Sivert rappet hesten litt ekstra over baken, der han var på vei hjem fra Byen. Det var blitt sent, og fortsatt var det lenge før han var hjemme.
Han hadde spist og drukket godt i Byen. Smilt i all uskyldighet til fremmede kvinner, kjent fremmede lukter og hørt langveisfarende spille fløyte. Bak på vogna var massevis av varer - handlet hos virkelige kremmere med voks i barten - varer man ikke får tak ute i Indredalen. Han hadde gjort handel som ville gjøre kona fornøyd. Kjøpt flott silke til henne, i lønnlig håp om litt belønning til natten.
Men det var langt på dag, og hesten var treg, enda veien var god. Men Sivert visste at han snart måtte ta av på sideveien over til Indredal. Og veien der var stedvis dårlig. Den hadde et parti der den var elendig smal, og møtte du noen, måtte du sette ned farten.
Da han tok av fra hovedveien, løftet han hånden til storbonden på Skigard. Bonden var akkurat i ferd med å stenge gårdsbutikken i det store, gilde stabburet sitt for kvelden. Skigardsbonden likte nok ikke at Sivert og de andre dro helt inn til storbyen for å handle, men han hilset likevel tilbake. Man viser da folkeskikk. Han sa ikke sånne ting høyt.
Veien til Indredalen gikk så å si midt i mellom to store, gilde gårder, der Skigard var den ene, mens den andre het Åsgård.
Sivert håpet innstendig han ikke skulle møte bonden på Åsgård.
- Den forbannede djevelen, tenkte Sivert om åsgårdsbonden.
Han hadde mest lyst til å grisebanke bonden på Åsgård. Han var ikke alene om det. Naboene hans i Indredalen var alle like forbannet.
Det var denne nye veien de slet med. Naboene i Indredalen hadde slått seg sammen og dannet sitt eget veilag. De la penger i potten og stilte til arbeid. Sammen laget de seg ny vei og flott vei gjennom Indredalen, der det bandt gårdene sine sammen. Drømmen var å få ned reisetiden inn til storbyen. Slik at den kom litt nærmere. Drømmen var at flere skulle bosette seg i Indredalen, eller bruke den som reiserute over til Baklandet lenger øst.
Men mellom bøndene i Indredalen og hovedveien inn til Byen lå Skigard og Åsgård og stengte. Bare en smal og dårlig sti krøket seg frem midt mellom gårdene, og indredalsbøndene ville gjøre veien sin gild helt frem til hovedveien. De var da foregangsmenn. Dette var siste flaskehalsen, må vite.
De to storbøndene var i starten helt avvisende.
- For noe tull, fnyste de begge.
- Dere klarer dere i all tid med den veien dere har, fortsatte de, mens Åsgårdsbonden for sikkerhets skyld spyttet litt skrå på bakken rett foran Sivert.
- Vi har da vei, vi, sa skigardsbonden og kastet hodet i retning Byen.
Men bøndene i Indredalen ga seg ikke. De kom mange ganger tilbake og ba om lov til å utvide veien sin. Bygge den bredere, rettere og raskere. Og gradvis kom de to store litt på glid, om ikke mye.
- Vi betaler ikke, sa begge aller først lurt.
- Dere må betale for jorda dere ødelegger, fortsatte de.
- Og skogen dere ødelegger. Og elgen dere jager.
Det ble en liten pinlig pause.
- Dere er stormannsgale, brølte plutselig Åsgårdsbonden og gikk rasende inn til kyrne sine.
Så kom han ut igjen og brølte:
- Hvis dere skal bygge den nye veien deres, så bygg den for pokker på andre siden av skigardsbonden.
Så gikk han inn til kyrne sine igjen.
Da ble skigardsbonden minst like sint:
- Hvis dere skal bygge den nye veien deres, så bygg den for pokker på andre siden av åsgårdsbonden.
Han gikk inn på stabburet sitt og ryddet i varene sine.
Indredalsbøndene kikket oppgitt på hverandre. De dro hjemover og diskuterte lenge på låvebrua hos den ene samme kveld. Dette virket helt fastlåst.
