Det var ufyselig vinter. Det var januar 2007. Det var en guffen dag, værmessig, men jeg var i strålende humør da jeg kjørte ut på reportasje.
På kort varsel hadde jeg fått vite at daværende samferdselsminister Liv Signe Navarsete (Sp) ville dukke opp ved Brennemoen i Eidsberg for å fortelle at regjeringen sa ja til en ny etappe av E18, det vil si etappen over Glomma og gjennom Spydeberg. Det var en meget glad sak. Det skjedde drøyt året etter at Bondevik-regjeringen ville stanse byggingen av E18. Med andre ord var det litt små-histortisk.
Jeg satt med varmeapparatet på full guffe, og inne i mitt hode hadde jeg komponert førstsiden i neste utgave av Smaalenenes Avis.
Slik hadde jeg tenkt det: Jeg skulle ha Navarsete til venstre i bildet. Til høyre skulle jeg ha prosjektleder Thorer Lie i Statens vegvesen. De skulle stå vendt mot hverandre i hyggelig passiar. Tittelen over bildet av de to smilende personene skulle være "- Bare bygg i vei".
Fantastisk, tenkte jeg. Lett forståelig tittel med ordspill, ikke dårlig. Et bilde som passer til tittelen som hånd i hanske. Jo, dette var ferdig planlagt. Her var det bare å hente inn.
Selvfølgelig gikk det hele i dass. Ingen ting ble som planlagt. Problem nummer en var at Navarsete ikke kom alene. Det dukket nemlig opp en hærskare ordførere og fylkespolitikere, for ikke å snakke om andre medier med sine planer.
Min plan gikk enda raskere ned i vasken av at Navarsete ikke kom alene fra Oslo. Også statsminister Jens Stoltenberg slo seg med i bilen til Østfold. I ettertid hersker det liten grunn om hvorfor. Pengene som skulle brukes i Spydeberg var rett og slett så mange, så dette var vel verd å markere politisk, resonnerte nok statsministerens kontor.
Så planen min ble endret. Sorry, Navarsete. Jeg måtte ha Jens Stoltenberg og veivesenets mann på samme bilde. Det ble plan b.
Men også denne planen kunne jeg bare glemme. Veivesenets folk er høflige og litt sjenerte mennesker. De trekker seg til ytterkanten av sånne forsamlinger av store og små politikere, som gliser om kapp og ler så høyt de kan av vitsene til Jens.
For den klyngen av folk som sto der - midt i den gufne vinterdagen på Brennemoen - var også en politisk møljekamp. Det var tydeligvis en slags rivalsiering mellom enkelte østfoldpolitikerne om å stå nærmest Jens. En av politikerne - jeg skal være snill og utelate navnet her - grep statsministeren i armen og klamret seg til ham så å si under hele besøket. Det gjorde vedkommende med det mest påklistrede og triumferende smilet av alle.
Grunnen til å gjøre noe sånt er enkel: Enhver noenlunde godt opplært lokalpolitiker - inkludert fylkespolitikere og stortingspolitikere - vet to viktige ting:
a) kameraene følger statsministeren under en slik opptreden, og her var det flere enn lokalavisen som hadde kamera med fulladet batteri.
b) blir du sett sammen med statsministeren, er det ikke bare stas, men du vokser litt i anseelse. Det er omtrent som å gå sammen med de tøffe gutta eller jentene i skolegården. Du stiger i verdi hvis du er avbildet sammen med statsministeren.
Jeg ga opp bildet mitt. Her handlet det om å få tatt de bildene som kunne tas. Brøyte seg inn i klyngen, mens jeg gjorde noen tafatte forsøk på å få blandet noen veivesenfolk inn i forsamlingen, men de gled liksom bare ut av bildene mine. Ja, jeg prøvde til og med å stille opp Jens, Liv Signe og veivesenfolk sammen, men da kom en hærskare ordførere og stilte seg opp foran veivesenfolkene.
Til slutt handlet det bare om en ting: Å få tatt et bilde av statsministeren og samferdselsministeren og noen andre, men med ett viktig mål: Den aller mest klengete politikeren skulle ut av bildet.
Og det klarte jeg. Vinneren av klenge-kampen ble ikke med på noen av mine bilder på trykk.
Såpass av gleder må man unne seg når en god plan går i dass.
