onsdag 30. september 2015





Jeg måtte fotografere.

Og jeg ville ha et bilde ingen andre fikk. Planen var å fange den røde måne over en kjent silhuett, bygning, konstruksjon, landskapsdel eller annet i Indre Østfold.

Det skulle bli mye vanskeligere enn jeg hadde trodd. Fryktelig mye vanskeligere. Uansett satte jeg alarmen på 02.30, kreket meg ut av senga, startet trakteren og fant meg noe frokost.

Ute skinte månen. Jeg trodde et øyeblikk at utelampen var begynt å virke igjen, så sterkt lyste månen.

Dette med å få månen inn i samme bilde som noe kjent i landskapet er ikke noe jeg har suget av eget bryst. Det plukket jeg opp da jeg så et program om nordlysfotografering. Først må du lære deg å stille kameraet slik at nordlyset fanges. Deretter må du finne stedet der du fanger for eksempel Tromsø by og lyset over.

Så også med blodmånen, tenkte jeg. Jeg la meg en slagplan over mulige steder. Startet på Herslethbroa ved Hærlandtunnelen på E18 i Eidsberg. Meningen var å fange motorveien som en buktende lys orm gjennom landskapet, og med den blodrøde månen over.

Ute på Herslethbrua konstaterte jeg kjapt at månen hang et helt annet sted enn over E18. Så jeg prøvde den fire meter høye hesteskoskulpturen i Momarkenkrysset i stedet. Hva med å plassere månen midt i skoen?

Måneformørkelse over Momarkenkrysset.
Kjempeide? Neida.

To gatelymaster sørget for å ødelegge motivet. Dessuten hang månen som en liten prikk langt bak skoen. Du kunne knapt se månen.

– Kirketårn, tenkte jeg. – Kirketårn er tingen.

Jeg durte utover til Eidsberg kirke. Tenkte å stille meg 400-500 meter unna kirken og fange månen over. Vel. For det første er det mye trær rundt kirken. Den synes nesten ikke. For det andre var månen svært høyt på himmelen.

Jeg kjørte nærmere Eidsberg kirke. Parkerte, drakk litt kaffe, tenkte. Så gikk jeg ut av bilen, rigget stativet, åpnet den iskalde og skingrende smijernsporten til kirkegården og gikk mot den store, tause kirkebygningen. Der stilte jeg meg opp, siktet mot himmelen og fikk endelig det første bildet.

Blodmåne ved Eidsberg kirke
Dessverre er det ikke lett å se at dette er Eidsberg kirke, dersom du ikke kjenner bygningen godt. Men det ble da et slags resultat.

Jeg prøvde flere varianter før jeg dro videre mot Askim.

Over politihuset hang månen rød og vill. Bildet ble totalt mislykket, idet politiskiltet – det lysende neonskiltet – tok all oppmerksomheten.

Jeg dro mot Trøgstad. Underveis stoppet jeg ved Jørgentvedt gård. Siktet meg inn på bare månen uten tanke for landskapselement. Joda, det virket. Jeg fikk bildet som veldig mange andre også har.

Skulle jeg prøve å fotografere månen gjennom trafostasjonen vest for Skjønhaug? God ide? Neida. Katastrofalt feilplassert måne.

Til slutt endte jeg på Skjønhaug torg. Den røde fargen på månen var borte. Tilbake var en sigd. Jordskyggen over månen ble mindre og mindre. Nå hang den rett over kommunehuset. Jeg siktet på nytt. Denne gang gikk det bedre, men et ekkelt slør var begynt å komme foran nattens hovedperson Fru Luna.

Trøgstad kommunehus
Nå begynte jeg å bli dyktig lei hele månen. Jeg var trøtt og sulten, småfrøs og tenkte at hele ekspedisjonen var en stor katastrofe.

Jeg delte likevel bildet mitt fra Eidsberg kirke i sosiale medier, og jeg er ikke større enn at jeg kan si at det varmet med hyggelige tilbakemeldinger.

