Ting jeg ikke tror på lenger

Jeg har begynt å lage meg en liste over alt jeg ikke tror på lenger. Jeg kommer til å gjøre listen lenger etterhvert. Men her er begynnelsen.

Jeg tror ikke lenger på:

At jakken til 299 kroner på kjøpesenteret virkelig har kostet 899 kroner tidligere, selv om det står dette på prislappen.
At regjeringen går inn for togrevolusjon i Norge, inkludert lyntog. Regjeringen bygger ikke vei eller jernbane før det blir arbeidsledighet, og det er økonomer, og ikke politikere, som avgjør når det kan bygges noe av betydning. Nå er økonomene mest opptatt av pensjonen til 68-erne.
At bøkene med alle sitater fra barnemunn noen gang er blitt sagt av barn. De fleste sitatene er selvsagt diktet opp av voksne, siden dette ikke kontrolleres likevel.
At deltakerne i "Beat for beat" improviserer. De har øvd som rakkeren. Det hele er egentlig et fesjå for å vise frem artister og hva de kan. De er der fordi de er aktuelle med noe.

Og i samme slengen:

At folk har skrevet alt det teite i skademeldingsskjemaene som forsikringsselskapene hevder. At stolpen kom susende inn fra høyre og sånt, Sitatene er diktet opp av forfatteren. Ingen kan jo kontrollere dette, heller.
At det noen gang blir fred i Midt-Østen. Til det er menneskets ondskap og hat for kraftig.
At politikerne styrer landet vårt. Det er det andre som gjør. Politikerne er bare der og lager krangle-teater, slik at vi skal tro at det er folkestyre. Teknokrater og byråkrater styrer.
At det noen gang blir nok mat i verden. Skulle det skje, vil bare menneskene formere seg enda mer, slik at det blir for lite mat igjen.
At jeg blir slank, rik og berømt.
At de ressurssterke verdensmaktene vil gjøre Sahara grønn igjen.
At det er vilje til å stanse klimaendringene.
At bensinprisen noen gang kommer under ti kroner per liter igjen.
At jeg sitter med den absolutte sannhet.
At en av alle verdens religioner kan ha mer rett enn andre, og dermed sikret seg billetten til evig frelse.

Jeg bare tror at jeg ikke kan tro dette. Jeg vet ikke.

Slurv, slendrian og tabber

I dag hadde jeg tenkt å skrive om mine egne tabber. Fortelle deg hvor fælt jeg synes det er å sette feil fakta på trykk.

For jeg hater å gjøre feil. Jeg har laget meg rutiner for å sjekke dobbelt, som for eksempel skrivemåten på navn. Når jeg er ute blant folk, spør jeg oftest om mobilnummeret. Offisielt for å ringe dem tilbake hvis jeg lurer på noe, men like ofte for å slå opp nummeret og dobbeltsjekke skrivemåten på navn.

Men av og til går det galt under skriving og jobbing. Da er det bare å legge seg flat og tilstå sin brøde.

Her er tre eksempler for hvordan det gikk galt for meg fra siste uke:

1) - Hvem i huleste er Olafsen?
Elendigheten startet torsdag, da jeg omtalte en alvorlig sak der flere instanser i politiet var sitert. Om kvelden ringte en mann og spurte:
- Hvem er denne Olafsen, jeg har lest saken din flere ganger og jeg klarer ikke å finne ut hvem Olafsen er.

Han hadde så rett. Jeg hadde skrevet om og forkortet en tekst. Noe av det jeg dessverre kuttet bort var "politimester i Follo Arne Jørgen...".
- Det er politimesteren som heter Olafsen, svarte jeg, og beklaget feilen.
- Åja, ha det bra, svarte mannen i andre enden.

2) - Kom dere ut på svak is!
Det ble hakket verre dagen etter. Fredagskvelden var travel. Jeg skrev om en tung og fæl lampe som hadde falt ned fra en stolpe i Mysen og nesten truffet en kvinne og barna hennes i hodet. Stygg sak.

Så dukket nyheten opp om at en mann hadde kjørt gjennom isen med atv på Glomma.
På altfor kort tid - etter at lampesaken var levert og jeg skulle på neste jobb ute i gatene, hakket jeg inn en sak om mannen i Glomma, og at det endte godt og hele uhellet trolig skjedde i Sarpsborg kommune.

Men jeg glemte et "ikke", og det har gitt meg mye hån og latter i helga:
"Operasjonsleder Marianne Coldevin henstiller alle til å ferdes på islagte vann og vassdrag de neste dagene, siden vårsola nå er i ferd med å få tak og dermed gjør isen svakere".

3) - Ikke tips Glåmdalen
Den tredje tabben er mer merkelig og innfløkt. Jeg fikk en epost fra en mann i Mysen onsdag 29. februar. Han påpekte at Statens vegvesen i et kart hadde flyttet Ørje til Magnor på ett av sine kart i Nasjonal Transportplan.
Først på slutten av søndagsvakten rakk jeg å følge opp tipset. Jeg sendte spørsmål per epost til Vegdirektoratet om hvordan dette henger sammen, og om det ikke vet hvor Ørje er hen.
Mandag hadde jeg fri, men for å være grei, valgte jeg å tipse Glåmdalen, som også ville ha interesse av samme sak. De er jo også apresse-avis og ledes av min tidligere sjef, selveste Eivind Lid.

Glåmdalen la saken på nett samme dag, og dette ble oppdaget av mine kolleger på jobb. Og disse mine kolleger ante ikke at jeg var i gang med den lille kuriøse historien. Resultatet ble at Smaalenenes Avis trykket en sak der vi siterte Glåmdalen om karttabben.

Men selvfølgelig: Det viktigste var vel at også vi hadde saken på trykk. Det komiske er likevel at vår redaksjon - på grunn av min tabbe - lager en sak basert på hva en annen avis skriver etter å ha fulgt opp et tips fra oss.

Og uten det morsomme svaret fra Vegdirektoratet, som beklager at etaten har rotet med beliggenheten for Østlandets perle Ørje.

Det ble rot og tull av dette, også. Kanskje ikke så synlig for leseren, men vi lo av det internt.

Men jeg hater slikt tull. Og jeg kan ikke skylde på andre enn meg selv. Det er bare å legge seg flat.


Tro bare ikke at jeg har tenkt å gå av.