Da Norge fikk lyntog

Året er 2035 og jeg synker ned i det nydelige setet ombord i Jens Stoltenberg. Jeg er 71 år og skal snart suse avsted i lynfart fra Oslo mot Trondheim. Der skal vi feire 50-årslaget til sønnen min.

Jens Stoltenberg er togselskapets nye vidunder. Hvor mange togsett som har hatt samme navn tidligere, er det ingen som vet. Vi snakker jo om selveste Stoltenberg, den norske togrevolusjonens far.

Ai, hvilket lekkert tog. Her er det bare å legge seg tilbake og sove. Om en liten dupps tid er jeg fremme hos min sønn og hans familie der ovenfor Dovre. Toget suser stille gjennom landskapet. Vi er knapt startet før vi er på Hamar. Datteren min tok et tidligere tog - det heter Liv-Signe. Alle togene er nemlig oppkalt etter kjente toppolitikere som var med på å vedta den store togrevolusjonen i 2013. Her er også Kristin, Erna, Siw, Trine og Knut-Arild, for å nevne noen.
- Jeg burde spist middag i Sandberg-suiten lenger bak i toget, tenker jeg.
Restauranten er kjent for sin svært gode akevitt. Men den er svindyr, og 562 kroner for et glass er mye.

Jeg husker tilbake i 2012. Vi lurte fryktelig på hva som foregikk innad i maktens korridorer da statsminister Jens Stoltenberg - han var jo statsminister allerede da - plutselig kunngjorde at det skulle satses stort på lyntog i Norge.
- Særlig vi tror på det, sa vi.
- Bare vent, sa Jens. Og til vår store forundring ble det lyntog-utbygging de påfølgende årene. Strekning for strekning ble bygd ut til ellevill jubel over hele landet.

Høyt anerkjente filmskaper Harald Zwart slapp i 2031 en film om hva som egentlig skjedde forut for det historiske tog-vedtaket. Jeg har mistanke om at Zwart overdrev og pyntet litt på sannheten. I en av scenene sitter Jens taus bak et skrivebord, med portretter av Martin Tranmæl, Haakon Lie og Einar Gerhardsen hengende på veggen bak ham. Foran skrivebordet står sosialøkonom Tufsoggrå. Han rister misbilligende på hodet og vifter sidelengs med pekefingeren foran fjeset på statsministeren.

- Lyntog er ikke lønnsomt, Jens. Det har vi sagt deg gang på gang. Det får du ikke lov til. Nå må du lite.

Da er det at Jens plutselig blir rød i fjeset, svart i øynene og dundrer neven i bordet. Han reiser seg skjelvende av raseri, hopper plutselig over bordet, griper den vettskremte Tufsoggrå i jakkeslagene og pælmer denne på dør.
- Dra til helvete, Tufsogggrå. Vi har funnet en historisk skatt på bunnen av havet der ute. Nå skal vi da bruke den til å gjøre landet vårt litt triveligere å bo i, brøler Jens etter ham. Så holder han en liten tale for de måpende menneskene som er igjen i rommet.
- Jeg lærte på barneskolen at det er del ting i samfunnet som ikke kan drives som butikk. Skole, helse, forsvar, politi og infrastruktur. Nå må vi slutte å tro at alt skal drives med overskudd. Nå skal vi bygge landet litt, dere, selv om det ikke nødvendigvis er lønnsomt.

Som sagt tror jeg Harald Zwart har pyntet litt på historien, men la gå. Uansett er jeg evig takknemlig for hva Jens fikk til den gangen i 2012 og 2013. Han må ha slått i bordet på en eller annen måte. Han slo dessuten ned alle tilløp til geografisk borgerkrig om lyntog. Og han fikk den store, tverrpolitiske enigheten på plass. Det var året da han virkelig ble enda mer landsfader.

Jeg tror også Zwart overdrev i beskrivelsen av flyselskap-eier Bjørn Kjos, mannen som vi aldri trodde gjorde noe annet enn å skratte fornøyd. I filmen er han avsindig av raseri. Han brøler edder og galle mot Stoltenberg og knuser modellen av et nytt fly i det kostbare skrivebordet sitt.
- Skal dere ta livet av livsverket mitt, brøler Kjos.
- Slapp av, deg er det ikke farlig med, svarer Jens.