- Vi får skrive brev til Kongen i København og be om litt støtte, sa den ene.
Og sånn ble det.
Det gikk vinter. Det gikk vår. Det gikk syv år. Så kom brevet fra København med Kongens stempel på.
- Bygg jeres Landevej stort set paa samme Linie som nu, thi det ere den eneste sunde Fornuft, skrev Kongen.
- Dæven, sa bøndene i Indredalen fornøyd.
Knakende kjekk kar, Kongen.
De to tverre storbøndene måtte gi seg nå.
- Greit, sa de begge resignert. - Men vi betaler ikke.
- Dere er stormannsgale, mumlet åsgårdsbonden igjen. Han kikket mistrøstig og bistert bort på den flotte enga der Kranselin og de andre gikk på sommerbeite og koset seg.
- Flotteste jorda. Ødelagt på grunn av en drittvei for de innavla idiotene, mumlet han.
Men nå gikk det slag i slag. Indredalsbøndene fikk hyret en staselig ingeniør og arbeidsfolk og begynte å rigge seg til innsats. Endelig skulle veien fullføres fram til hovedveien. En 40 år gammel drøm skulle endelig bli virkelighet.
Den store dagen nærmet seg. Ingeniøren skulle bare se over tall og tegninger litt til, da Åsgårdsbonden plutselig kom ut av huset sitt og sa:
- Jeg har tenkt litt på det. Hvis dere først skal bygge en ny vei, er det godt mulig den burde gå bortenfor låven min. Eventuelt nedenfor skolestua mi. Eller opp mot skogen min. Eller annet sted. Jeg vet ikke ennå.
Indredalsbøndene trodde ikke sine egne ører.
- Men Kongen har sagt... brøt de ut, men rakk ikke fullføre.
- Jeg har ikke bestemt meg. Jeg må tenke litt på det en stund. Det haster jo ikke, vi har tiden for oss, sa åsgårdsbonden.
Før han gikk inn til kyrne sine igjen.
Nei, det var ikke rart at Sivert og de andre ikke lenger hilste på åsgårdsbonden. De hadde mest lyst til å grisebanke ham.
Alle sammen.
mandag 25. juni 2012
mandag 18. juni 2012
Vi fortjener ikke sola
Vi fortjener ikke sol og varme. Vi fortjener ikke grillvær. Til nød fortjener vi oppholdsvær. Så slutt å krysse fingrene for sol og pent vær. Det er bare tull.
Vi klarer nemlig ikke å kose oss når sola skinner. Ikke alle. Kanskje noen. Når det endelig er mulig å sitte i ro i den altfor dyre hagestolen, skal det nemlig støyes her i landet.
Støyes, da. STØYES! Det skal bråkes. Larmes. Maskiner skal startes. Akkurat når man vil. Når det passer.
Jeg nevner: Gressklipper, høytrykksspyler, kantrimmer. Eller: Motorsag, vinkelsliper, pussemaskin - eller enda verre: Gravemaskin.
Altfor mange blant oss lever nemlig under mottoet "er dagen fin, start en maskin".
Mange mener å ha rett til å støye. De koser seg glugg ihjel med maskinen sin.
Pussig nok koser de seg ikke med den samme maskinen sin på en gråværsdag.
Nei, det er noe med den sola. Det er da så trivelig å være ute og høytrykksspyle litt når sola skinner. Og la oss for sikkerhets skyld spyle alt, når vi først er i gang. Fint å være ute noen timer når det først er bra vær. Skal du starte motorsagen, så hold på fire-fem timer. Start gjerne tidlig.
Surmaget, jeg? Helt sikkert.
Det kan selvsagt ikke være stille der mennesker bor sammen. Men skal det være ekstra mye støy når det først går an å sitte ute?
Er det lov å tenke at i dag er det så fint vær at jeg lar være å støye? Endelig skinner sola, og vinden er stilnet, la oss nyte de hellige dagene. La oss kose oss ute, uten annen støy enn barnelatter og praten fra sene hageselskaper.
Kan man tenke motsatt: I dag er det gråvær og kjølig så det gjør ikke noe at jeg bråker litt?
Eller tenker man bare at det gir jeg blanke i. Jeg gjør som jeg vil.
Man har da vel rett til å bråke.
I så fall håper jeg sola aldri kommer denne sommeren. Det holder med oppholdsvær.
Det blir så mye bråk med den sola.
Vi klarer nemlig ikke å kose oss når sola skinner. Ikke alle. Kanskje noen. Når det endelig er mulig å sitte i ro i den altfor dyre hagestolen, skal det nemlig støyes her i landet.
Støyes, da. STØYES! Det skal bråkes. Larmes. Maskiner skal startes. Akkurat når man vil. Når det passer.
Jeg nevner: Gressklipper, høytrykksspyler, kantrimmer. Eller: Motorsag, vinkelsliper, pussemaskin - eller enda verre: Gravemaskin.
Altfor mange blant oss lever nemlig under mottoet "er dagen fin, start en maskin".
Mange mener å ha rett til å støye. De koser seg glugg ihjel med maskinen sin.
Pussig nok koser de seg ikke med den samme maskinen sin på en gråværsdag.
Nei, det er noe med den sola. Det er da så trivelig å være ute og høytrykksspyle litt når sola skinner. Og la oss for sikkerhets skyld spyle alt, når vi først er i gang. Fint å være ute noen timer når det først er bra vær. Skal du starte motorsagen, så hold på fire-fem timer. Start gjerne tidlig.
Surmaget, jeg? Helt sikkert.
Det kan selvsagt ikke være stille der mennesker bor sammen. Men skal det være ekstra mye støy når det først går an å sitte ute?
Er det lov å tenke at i dag er det så fint vær at jeg lar være å støye? Endelig skinner sola, og vinden er stilnet, la oss nyte de hellige dagene. La oss kose oss ute, uten annen støy enn barnelatter og praten fra sene hageselskaper.
Kan man tenke motsatt: I dag er det gråvær og kjølig så det gjør ikke noe at jeg bråker litt?
Eller tenker man bare at det gir jeg blanke i. Jeg gjør som jeg vil.
Man har da vel rett til å bråke.
I så fall håper jeg sola aldri kommer denne sommeren. Det holder med oppholdsvær.
Det blir så mye bråk med den sola.
tirsdag 24. april 2012
Naboers djevelskap
I noen tusen år hadde vi en lei hang her i landet til å slå hverandre ihjel for alt mulig. En bekk, for eksempel, kunne være nok. En bekk med rent vann var gull verd. Verdifull nok til å finne frem kniven for. En vei er annet eksempel på stridstema. Eller et jaktterreng.
Strid om sånne ting førte til at man banket løs på hverandre for å sikre retten sin. Stundom prøvde naboene å samarbeide, i alle fall en stund, men ofte kunne det strande. Samarbeid er ofte skjøre saker.
Eksempel: Partene lever lykkelig ved samme bekk helt til naboen oppstrøms plutselig demmer opp bekken, slik at naboen lenger ned bare får en tynn, piplende stripe å drikke av.
Eller naboen starter jakten noen dager før man i alle år er blitt enige om.
I slike tilfelle: Bank i vei. Slå. Stikk. Myrd. Voldta naboens kone. Avliv buskapen hans. Senk båten hans. Stjel hesten. Brenn huset hans.
Etter hvert begynte menneskene å ønske seg litt tryggere og mer forutsigbart samfunn. Det er slitsomt i lengden å gå til bekken etter vann når naboen kan ligge lurende bak en busk, klar til å hugge deg i ryggen med spiss gjenstand, eller dunke hodet ditt mot en stein, før han fortsetter med alt den andre djevelskapen hjemme hos deg.
Løsningen for å gjøre livet tryggere var å skaffe seg allianser med andre naboer. Å være i flokk kan beskytte deg. Gradvis vokste det frem en slags rettsstat. I alle fall møttes menn og holdt ting. Der kunne flertallet bli enige om at en innmari bekkedemmer, tyvjeger og andre som tok seg til rette kunne kjeppjages. De fikk ikke lov til å ture frem slik de ville uten å få flertallet av flokken på nakken. Man lagde seg også regler som skulle følges mellom disse tingene. Man skrev for sikkerhets skyld det hele ned.