Jeg er allerede i gang med å planlegge neste ekspedisjon.






torsdag 18. september 2014

Ikke undervurder vinlotteri-effekten

Se deg rundt i Norge.

Noe av det du finner er et stort antall mer eller mindre pene kommunehus. Huset er antakelig påbygd noen ganger, faren er stor for at det konkurrerer med samvirkelaget om å være den styggeste kassen av betong – faktisk tettstedets styggeste bygg. Inne i huset sitter rådmann Tufsoggrå og ordfører Heipådeg, pluss en skolesjef Detvarengang, noen litt rare NAV-folk og en god del andre som folk ikke er helt sikre på hvem er.

– Han jobber der nede på Kommunen, sier en av de eldre innbyggerne.
– Javel. Er han sønn til Grethe?
– Neida, overhodet ikke, han er nordlending. Jobber på Kommunen.
– Åja.
Det forklarer alt. Fyren med ryggsekk og hjelm på sykkel er identifisert. I alle fall fysisk plassert

For Kommunen, det er navnet på huset som er påbygd flere ganger og konkurrerer med samvirkelaget om å være tettstedets styggeste bygg.

Kommunen er så å si en egen bedrift, med direktør, mellomledere, regnskapsfolk, skatteoppkrevere og det som verre er. De ansatte på Kommunen har egen kantine, eget julebord og de snakker om bygdas innbyggere – de der ute – som brukere, eller i festtaler som «kundene våre».

Hver fredag - muligens torsdag på grunn av de ovale helgene - er det vinlotteri. Det er masse skøy og hygge med vinlotteriet. Det knises og småknurres når en heldig kar på teknikk og kultur atter sikrer seg en grei vin til helga for bare en tier i innsats.

Jo, Kommunen er en hyggelig arbeidsplass. Alle har sitt å gjøre. Her holder man sammen. Her mobber og baksnakker man, som i alle bedrifter. Her er det trygt og godt.

For denne gjengen er Jan Tore Sanner (H) og regjeringen en katastrofe. En dødelig meteor fra universet. Dyret i Åpenbaringen. For Sanner og regjeringen babler nemlig om mer robuste kommuner. At små kommuner – med sine små stygge kommunehus – må smeltes sammen i noe større.

Når Sanner snakker om stordriftsfordeler,  nye oppgaver og innbyggernes beste, er det ikke disse ordene de ansatte på Kommunen hører. Her avkodes budskapet internt på Kommunen til at Kommunen skal legges ned. Den lille velfungerende bedriften – der alle har det så trivelig sammen med vinlotteri og sånt – er truet av nedleggelse. Et fantastisk arbeidsmiljø skal altså hogges i stykker, vennskap skal rives opp, folk skal omstille seg.

Folk skal jobbe i andre kommunehus. Sagt på annen måte: Det Jan Tore Sanner sier – slik de hører det – er at 200 norske bedrifter skal legges ned.

Kanskje må de kjøre lenger på jobb. Kanskje må de omgås ordføreren i nabobygda. Nei, dette er kort og godt en sosial katastrofe. Derfor må Sanner og gjengen motarbeides på beste måte.

Jeg har derfor valgt å holde opp vinlotteri-effekten som bilde på den største hindringen mot å få slått sammen kommuner. Dette til tross for at det sikkert finnes flust av rådmenn landet rundt som har satt foten ned for vinlotteri, siden det ikke er helt stuerent med alkoholglede på en arbeidsplass. Jeg bruker likevel ordet. Fenomenet har andre og mer vitenskapelige synonymer.

Institusjonalisering (fra sosiologien) er ett av dem. Institusjonalisering innebærer at folk som jobber sammen gjerne vil fortsette å jobbe sammen. Det er en velkjent mekanisme. Lagånd og vinnerteam er andre muligheter.

I bedriften Kommunen jobber de som skal være med å diskutere om kommuner skal slå seg sammen. Særlig ordføreren plikter å stille til debatt, han er jo tross alt politiker. Du trenger ikke være rakettforsker for å skjønne at motivasjonen for dette kan ventes å bli lav.

