Ikke undervurder vinlotteri-effekten

Se deg rundt i Norge.

Noe av det du finner er et stort antall mer eller mindre pene kommunehus. Huset er antakelig påbygd noen ganger, faren er stor for at det konkurrerer med samvirkelaget om å være den styggeste kassen av betong – faktisk tettstedets styggeste bygg. Inne i huset sitter rådmann Tufsoggrå og ordfører Heipådeg, pluss en skolesjef Detvarengang, noen litt rare NAV-folk og en god del andre som folk ikke er helt sikre på hvem er.

– Han jobber der nede på Kommunen, sier en av de eldre innbyggerne.

– Javel. Er han sønn til Grethe?

– Neida, overhodet ikke, han er nordlending. Jobber på Kommunen.

– Åja.

Det forklarer alt. Fyren med ryggsekk og hjelm på sykkel er identifisert. I alle fall fysisk plassert

For Kommunen, det er navnet på huset som er påbygd flere ganger og konkurrerer med samvirkelaget om å være tettstedets styggeste bygg.

Kommunen er så å si en egen bedrift, med direktør, mellomledere, regnskapsfolk, skatteoppkrevere og det som verre er. De ansatte på Kommunen har egen kantine, eget julebord og de snakker om bygdas innbyggere – de der ute – som brukere, eller i festtaler som «kundene våre».

Hver fredag - muligens torsdag på grunn av de ovale helgene - er det vinlotteri. Det er masse skøy og hygge med vinlotteriet. Det knises og småknurres når en heldig kar på teknikk og kultur atter sikrer seg en grei vin til helga for bare en tier i innsats.

Jo, Kommunen er en hyggelig arbeidsplass. Alle har sitt å gjøre. Her holder man sammen. Her mobber og baksnakker man, som i alle bedrifter. Her er det trygt og godt.

For denne gjengen er Jan Tore Sanner (H) og regjeringen en katastrofe. En dødelig meteor fra universet. Dyret i Åpenbaringen. For Sanner og regjeringen babler nemlig om mer robuste kommuner. At små kommuner – med sine små stygge kommunehus – må smeltes sammen i noe større.

Når Sanner snakker om stordriftsfordeler,  nye oppgaver og innbyggernes beste, er det ikke disse ordene de ansatte på Kommunen hører. Her avkodes budskapet internt på Kommunen til at Kommunen skal legges ned. Den lille velfungerende bedriften – der alle har det så trivelig sammen med vinlotteri og sånt – er truet av nedleggelse. Et fantastisk arbeidsmiljø skal altså hogges i stykker, vennskap skal rives opp, folk skal omstille seg.

Folk skal jobbe i andre kommunehus. Sagt på annen måte: Det Jan Tore Sanner sier – slik de hører det – er at 200 norske bedrifter skal legges ned.

Kanskje må de kjøre lenger på jobb. Kanskje må de omgås ordføreren i nabobygda. Nei, dette er kort og godt en sosial katastrofe. Derfor må Sanner og gjengen motarbeides på beste måte.

Jeg har derfor valgt å holde opp vinlotteri-effekten som bilde på den største hindringen mot å få slått sammen kommuner. Dette til tross for at det sikkert finnes flust av rådmenn landet rundt som har satt foten ned for vinlotteri, siden det ikke er helt stuerent med alkoholglede på en arbeidsplass. Jeg bruker likevel ordet. Fenomenet har andre og mer vitenskapelige synonymer.

Institusjonalisering (fra sosiologien) er ett av dem. Institusjonalisering innebærer at folk som jobber sammen gjerne vil fortsette å jobbe sammen. Det er en velkjent mekanisme. Lagånd og vinnerteam er andre muligheter.

I bedriften Kommunen jobber de som skal være med å diskutere om kommuner skal slå seg sammen. Særlig ordføreren plikter å stille til debatt, han er jo tross alt politiker. Du trenger ikke være rakettforsker for å skjønne at motivasjonen for dette kan ventes å bli lav.

Ordføreren i den lille kommunen er den som garantert mister jobb og lønn dersom Kommunen blir lagt ned eller slukt av den ekle større kommunen ved siden av.
– Dette betyr tap av lokale arbeidsplasser, prøver han seg.
– Jaha, sier brukeren/kunden/sambygdingen, mens han låser seg inn i bilen for å kjøre på jobb 12 mil unna.

De andre inne på Kommunen har forresten oppsigelsesvern og får en eller annen jobb. Vær trygg. Staten Norge sparer ingen ting å slå sammen kommuner. Alle skal ha ny jobb.

Men så var det det, da, at kommunen er mer enn bygningen som er påbygd flere ganger og som konkurrerer med samvirkelaget om å være tettstedets styggeste bygg. Du har sannsynligvis flere barnehager, et eldresenter, samt flere skoler i det som faktisk er en kommune: Et lite stykke avgrenset geografisk område av Norge.

Hver av disse andre kommunale husene er også bedrifter. Med egne bedriftsregler. Egen lagånd. Egne sosiale intriger. De lever og jobber sammen på godt og vondt, og det er min uærbødige påstand at mange av dem – for eksempel på en stor barneskole – gir blanke i om bygdas rådhus skulle forsvinne.

De har kanskje til og med vinlotteri, og det kommer de høyst sannsynlig til å fortsette med, selv om kommuner slås sammen.

Men ikke undervurder vinlotteri-effekten, Sanner. Jeg tror du har tapt allerede.