De første lovene var født.
I verste fall ble slike balstyrige menn lyst fredløse og landsforvist. De måtte sette seg i båten snarest og seile av sted - gjerne om natten - for å hindre at de tøffe gutta i nabolaget dukket opp og gjorde kål på deg og buskapen, voldtok kona di, senket båten din, brente huset ditt eller stjal hesten din. Pluss all den andre kreative og smertefulle styggedommen de kunne klekke ut i forbifarten.
Om rettferdigheten alltid var i høysetet, er jeg mer usikker på. Det kan jo tenkes at flertallet på tinget jaget feil mann, rett og slett fordi de var kamerat med den råeste i konflikten.
I dag har vi mer og mer sluttet med voldelig konfliktløsning. Vi har funnet andre måter å holde hverandre i øra på, selv om unntak finnes. Men de gode, primitive kranglene finnes fortsatt.
Naboskap er fortsatt vanskelig. Primitive følelser lever i beste velgående. Innerst inne er mange av oss fortsatt huleboere, selv om antall sider med lover og regler er vokst og vokst. Gjennom journalistjobben min treffer jeg stadig naboer som krangler. Og de kan være sinte. Og det jeg ser, er egentlig folk som har det vondt og leit. Ofte er viljen til å løse krangelen ulikt fordelt. Den ene naboen kan være villig til å jenke seg, den andre kan være uforsonlig.
Lover og regler er laget for å hindre krangler. Naboloven forteller hva som skal tåles og ikke tåles. Plan- og bygningsloven er en annen viktig lov. Svært mye av PB-loven handler om hvordan folk skal bo og virke ved siden av hverandre uten å havne i tottene på hverandre.
Og hvis loven brukes riktig, helst av folk med en viss utstråling og kjemi, skal det være mulig å unngå at det utarter. Det er kommunen som i stor grad forvalter plan- og bygningsloven, som ikke bare forteller hvordan vi skal bygge samfunnet vårt, men også hvordan vi skal snakke sammen og varsle hverandre.
La oss resonnere litt:
1) plan- og bygningsloven handler altså i stor grad om å holde fred mellom naboer.
2) kommunen forvalter svært mye av plan-og bygningsloven.
Ergo: Kommunen har plikt til å forsøke å løse nabokonflikter. Aktivt og upartisk. Det nytter ikke å gi blaffen eller ta parti for den ene parten.
Ut i fra dette plikter kommunen også å følge loven pinlig. Du kan for eksempel ikke gi nabo A lov til å bygge huset sitt en meter fra tomtedelet, fordi dette blir for nær nabo B.
Her finnes eksempler i fleng. (Jeg kommer her ikke til å nevne noen av de sakene jeg har jobbet med.)
Normalt skriver jeg ikke om nabokrangler. I alle fall ikke så lenge det dreier som en ren krangling partene i mellom. At Hansen synes Olsen er ond, stygg og dum - og omvendt - er normalt ikke en sak for avisen. Men dersom politiet rykker ut fordi Hansen og Olsen slåss så fillene fyker, er det noe annet. Eller at kommunen griper inn og fatter vedtak. Eller at annen offentlig myndighet fatter et vedtak. Eller at det blir rettssak og dom av det.
Det er når en offentlig myndighet griper inn - flertallet i flokken - at det virkelig blir en sak.
Som journalist er jeg opptatt av at den offentlige myndigheten løser dette etter boka. Og med nødvendig kløkt, visdom og upartiskhet.
Det er dessverre ikke alltid tilfelle.
For innerst inne er mange av oss fortsatt huleboere, selv om loven stort sett har avløst sverdet.
Strid om sånne ting førte til at man banket løs på hverandre for å sikre retten sin. Stundom prøvde naboene å samarbeide, i alle fall en stund, men ofte kunne det strande. Samarbeid er ofte skjøre saker.