Ordføreren i den lille kommunen er den som garantert mister jobb og lønn dersom Kommunen blir lagt ned eller slukt av den ekle større kommunen ved siden av.
– Dette betyr tap av lokale arbeidsplasser, prøver han seg.
– Jaha, sier brukeren/kunden/sambygdingen, mens han låser seg inn i bilen for å kjøre på jobb 12 mil unna.

De andre inne på Kommunen har forresten oppsigelsesvern og får en eller annen jobb. Vær trygg. Staten Norge sparer ingen ting å slå sammen kommuner. Alle skal ha ny jobb.

Men så var det det, da, at kommunen er mer enn bygningen som er påbygd flere ganger og som konkurrerer med samvirkelaget om å være tettstedets styggeste bygg. Du har sannsynligvis flere barnehager, et eldresenter, samt flere skoler i det som faktisk er en kommune: Et lite stykke avgrenset geografisk område av Norge.

Hver av disse andre kommunale husene er også bedrifter. Med egne bedriftsregler. Egen lagånd. Egne sosiale intriger. De lever og jobber sammen på godt og vondt, og det er min uærbødige påstand at mange av dem – for eksempel på en stor barneskole – gir blanke i om bygdas rådhus skulle forsvinne.

De har kanskje til og med vinlotteri, og det kommer de høyst sannsynlig til å fortsette med, selv om kommuner slås sammen.

Men ikke undervurder vinlotteri-effekten, Sanner. Jeg tror du har tapt allerede.

søndag 17. august 2014

Jeg – en regelbryter

Etter å ha tatt dette bildet fikk jeg litt kjeft.

Ikke mye. Ikke av han som er avbildet. Men folkene i Statens vegvesen likte ikke at jeg hadde tatt det. De svettet visst litt.

Vi ser altså Ketil Solvik-Olsen (Frp), samferdselsministeren vår. Han prøvekjørte forrige uke ny E18 i Indre Østfold, og han har latt seg avbilde foran Hærlandtunnelen. Den åpner ikke for trafikk før 8. september.

Og det er nettopp dette som er problemet. Jeg kjører bakerst i en kortesje på en motorvei som er under bygging. Følget stopper. Jeg løper ut av bilen min og fram til første bil med Solvik-Olsen sittende i passasjerseter. Jeg knakker på ruta og spør om et bilde.

Mannen fra Bryne er hyggeligheten selv. Stiller smilende opp foran tunnelen. Før vi kjører videre.
Jeg er strålende fornøyd. Jeg har nemlig klekket ut intrikate spørsmål til statsråden om Hærlandtunnelen. Den har ett løp og rommer tre kjørefelt. Poenget er at det hadde vært billigere å sprengt tunnelen med to løp med to kjørefelt i hver. Firefeltsvei hadde altså vært billigere enn trefeltsvei. Er ikke dette sløseri med midlene, kanskje?

Jo dette er bra. Jeg har en plan og har bildet jeg trenger til artikkelen min.

Vi kjører videre og ut av anleggsområdet. Stopper på en rasteplass lenger øst. Går ut på en bro for å gjøre ny fotografering. Ta intervjuer. NRK Østfold kommer meg i forkjøpet. Det er helt greit. De spør ikke om tunnelstørrelser.

Men prosjektlederen i Statens vegvesen er ikke helt blid.
– Du kan ikke gjøre sånt, sier hun, vel å merke med et smil.
Det er ikke spørsmålene hun ikke liker. (De har hun heller ikke hørt om) Det er bildet.

Prosjektlederens store angst er at Solvik-Olsen sto midt i et anleggsområde uten hjelm og refleksvest da bildet ble tatt. Det er nemlig noe som heter helse, miljø og sikkerhet. Disse stikkordene har regler, såkalte hms-regler. Disse er brutt.
– Han skulle hatt vest og hjelm, hvisker prosjektlederen alvorlig, mens NRK Østfold noen meter bortenfor intervjuer statsråden om bompengeinnkreving som han ikke har blitt kvitt likevel.


Jo, når vi tenker etter, husker vi kanskje bilder av ulike typer statsråder som står der med hjelp og vest, enten de besøker et sykehus under oppføring.

Eller en vei. Jeg har helt klart brakt etaten i forlegenhet. Jeg ser det.

Bildediskusjonen ender der. En kollega i veivesenet skyter inn at «det ikke er journalistens skyld» det som er skjedd. Prosjektlederen går for sikkerhets skyld og henter en dynge med veivesen-vester som alle må ta på seg. NRK-folk, Bård Hoksrud, Ketil Solvik-Olsen, ordføreren i Eidsberg, ja, alle står plutselig utkledd som ansatte i Statens vegvesen midt ute på en bru. Bård Hoksrud smiler forsiktig idet jeg knipser bilde av ham.
– Vi er da ikke på noe anleggsområde nå, svarer jeg Statens vegvesen.

Nei, jeg plikter faktisk ikke å ha på vest.

Og så blir jeg fryktelig dum og trassig og nekter å gå med veivesen-vest. Det blir til at jeg er den eneste på det fortauet som ikke bruker vest. På den annen side er vi så mange med veivesen-vest på brua at den stakkars unggutten som passerer i Volvo holder på å havne i rekkverket av forbauselse.

Bildet av Solvik-Olsen blir forresten blåst ekstra opp i avisen. Ikke det med vest. Men det jeg tok foran tunnelen.
– Vi må lære av feilene våre, sier han til avisen om å bygge motorveier som er for smale og med feil som er kostbare å rette opp i ettertid.

Jeg var fornøyd med dagen. Og lover å bruke hjelm og vest neste gang, hvis de slipper meg inn på noe anleggsområde flere ganger.

Ikke sikkert de vil.


lørdag 21. desember 2013

Verdens første kalender

Fra hytta på nordre Hvaler kan jeg se en lang horisont.
Ved sankthans går sola ned over Titan-fabrikken på Øra ved Fredrikstad.
Nå ved vintersolverv gløtter den fram mellom noen trollfuruer i sør.

Solnedgangen vandrer fram og tilbake langs disse to ytterpunktene. Mot høyre om våren. Mot venstre om høsten.

Fabrikk og trollfuru blir dermed punkter på en stor kalender. Når sola går ned midt mellom de to ytterpunktene, har jeg vårjevndøgn og høstjevndøgn. Ved hjelp av en kjepp og øyne kan jeg sikte meg fram til midtpunktet.

Da har jeg en litt mer nøyaktig kalender.

Hvem som skjønte dette først på jorden, er selvsagt umulig å si. Jeg har lært sånt på skolen. Noen skjønte dette helt av seg selv, etter å ha observert det samme gang etter gang. Trolig var det stammens late gluping og litt asosiale individ. Om det var kvinne eller mann, er heller ikke mulig å si.

Men: Det må ha vært en person som likte å sitte på den samme posisjonen og glo utover verden. Vedkommende gjorde som meg. Satt kveld etter kveld og glodde utover en lang horisont. Først så han eller hun at solnedgangen vandret mot høyre. Så venstre.

La oss tenke oss at det var pappa Bjørnelabb som satt der. En dag roper han til sønnen:
- Bjørneklo, kom og hjelp pappa med å sette opp noen stokker, er du snill.
- Jada, far, hva gjør du nå, da?
- Jeg skal bare sikte litt, skjønner du.
- He?

Men Bjørneklo hjalp lydig til.

Så kunne pappa Bjørnelabb trekke seg unna og sikte langs stokkene.

- Nå er det like før, kunne han si til mor Hubro.
- Hva da, latsabb?
- Til vår store sol snur igjen. Det skjer straks.
- Javel, så interessant, da kan du ikke stikke ut og slå ned et rådyr eller se etter noen nøtter i stedet for å sitte borte på den steinen og glo kveld etter kveld? Noen må tenke på maten her i leiren. Er det jeg som skal gjøre alt, kanskje.
- Masekjerring.
- Tulling.