Jeg tenker med gru på gamle dager. Hvordan vi stavret oss med bil til Gardermoen, betalte blodpris for parkering, ble brølt til av en doktorutdannet utlending som samlet bagasjevogner fordi vi sto i veien for ham, sto i endeløse køer for å sjekke inn, ble befølt og mistenkeliggjort av sure sikkerhetsvakter, plassert i pinetrange seter noen få minutter i lufta, før vi ventet i evigheter på koffert og på buss fra Værnes og inn til Trondheim. Det tok nesten like lang tid å fly, som å kjøre bil. Å reise var rett og slett en gru.

Det er helt utrolig å tenke på at dette var måten å reise på i gamle dager.

Syk utvikling

Jeg tror 2012 blir året da vi ser norske sykehus behandle sine pasienter langt råere og mer kynisk enn før.

Stikkord denne gang er "samhandlingsreformen".

Når de folkene som styrer oss lager nye ord, er det all grunn til å være på vakt.

Hva er det som ligger bak? Hva er det egentlig de pønsker på nå? Ett av ordene de har laget til oss, er "samhandlingsreformen".

- Gjesp, sier vi. - Sikkert greit.

Jeg blir sint av sånne ord. Denne gang gjespet jeg først og tenkte at det var laget av livsfjerne helsebyråkrater, og at ordet ble adoptert av disse rikspolitikerne. Så begynte jeg å mistenke at dette ordet faktisk er laget for å få oss til å gjespe. Til å bla videre. Til å la være å bry oss.

La oss dissekere selve ordet, som består av to ord:

1) samhandling er positivt ladet. På fotballbanen kan samhandling bety at spiller A klarer å sparke til ballen slik at spiller B på samme lag får tak i ballen. Bra, det. Grunn til jubel.

2) reform er også et positivt ladet ord. Det betyr at noe mykes opp eller endres til det bedre. Bruker du ordet "samhandlingsreform" på fotballbanen, betyr det altså at spillerne utvikler seg til å bli enda bedre til å sparke ball til hverandre.

Men samhandlingsreformen brukes om helsevesenet vårt, og dessverre er det all grunn til å frykte at det skal sparkes bedre og hardere enn før, der også. Man skal sparke pasienter fra A til B. Eventuelt kaste dem.

Kanskje er kasteballreformen derfor et bedre ord. Eller spark-i-rompa-reformen. For det er dette reformen handler om, å få kastet folk kjappere ut av sykehus enn tidligere. Sykehusene våre er nemlig rådyre å drive. Jo flere pasienter de får behandlet per døgn, jo mer får man utnyttet ressursene. Hele finansieringen av sykehus er slik at jo flere pasienter, jo mer penger inn. For det er økonomer som styrer landet vårt nå. Og det er økonomer som styrer sykehusene. Jo færre døgn gamle Gunda ligger på sykehus, jo mer penger sparer sykehuset. Så derfor: Få gamle Gunda ut av senga og få inn gamle Agnes.

Men hvor skal gamle Gunda gjøre av seg, hun som er forferdelig svak og nyoperert? Hjemme hos seg selv kan hun ikke være. Løsning: Legg henne på kommunalt drevet sykehjem. En seng på sykehjem koster mindre per døgn enn en seng på et sykehus. Da - tenker økonomene - sparer jo samfunnet penger.

Problemet er mens norske sykehus nå skal kaste ut enda flere mennesker mye tidligere enn før, så er mange norske kommuner i en kjempeskvis allerede. De mangler sykehjemssenger. Men ifølge reformen plikter norske kommuner å ha et tilbud når Gunda trilles inn. Hvis ikke, blir det tyn å få. Dagsbøter er stikkordet.

Mange av pasientene har spesielle lidelser som krever egen medisinsk oppfølging. Disse ekspertene skal kommunene skaffe til veie, selv om virkeligheten er at man sliter med å skaffe seg en helt vanlig sykepleier. Kommunene slåss nemlig med nebb og klør seg i mellom for å skaffe seg en helt vanlig sykepleier. Ta med at mange norske kommuner sliter med å skaffe seg en lege, er bildet enda mer dystert. Jeg er ganske sikker på at det sitter vettskremte rådmenn, etatsledere og ordførere rundt omkring og venter med gru på hva kasteballreformen skal føre til.
 Et annet meget sentralt poeng er nemlig at det ikke blir like lett å sparke motsatt vei. Tro ikke at norske kommuner klarer å sparke flere pasienter inn på sykehus enn tidligere.

Hva skal kommunene da i stedet gjøre for å skaffe nok senger i sine sykehjem? Om de ikke kan sparke pasienter ut av sykehjemsdøra, kan de jo slippe færre inn.

Køen av innbyggere som venter på sykehjemsplass blir ikke noe kortere av dette.