Eksempel: Partene lever lykkelig ved samme bekk helt til naboen oppstrøms plutselig demmer opp bekken, slik at naboen lenger ned bare får en tynn, piplende stripe å drikke av.
Eller naboen starter jakten noen dager før man i alle år er blitt enige om.
I slike tilfelle: Bank i vei. Slå. Stikk. Myrd. Voldta naboens kone. Avliv buskapen hans. Senk båten hans. Stjel hesten. Brenn huset hans.
Etter hvert begynte menneskene å ønske seg litt tryggere og mer forutsigbart samfunn. Det er slitsomt i lengden å gå til bekken etter vann når naboen kan ligge lurende bak en busk, klar til å hugge deg i ryggen med spiss gjenstand, eller dunke hodet ditt mot en stein, før han fortsetter med alt den andre djevelskapen hjemme hos deg.
Løsningen for å gjøre livet tryggere var å skaffe seg allianser med andre naboer. Å være i flokk kan beskytte deg. Gradvis vokste det frem en slags rettsstat. I alle fall møttes menn og holdt ting. Der kunne flertallet bli enige om at en innmari bekkedemmer, tyvjeger og andre som tok seg til rette kunne kjeppjages. De fikk ikke lov til å ture frem slik de ville uten å få flertallet av flokken på nakken. Man lagde seg også regler som skulle følges mellom disse tingene. Man skrev for sikkerhets skyld det hele ned.
De første lovene var født.
I verste fall ble slike balstyrige menn lyst fredløse og landsforvist. De måtte sette seg i båten snarest og seile av sted - gjerne om natten - for å hindre at de tøffe gutta i nabolaget dukket opp og gjorde kål på deg og buskapen, voldtok kona di, senket båten din, brente huset ditt eller stjal hesten din. Pluss all den andre kreative og smertefulle styggedommen de kunne klekke ut i forbifarten.
Om rettferdigheten alltid var i høysetet, er jeg mer usikker på. Det kan jo tenkes at flertallet på tinget jaget feil mann, rett og slett fordi de var kamerat med den råeste i konflikten.
I dag har vi mer og mer sluttet med voldelig konfliktløsning. Vi har funnet andre måter å holde hverandre i øra på, selv om unntak finnes. Men de gode, primitive kranglene finnes fortsatt.
Naboskap er fortsatt vanskelig. Primitive følelser lever i beste velgående. Innerst inne er mange av oss fortsatt huleboere, selv om antall sider med lover og regler er vokst og vokst. Gjennom journalistjobben min treffer jeg stadig naboer som krangler. Og de kan være sinte. Og det jeg ser, er egentlig folk som har det vondt og leit. Ofte er viljen til å løse krangelen ulikt fordelt. Den ene naboen kan være villig til å jenke seg, den andre kan være uforsonlig.
Lover og regler er laget for å hindre krangler. Naboloven forteller hva som skal tåles og ikke tåles. Plan- og bygningsloven er en annen viktig lov. Svært mye av PB-loven handler om hvordan folk skal bo og virke ved siden av hverandre uten å havne i tottene på hverandre.
Og hvis loven brukes riktig, helst av folk med en viss utstråling og kjemi, skal det være mulig å unngå at det utarter. Det er kommunen som i stor grad forvalter plan- og bygningsloven, som ikke bare forteller hvordan vi skal bygge samfunnet vårt, men også hvordan vi skal snakke sammen og varsle hverandre.
La oss resonnere litt:
1) plan- og bygningsloven handler altså i stor grad om å holde fred mellom naboer.
2) kommunen forvalter svært mye av plan-og bygningsloven.
Ergo: Kommunen har plikt til å forsøke å løse nabokonflikter. Aktivt og upartisk. Det nytter ikke å gi blaffen eller ta parti for den ene parten.
Ut i fra dette plikter kommunen også å følge loven pinlig. Du kan for eksempel ikke gi nabo A lov til å bygge huset sitt en meter fra tomtedelet, fordi dette blir for nær nabo B.