Men mennesket hadde skjønt noe vesentlig. Skal du måle hvor sola er på himmelen, må du sitte i ro på samme sted. Det betyr at mennesket måtte oppholde seg og leve på samme sted, eventuelt komme tilbake til samme sted. De må ha begynt å bli stedbundne før de skjønte såpass.

Også dette med å sikte, eller lage merker i terrenget må ha vært et kvantesprang i tenkningens historie. Senere ble de mer avansert. Satte opp store steiner i formasjon. Når sola kan ses mellom to sprekker etter hverandre er solsnu. Og så videre.

Kanskje er evnen til å merke av årets mørkeste og lyseste dag større enn oppdagelsen av hjulet.

Ikke minst: Hvor herlig må det ikke ha vært for mennesket å innse at sola alltid snur.
Den svikter aldri. Du kan bli religiøs soltilbeder av slikt.





lørdag 5. oktober 2013

Nå starter nedturen for Erna

Snart står Erna med den nye regjeringen sin foran Slottet. Ikke vet jeg hva hun vil tenke bakom sitt smil, men innerst inne vet hun at dette er høydepunktet i livet. Bedre blir det ikke.

For herfra går det bare utover. Kanskje ikke fort, men det går utfor. Populariteten er på hell. En dag drar hun igjen til Slottet - nå for å fortelle at hun gir opp.

Den sikreste veien til å miste popularitet for en politiker, er å ta makt. Det vil si å innta posisjoner. Tro ikke at dette er noe jeg finner på. Kloke mennesker har forsket på sånt. Historiker Francis Sejersted, for eksempel.

Han mener å se et mønster som kanskje forklarer noe av høstens valg. Den sier at et politisk flertall på Stortinget - posisjonen - vil ha et solid grep om styre og stell i lang tid. Så lenge de lykkes, bør opposisjonen holde en lav profil. Det er ingen vits å rasle med sablene ennå. Det er ingen vits å overby på saker. Ikke så mye, i hvert fall. I stedet må man vente. Sakte vinner du velgerne over på din side.

For posisjonen kan aldri overleve i evig tid. Mennesker er mennesker, og etter hvert tærer det på samarbeidsevne og intern kjemi. Posisjonen forvitrer. Begynner å gjøre dumme feil. Krangle og sånt. Når dette skjer, må opposisjonen kjenne sin besøkelsestid. Det er da den kan vokse seg sterk og gripe sjansen. Slik husker jeg det fra min tid på politikkstudiet i Lillehammer. Og fornøyd har jeg fastslått at teorien stemmer. Derfor var høstens valg så enormt fascinerende.

Høyres valgkamp synes å ha vært ikke å si eller love for mye, men å tipse Aftenposten om alt som kan skape mer eller mindre riktig inntrykk av intern forvitring i regjeringen, i tillegg til den forvitringen som var der allerede. Den har heller ikke vært vanskelig å finne. Særlig fordi Arbeiderpartiets åpenbare skjulte agenda med rødgrønt samarbeid har vært å ydmyke SV mest mulig, slik at partiet går til grunne. Målet for Arbeiderpartiet har med all ønskelig tydelighet vært å kvitte seg med den gamle opposisjonen til venstre for seg.

Det lyktes Arbeiderpartiet ganske mye med, faktisk. Samtidig bidro denne åpenbare eksponeringen av SV til å svekke regjeringens mulighet til å holde på velgere. Det ble oppfattet som intern forvitring.

For opposisjonen var det faktisk bare å vente. Velgerne har byttet ut det politiske flertallet i Norge. Sånn må det være, ifølge samfunnsfagboka. Regjeringen Stoltenberg innser selv at den er sliten. At åtte har gjort sitt. Derfor ser han ikke så veldig skuffet ut, Stoltenberg. Han kan sitt samfunnsfag, den mannen. For Jens følger læreboka, må vite.

