Powered By Blogger

lørdag 21. desember 2013

Verdens første kalender

Fra hytta på nordre Hvaler kan jeg se en lang horisont.
Ved sankthans går sola ned over Titan-fabrikken på Øra ved Fredrikstad.
Nå ved vintersolverv gløtter den fram mellom noen trollfuruer i sør.

Solnedgangen vandrer fram og tilbake langs disse to ytterpunktene. Mot høyre om våren. Mot venstre om høsten.

Fabrikk og trollfuru blir dermed punkter på en stor kalender. Når sola går ned midt mellom de to ytterpunktene, har jeg vårjevndøgn og høstjevndøgn. Ved hjelp av en kjepp og øyne kan jeg sikte meg fram til midtpunktet.

Da har jeg en litt mer nøyaktig kalender.

Hvem som skjønte dette først på jorden, er selvsagt umulig å si. Jeg har lært sånt på skolen. Noen skjønte dette helt av seg selv, etter å ha observert det samme gang etter gang. Trolig var det stammens late gluping og litt asosiale individ. Om det var kvinne eller mann, er heller ikke mulig å si.

Men: Det må ha vært en person som likte å sitte på den samme posisjonen og glo utover verden. Vedkommende gjorde som meg. Satt kveld etter kveld og glodde utover en lang horisont. Først så han eller hun at solnedgangen vandret mot høyre. Så venstre.

La oss tenke oss at det var pappa Bjørnelabb som satt der. En dag roper han til sønnen:
- Bjørneklo, kom og hjelp pappa med å sette opp noen stokker, er du snill.
- Jada, far, hva gjør du nå, da?
- Jeg skal bare sikte litt, skjønner du.
- He?

Men Bjørneklo hjalp lydig til.

Så kunne pappa Bjørnelabb trekke seg unna og sikte langs stokkene.

- Nå er det like før, kunne han si til mor Hubro.
- Hva da, latsabb?
- Til vår store sol snur igjen. Det skjer straks.
- Javel, så interessant, da kan du ikke stikke ut og slå ned et rådyr eller se etter noen nøtter i stedet for å sitte borte på den steinen og glo kveld etter kveld? Noen må tenke på maten her i leiren. Er det jeg som skal gjøre alt, kanskje.
- Masekjerring.
- Tulling.

Men mennesket hadde skjønt noe vesentlig. Skal du måle hvor sola er på himmelen, må du sitte i ro på samme sted. Det betyr at mennesket måtte oppholde seg og leve på samme sted, eventuelt komme tilbake til samme sted. De må ha begynt å bli stedbundne før de skjønte såpass.

Også dette med å sikte, eller lage merker i terrenget må ha vært et kvantesprang i tenkningens historie. Senere ble de mer avansert. Satte opp store steiner i formasjon. Når sola kan ses mellom to sprekker etter hverandre er solsnu. Og så videre.

Kanskje er evnen til å merke av årets mørkeste og lyseste dag større enn oppdagelsen av hjulet.

Ikke minst: Hvor herlig må det ikke ha vært for mennesket å innse at sola alltid snur.
Den svikter aldri. Du kan bli religiøs soltilbeder av slikt.





Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar