller at det blir rettssak og dom av det.

Det er når en offentlig myndighet griper inn - flertallet i flokken - at det virkelig blir en sak.

Som journalist er jeg opptatt av at den offentlige myndigheten løser dette etter boka. Og med nødvendig kløkt, visdom og upartiskhet.


Det er dessverre ikke alltid tilfelle.

For innerst inne er mange av oss fortsatt huleboere, selv om loven stort sett har avløst sverdet.