De siste dagene har jeg begynt å tvile på om læren om kreftene rundt posisjon/opposisjon er den eneste som kan forklare hvorfor Norge bytter politikere. Jeg nekter nemlig å tro at det er politisk argumenter som er årsaken. At storparten av velgerne har sittet der som en stor jury og lyttet til beste politiske argument framført på tv og stemt deretter. Noen stemmer kanskje etter fornuften. Men enda flere etter trynefaktor og følelser.

Jeg har derfor begynt å tenke at vi også må lese janteloven for å skjønne valget. Folk må ha oppfattet det slik at denne Trond Giske gikk rundt og innbilte seg at han var noe. Eller at Navarsete mente hun var bedre enn oss. Og hun der SV-eren som bevilget penger til selvforsvarsvenninnene sine? Hvem tror hun at hun er?

Det rammet ikke alle. Sigbjørn Johnsen lurer oss. Han går rundt og snakker Norges hyggeligste dialekt og høres ut som statsbudsjettet og Snikker Andersen er to deler av samme historie, så han rammes ikke av janteloven. Men vær du trygg - Sigbjørn Johnsen går absolutt rundt og vet at han er noe.

Janteloven rammet heller ikke Jens. Folkeligheten selv. En av oss. Han som ærlig kjempet med gråten sammen med resten av nasjonen i de fryktelige julidagene. Hvilken enestående statminister - en av oss - så vi ikke da. Det ligger ingen ironisk tone fra meg her.

Men mange av de andre i samme regjering fikk medietyn og ble framstilt som drittsekker og brytere av janteloven.

Hvis janteloven er medvirkende årsak til at vi bytter politikere, må hun passe seg, Siv Jensen. Allerede på valgkvelden sto hun der og ropte "Mårna Jens" og brøt første paragraf i loven. Hun sto der og signaliserte at hun er noe og at hun er bedre enn andre.

Jeg tror Erna Solberg tenker mye på slike ting. Omdømme. Samarbeid. Best mulig samarbeid internt betyr lengst mulig levetid for regjeringen. Men hun vet også at janteloven er ubønnhørlig farlig. Her gjelder det å oppføre seg ordentlig. Være ydmyk. Da spør du før du bruker Sundvolden hotell til regjeringsforhandlinger.

Men bare sjekk sosiale medier, så ser du allerede mange "du skal ikke tro at du er noe"-innlegg mot ny regjering. Ikke rart at Erna gjerne vil fremstå som ydmyk og høflig. Ikke framstå som den som tror hun er noe.

Men utfor går det. Fra Slottsplassen og i årene framover.

Det er helt etter læreboka.
Kanskje hun unnslipper janteloven.

lørdag 8. juni 2013

20 fakta om E18 i Østfold

E18 i Østfold skal bygges ferdig til 2016. Her er noen kjensgjerninger du kanskje ikke visste om...?


1) Traseen gjennom Hobøl var nesten ferdigregulert i 2003. Men planen ble forsinket og foreldet, fordi Ås og Ski ikke kunne bli enige om hvor traseen gjennom Follo skulle ligge. Hobøl-parsellen er derfor regulert for andre gang.

2) Parsellen som nå skal bygges i Hobøl har en prislapp på cirka 1,35 milliarder 2013-kroner. Opprinnelig budsjett for E18 i Østfold var på 2 milliarder 2000-kroner.

3) Parsellen fra Ørje til riksgrensen var opprinnelig ikke del av Østfoldpakken. I det opprinnelige prosjektet var det kun avsatt noen få millioner kroner til å rette ut svingene forbi Brutjern. Nå skal strekningen bygges ny for 717 millioner kroner.

4) Parsellen i Hobøl skulle egentlig vært bygd før eller samtidig med parsellen som nå bygges mellom Laugslet og Melleby (Hærland).

5) Når parsellen i Hobøl og Marker skal bygges samtidig, betyr dette nærmere 13 kilometer ny vei. Det er aldri tidligere bygd så mye ny vei samtidig i Indre Østfold.