Reformen trådte i kraft ved nyttår. Snart kommer de første hjerteskjærende historiene. Fortell meg gjerne at jeg tar feil.

Og hvorfor.

De skusler bort farsarven min

Tippoldefar Ole Nilsen var med på å bygge jernbanen i Østfold. Før anleggene kom i gang, leide han i 1860-årene en jordlapp på Lille Tune ved Sarpsborg. Der dyrket han sine poteter, samtidig som han jobbet på kirkegården med å grave ned de døde. Han hadde giftet seg med husmannsdatteren Karen Sofie fra Skjeberg. Ett av barna het Anna Olsdatter, og hun ble selvsagt min oldemor.

Det må ha vært et tøft liv for Ole og familien. De levde på tampen av en gammel tid og på starten av noe nytt. Tippoldefar Ole var en av mange som leide jord på Tune Lille, eller Lille-Tune. Da jernbanen skulle bygges, fikk Ole en ny mulighet. Han ga opp poteter og kirkegårdsgraving, brøt opp og dro på anlegg. Han tok med seg familien.

Anna ble konfirmert i Spydeberg i 1877. Hun flyttet dit "med sine foreldre", forteller kirkeboken. Jeg føler meg derfor ganske sikker på at gamle Ole var med og bygde Østre linje.

Jernbanen ble bygd med hakke og spade. Det var vyer i Norge den gangen. Smaalensbanen sto fiks ferdig ni år etter at stortingspolitikerne hadde fattet sitt vedtak. Vestre linje sto ferdig i 1879 - Østre linje i 1882, etter fem års byggetid. Det går ikke noe raskere i dag. Men i dag er det papirjobb og planlegging som tar tid. Ny jernbane mellom Ski og Oslo ligger ti år frem i tid.

Møysommelig bygde Ole og de andre jernbanen meter for meter. Tusenvis av hender var i sving på 1870-tallet. Det kom svensker, også. Lutfattige mennesker som jaktet på å overleve. Amerikabilletten ble for dyr. Da var alternativet å gå til Norge og søke arbeid.

En av dem som dukket opp, var den hemmelighetsfulle Carl Johan Nilsson fra By ved Säffle. Kanskje sang han "Lille vackre Anna" for min oldemor. Det ble i hvert fall giftemål. De fikk mange barn. Og det er ham Nilsen-navnet mitt kommer fra.

Brylupet sto i Borge kirke i 1885. Jernbanearbeider Ole var flyttet til Fjeldstad på østsiden av Fredrikstad. Der skulle han bli boende. Carl Johan Nilsson ble til teglverksarbeider Karl Nilsen og skaffet meg etter hvert en farfar, sammen med Anna. Også de bodde på Fjeldstad.

Det har gitt meg stor personlig glede å få vite slikt om min egen slektshistorie, basert på penneriss i gamle kirkebøker.

Jeg føler meg som ekte borger av Østfold, hva nå det måtte være. Jeg har beviselig gener fra det gamle samfunnet i Smaalenene, godt ispedd gener fra mennesker som Sverige ikke hadde bruk for eller mulighet til å fø på.

Plutselig har et begrep som hamskiftet - den store endringen av Norge - fått nytt innhold. På midten av 1800-tallet begynte det gamle husmannssamfunnet å smuldre bort. Fabrikker ble bygd. Veier og jernbane, også. Folk flyttet inn til byene. Mine forfedre sto midt oppe i det. De gjorde akkurat slike ting som hamskiftet forteller om.

Ole bygde jernbanen. Svigersønnen hans Karl jobbet med å produsere murstein på Nabbetorp til nye fabrikker og bygninger.

Når jeg går på toget i Mysen og lar det rusle meg sakte mot Oslo, føles det rart å tenke på at jeg kjører på banen som forfedrene var med å bygge. Det gjør meg desto tristere å se og føle hvordan dagens styrende politikere lar det hele forfalle. Hvordan banen moses i stykker.

Det er farsarven min de skusler bort. Som borger av Østfold og gamle Smaalenene gjør dette meg sint.

Trist og sint.

Møte med en galning

En sak har alltid to sider, men at mannen de snakket om måtte være sprøyte gal, var jeg ikke et øyeblikk i tvil om.
- Han kjeppjaget oss, og han var så rasende. Aldri sett verre. Brølte og skrek, fortalte paret som satt foran skrivebordet mitt i aviskontoret.

Jeg jobbet som journalist et helt annet sted i landet da. De som kjenner meg fra denne tiden, skjønner hvor og hvem jeg snakker om. Men det er ikke så nøye for poenget jeg skal frem til.

