Tullingen Bjørnstjerne

Den mann hvorom her skal raljeres, het Bjørnstjerne Bjørnson.

Jeg liker ham ikke. Jeg er helt usakelig irritert på at en mann kan gå rundt i sin tid og hete Bjørnstjerne, i stedet for Petter, Ole, Harald eller Trond. Litt derfor tenkte jeg å vanhellige nasjonalskalden vår litt. Pirke på ham litt, der han sitter på pidestallen sin og kikker morskt fremfor seg.

Men mye av min kritikk handler om teksten til "Ja, vi elsker". Nasjonalhymnen vår. Det er sangen - den er selvsagt meget vakker - vi hører skolekorpset avspille, mens en og annen nynner med på en hustrig 17. mai. Det er sangen vi hører når en norsk nordmann - ofte en trønder - har tatt gull i en sær sport som stort sett nordmenn driver med, altså langrenn.

Det er sangen full av høytid vi spiller, mens tv-bilder av fiskeskøyter og snøkledde tinder ruller over flatskjermen etter at den herlige, litt kjelkete, kongen vår har sagt noen ord på nyttårsaften.

Det sørgelige med "Ja, vi elsker" er at du må være operasanger for å avsynge den. Jeg klarer i hvert fall ikke. Jeg må nynne sånn svakt, men melodien er krevende. Dermed dropper jeg å synge med. Det gjør også andre, forresten. Mange andre. Korpset spiller oftest alene på 17. mai.

Akkurat dette er ikke Bjørnstjernes skyld. Det er fetteren hans Nordraak som komponerte melodien.

Men la oss stikke pinnen i Bjørnson nå: Teksten på "Ja, vi elsker" er full av språklig svada. Eller litt mindre eplekjekt: Den varierer i språklig kvalitet og nivå.

Det starter så bra. Vi klarer alle å se landet stige frem, furet og værbitt, dersom vi seiler inn fjorden på en vakker dag. Og vi klarer så se noen av de tusener med hjem. Alt i orden. Det er fint å være ute ved kysten. Men så "senker saganatten drømme over jord", og det er da jeg begynner å falle av litt.

Javel? Hva er det som skjer når saganetter senker seg? Jeg tror det visstnok betyr at vi har mye å være stolte av her i landet. At vi en gang - i sagatiden - var noen skikkelige blåsere som herjet rundt i Sydens land som vikinger. Da også.

La oss ta ett eksempel til:
"...det fra nød til seir, også vi når det blir krevet, for dets fred slår leir..."

???

Jeg har spurt språkfolk i 25 år om dette. Hva betyr det å slå leir for freden? De starter med å svare at det vet da alle. Og så blir de mer usikre. Nei, de vet ikke det likevel. Jeg har spurt norsklærere. Jeg har spurt journalister. Forfattere. Per Egil Hegge. Du vet, han der guruen i Aftenposten.

Helt automatisk får jeg opp et bilde i hodet mitt av Forsvarets lagstelt, der det ligger en masse gubber i svettestank, sur dieselrøyk, fukt og med fyringsvakt som sovner likevel og som risikerer blodkjeft av en løytnant hvis han blir tatt. De har nok slått leir. Muligens for freden.

Ingen klarer å skjønne helt hva salige Bjørnson har ment. De tror det handler om å reise ut i striden for fedrelandet, og det er sikkert riktig. Jeg synes det hele er et dårlig nødrim. Det blir et vanskelig bilde som er konstruert bare på grunn av rimet.

Jeg liker det ikke. Det er dårlig dikterkunst.

La meg fortsette mitt skrekkelige raid på Bjørnstjerne. Fedrene har kjempet. Mødrene har grett. Herlige kjønnsroller, Bjørnson! Tøffe menn og gråtende kvinner. På den tiden du skrev dette, var kvinnene så absolutt en del av Norges ryggrad. Da også. Kvinnene var faktisk vel så tøffe.

I tillegg har - ifølge sangen - vår Herre stille lempet, så vi vant vår rett. Der kommer "Gott mit uns"-dimensjonen inn - du vet inskripsjonen i beltespennene hos Wehrmacht. Bjørnstjerne var her sørgelig på linje med andre store nasjonalskalder i Europa. Alle mente jo at nasjonen hadde Gud på sin side. Det er gjennom tidene blitt mye bråk av at folk tror de har Gud på sin side. Så det bør vi i grunnen slutte med.

Gud forby.

Bjørnson var en mann som mente mye. Altfor mye, mente mange. Han var en rikssynser. Hadde han levd i dag, hadde han vært på tv hver kveld. Han ville brisket seg 100 ganger mer selvtilfreds i tv-ruta enn Lars Sponheim noen gang ville klart.

Vi ville vært dritt lei ham, også.

Vi snakker om en mann med så brutale meningsytringer at han fikk en statsminister til å begå selvmord i skam og fortvilelse. Vi snakker om en mann som skal ha bedt sin hustru Karoline om å begå selvmord ved å hoppe fra verandaen. Dette fordi hun fortvilte slik over mannens sidesprang. Vi snakker om en dikter som i en bondefortelling hevdet at storbonden Tord ("Den mann hvorom her skal fortelles") ifølge Bjørnsonn ble et bedre menneske av å se sin egen sønn drukne da de var på rotur sammen.

Det var pensum i norsk skole da jeg gikk der, og ærlig talt, nasjonalskald, for noe forbannet vrøvl!

Jo, jeg elsker dette landet. Tro ikke noe annet. Jeg elsker å synge også. Når de vakre maidager kommer, når bjerkestammene står hvite, når det grønnes, når det spirer, når det våkner til liv igjen: Jeg synger gjerne om landet mitt. Om folket mitt. Om kulturen vår. Når jeg ser mennesker stå sammen og løfte sine roser, for sammen å takle det vonde som skjedde på den vakre sommerdagen, da kjenner jeg at det finnes noe norsk som er viktig. Noe som er hellig. Et land å være glad i.

Jeg blir glad av å farte rundt i gamle natur- og kulturlandskaper. Særlig om våren.

Jeg synger aldri "Ja, vi elsker". I stedet blir det "Mellom bakkar og berg", eller "Fagert er landet", eller "Gud, signe vårt dyre fedreland". Det er også vakre hymner.

De har melodier som er mulig å synge til. Det er vakre kjærlighetssanger til landet vårt. Og de har fullt forståelige tekster.

Og tenk - de ble skrevet omtrent samtidig med at Bjørnson gikk rundt her i landet og tullet.