6) Beslutningen om å bygge firefeltsvei i stedet for tofelt er aldri tatt av Stortinget. Det er et krav som Vegdirektoratet har innført, og som har dratt prisen i været på prosjektet. Den opprinnelige Østfoldpakken sier at E18 skal bygges ut som tofeltsvei.

7) Total prislapp for E18 gjennom Østfold er oppe i 7 milliarder kroner (2012-kroner)

8) Ingen andre bomprosjekter i Norge har en egen sideveispakke, det vil si en pott med bompenger som kan brukes på tilstøtende veier.

9) E18 over Glomma med Smålenene bru følger en trase som ble tegnet på første halvdel av 1960-tallet.

10) Tunnelen som nå sprenges gjennom Visteråsen (Hærlandtunnelen) er en treløpstunnel. Det er dyrere å sprenge en stor treløpstunnel enn to toløpstunneler. Statens vegvesen lokalt har prøvd å få lov til å sprenge to løp, men har fått nei fra Vegdirektoratet.

11) Hele tofeltsveien fra Melleby/Lundeby i Hærland og til Ørje er av nyere dato, men må nå bygges om for anslagsvis en halv milliard kroner. Veien har bare to felt, men skal nå utstyres med midtrekkverk. Dette fører til at hele veien må bli 2,5 meter bredere i 15 kilometer, samt at det må bygges flere forbikjøringsfelt. Minst 10 bruer i lengderetningen er for smale. Trolig er en eller flere bruer på tvers også for korte.

12) E18 bygges ut fordi E6 var for liten. For nå fram med kravet om bedre E6, trengte fylkeskommunen bred oppslutning i alle deler av fylket. For å få med seg Indre Østfold, ble også E18 tatt inn i pakken.

13) Strekningen mellom Lundeby og Trollbergtjern ble bygd før Østfoldpakken ble laget, altså med vanlige statlige midler.

14) Strekningene Ørje-Trollbergtjern, Sekkelsten-Krosby og Laugslet (Momarken)-Sekkelsten er i stor grad bygd på penger forskuttert av bompengeselskapet og med kun symbolske bidrag fra staten. Krosby-Knapstad, Laugslet (Momarken)-Melleby og Knapstad-Retvet bygges i hovedsak med statlige midler, mens Ørje-riksgrensen er bompengefinansiert.

15) Det kostet 60 millioner kroner å fjerne bombodene på E6 og E18 og erstatte dem med helautomatisk og stoppfri innkreving.

16) Hvis du passerte en E18-bom før 2012, fikk du ekstragebyr på 250 kroner. Dette straffegebyret var millionbutikk for Østfold bompengeselskap, så mye at styret for selskapet var skeptisk til å gå over til nytt helautomatisk system i frykt for å miste en stor inntekt.

17) Siden bompengeinnkrevingen startet, er det bare en regjering som har villet ta en pause i E18-utbyggingen: Bondevik 2.

18) Antall biler som kjører gjennom Vandugbakken i Mysen (riksvei 22) per døgn - årsdøgntrafikken - er større enn årsdøgntrafikken på E18 i Hærland.

18) Moenkrysset i Askim ble bygd etter påtrykk fra Skiptvet kommune overfor Askim kommune. Skjetvingene ble så glade for velviljen fra Askim at det kjøpte aksjer for 250.000 kroner i Askim kulturhus.

19) I 2002 var Statens vegvesen nær ved å droppe nye Elvestadkrysset. Dette på grunn av blant annet dårlige grunnforhold.

20) På grunn av nye Elvestadkrysset må ny E18 senkes i terrenget gjennom Hobøl. Dette fører til ekstra stort overskudd av stein som må deponeres langs traseen.


NB! Jeg tar gjerne korrekser hvis noe av disse faktaene ikke stemmer.

lørdag 4. mai 2013

Når @kriseinfo tabber seg ut

Noe rart skjedde. Uten forvarsel reklamerte @kriseinfo denne uka om et kommende loppemarked på Steinerskolen.