Paret - to hyggelige personer fra Østlandet - var på tur i distrikts-Norge. Da de fant en flott campingplass, kjørte de inn med bobilen sin og fant snart en ledig idyll.

Der ble de ikke værende lenge. Snart kom en eldre herremann, ifølge paret var han avsindig av raseri. Frådende. Han hadde klar beskjed:
- Kom dere her i fra før jeg henter traktoren...
- Hvem er du? rakk de å spørre.
- Jeg eier faktisk denne plassen.

Østlendingene ble så redde at de sprang inn i bilen, startet opp og dro der i fra det kjappeste de kunne.
- Hva slags fyr er det som jager kundene sine, undret paret og ristet på hodene sine.
Damen sa ingen ting, forresten. Hun skalv fortsatt etter møtet.

Ingen tvil om at det var et godt spørsmål. Jeg noterte ned forklaringen deres, tok bilde av dem foran bobilen og sa ha det bra. Paret nektet å la seg avbilde foran campingplassen. Tenk om eieren så dem. De tok ikke sjansen på et nytt møte.

Så kom den vanskelige og uunngåelige delen av jobben. Tilsvarsretten. Hvis noen skal henges ut i avisen, skal de ha rett til å gi sin versjon av saken først.  Samme dag som kritikken står på trykk. Ikke dagen etter. Jeg gledet meg ikke til telefonsamtalen, men det var ingen vei utenom.

Joda, mannen var utvilsomt fortsatt gal. Han brølte til meg i telefonen.
- Nei, jeg har ingen kommentar til dette. Det kan du ringe til redaktøren i den helvetes LO-eide blekka di og fortelle, brølte han.

Og hev på røret.

Jeg lot meg ikke sjokkere. Mannen var så ute av balanse at det var umulig å bli opprørt. Det var dermed en enkel avissak å skrive. Fortell historien til østlendingene, avslutt med å fortelle at Mr X (som skulle navngis på trykk) ikke ville uttale seg. Sånn var det med den saken.

Jeg hadde nesten skrevet ferdig og levert, da telefonen ringte på nytt.
- Var det deg jeg snakket med i sted, spurte gubben, atskillig roligere.
- Ja.
- Kan du ikke ta en tur bort hit til campingen før du skriver.
- Jo...

Det var nesten så jeg ikke torde det. Hva kunne han finne på? Med et sånt raseri, hva ville vente meg?

Jeg dro likevel til campingplassen, og jeg så at bobilturistene hadde rett i sin beskrivelse. Den var inngjerdet med høyt gjerde, en kraftig stålport, var kameraovervåket og det hele, men så ellers ganske flott ut, selv om den hadde utvilsomme tendenser til fangeleir. Det manglet likevel ikke på gjester. Telt og vogner sto pent plassert utover området.

Gubben dukket opp etter noen minutter. I khakishorts og hvit skjorte. Du skulle aldri tro at han hadde brølt til noen - han var elskverdigheten selv.
- Vet du hva, jeg synes du skal slå denne saken stort opp, sa han.
- Javel...
- Ikke spar på trykksverte og bilde. Bruk førstesiden. Smør det utover. Få det frem at jeg ikke tåler noe tull.
- Ja...
- Du skjønner, jeg har faste gjester her på campingen. De kommer tilbake år etter år. Og vet du hva de setter pris på? Jo, at det er ro og orden her. Her er det aldri noen som får feste til langt på natt. Slikt stopper jeg, og det setter barnefamiliene pris på. Her er det heller ingen som tar seg til rette, mens andre har kjørt seg en tur for å handle. De kundene jeg har setter pris på orden og ro, og når du skriver som du gjør, hjelper du å fortelle meg at det er sånn vi har det her. Noen blir skremt bort, andre setter pris på det. Skjønner?
- Ja, men hvorfor jaget du akkurat dette paret?
- De bare kjørte inn og tok seg til rette. Tok annen manns plass. Henvendte seg ikke i luka og ba og bli anvist plass. Slik skal vi ikke ha det, sa han.
Og smilte sitt mest fredelige smil.

Utenfor porten traff jeg tilfeldigvis folk som bekreftet det gubben sa. Her trivdes de, fordi andre campingplasser ofte er fylt med bråk og regelbrudd, men ikke her.
- For ikke å snakke om at ungene får gratis is av X og til, la en familiefar til.

Jeg reiste tankefullt tilbake til kontoret. Det var faktisk en logikk i galskapen.

Sannelig har en sak alltid to sider.