TABBEN: Slik ble det twitret, torsdag 2. mai
- Anbefales, sluttet tweeten med.

Først lo jeg rått. Så meldte jeg tilbake at jeg avfølger @kriseinfo

Ikke fordi jeg var spesiell sur eller støtt, men heller for å bråke litt med avsenderen. Jeg ville ha ham eller henne i andre maskinen til å tenke seg om. Jeg ville vise at jeg venter noe annet fra en kilde med den norske løve som sitt merke. Avsendere med kongelig løve er jo nesten Kongen, det.

- Håper du revurderer dette, det var en glipp, kom det lynkjappe svaret tilbake på twitter.

Jeg humret igjen. Feil skjer. Jeg har selv feilet både titt og ofte. Jeg var tilgivelsen selv. Det er et godt og riktig prinsipp å bære over med dem som gjør en glipp. Og det er noe herlig norsk over at det sitter noen kongeløvemennesker og twitrer om steinerskoleloppemarkeder mens de er på jobb.

Dermed var jeg på god vei til å følge @kriseinfo igjen, men avventet. I mellomtiden fikk jeg fortjent kjeft fra andre på twitter for å mangle humor og romslighet.

Jeg kommer til å følge @kriseinfo igjen. Og jeg mener alle på twitter burde gjøre det samme.

Det er denne kanalen - av flere - som er myndighetenes offentlige kanal - og som skal bidra til å varsle naturkatastrofer, giftutslipp, terror og annen styggedom. Norge har nærmest sluttet med sirener og "Viktig melding, lytt på radio". Derfor bør man ikke bare følge @kriseinfo, men faktisk legge inn ekstra varsel, slik at deres meldinger spretter opp på mobilskjermen så fort de er postet der inne i kongeløvehuset.

Likevel er jeg litt skeptisk til om folkene på @kriseinfo egentlig skjønner hva de driver med foran datamaskinen.

For det var ikke bare meg som stusset på melding om loppemarked fra den kanten. Tilbakemeldingene - de fleste småspydige eller lattermilde - lot ikke vente på seg.

Forklaringen alle fikk, var at det var en privat facebook-melding som var blitt twitret ved en feiltakelse. Javel. Det var en innstilling i maskinen man måtte se nærmere på. Javel. Og når den først var twitret, bestemte man seg for like godt å la den bli stående. Javel.

Men ærlig talt..... Selvfølgelig er jeg innmari prinsipiell og surmaget nå. Men alle med en viss kjennskap til omdømmebygging ser hvor galt dette blir. I et samfunn hvor det vrimler av omdømmebyggere og informasjonsmedarbeidere synes det å skorte litt i rekkene på @kriseinfo.

For i løpet av oppfølgende twitter-meldingene klarer twitterkanalen med norsk løve å plumpe ut med tweets som viser at:

a) de driver med private ting på Facebook i arbeidstiden (jada, hvem gjør ikke det, men vi snakker ikke høyt om det, siden det ikke er stuerent)
b) de skjønner ikke helt hvordan sånne datamaskiner fungerer
c) de synes ikke feilen vi har gjort er så nøye, derfor lar de reklamen for loppemarkedet bli stående.

Underveis hadde for sikkerhets skyld @kriseinfo spurt sine lesere om råd. Skulle de slette tweeten, eller la den stå....?

- Selvsagt skal dere slette den, sa en kar.
- Vi lar den stå, svarte nettstedet.

Jeg vet ikke helt om @kriseinfo har skjønt hva informasjonsarbeid egentlig er, og de burde ha en fingerspissfølelse for faget. Den første meldingen er ikke så ille. De oppfølgende er hakket verre. Man roter til enda mer i stedet for seg selv, høyst unødvendig.

Det skremmer meg litt. Ikke mye.

Og nå skal jeg trykke "følger" på @kriseinfo igjen.

Håper for øvrig at loppemarkedet ble riktig så vellykket :))