Her finnes eksempler i fleng. (Jeg kommer her ikke til å nevne noen av de sakene jeg har jobbet med.)
Normalt skriver jeg ikke om nabokrangler. I alle fall ikke så lenge det dreier som en ren krangling partene i mellom. At Hansen synes Olsen er ond, stygg og dum - og omvendt - er normalt ikke en sak for avisen. Men dersom politiet rykker ut fordi Hansen og Olsen slåss så fillene fyker, er det noe annet. Eller at kommunen griper inn og fatter vedtak. Eller at annen offentlig myndighet fatter et vedtak. Eller at det blir rettssak og dom av det.
Det er når en offentlig myndighet griper inn - flertallet i flokken - at det virkelig blir en sak.
Som journalist er jeg opptatt av at den offentlige myndigheten løser dette etter boka. Og med nødvendig kløkt, visdom og upartiskhet.
Det er dessverre ikke alltid tilfelle.
For innerst inne er mange av oss fortsatt huleboere, selv om loven stort sett har avløst sverdet.
torsdag 19. april 2012
Tullingen Bjørnstjerne
Den mann hvorom her skal raljeres, het Bjørnstjerne Bjørnson.
Jeg liker ham ikke. Jeg er helt usakelig irritert på at en mann kan gå rundt i sin tid og hete Bjørnstjerne, i stedet for Petter, Ole, Harald eller Trond. Litt derfor tenkte jeg å vanhellige nasjonalskalden vår litt. Pirke på ham litt, der han sitter på pidestallen sin og kikker morskt fremfor seg.
Men mye av min kritikk handler om teksten til "Ja, vi elsker". Nasjonalhymnen vår. Det er sangen - den er selvsagt meget vakker - vi hører skolekorpset avspille, mens en og annen nynner med på en hustrig 17. mai. Det er sangen vi hører når en norsk nordmann - ofte en trønder - har tatt gull i en sær sport som stort sett nordmenn driver med, altså langrenn.
Det er sangen full av høytid vi spiller, mens tv-bilder av fiskeskøyter og snøkledde tinder ruller over flatskjermen etter at den herlige, litt kjelkete, kongen vår har sagt noen ord på nyttårsaften.
Det sørgelige med "Ja, vi elsker" er at du må være operasanger for å avsynge den. Jeg klarer i hvert fall ikke. Jeg må nynne sånn svakt, men melodien er krevende. Dermed dropper jeg å synge med. Det gjør også andre, forresten. Mange andre. Korpset spiller oftest alene på 17. mai.
Akkurat dette er ikke Bjørnstjernes skyld. Det er fetteren hans Nordraak som komponerte melodien.
Men la oss stikke pinnen i Bjørnson nå: Teksten på "Ja, vi elsker" er full av språklig svada. Eller litt mindre eplekjekt: Den varierer i språklig kvalitet og nivå.
Det starter så bra. Vi klarer alle å se landet stige frem, furet og værbitt, dersom vi seiler inn fjorden på en vakker dag. Og vi klarer så se noen av de tusener med hjem. Alt i orden. Det er fint å være ute ved kysten. Men så "senker saganatten drømme over jord", og det er da jeg begynner å falle av litt.
Javel? Hva er det som skjer når saganetter senker seg? Jeg tror det visstnok betyr at vi har mye å være stolte av her i landet. At vi en gang - i sagatiden - var noen skikkelige blåsere som herjet rundt i Sydens land som vikinger. Da også.
La oss ta ett eksempel til:
"...det fra nød til seir, også vi når det blir krevet, for dets fred slår leir..."
???
Jeg har spurt språkfolk i 25 år om dette. Hva betyr det å slå leir for freden? De starter med å svare at det vet da alle. Og så blir de mer usikre. Nei, de vet ikke det likevel. Jeg har spurt norsklærere. Jeg har spurt journalister. Forfattere. Per Egil Hegge. Du vet, han der guruen i Aftenposten.
Helt automatisk får jeg opp et bilde i hodet mitt av Forsvarets lagstelt, der det ligger en masse gubber i svettestank, sur dieselrøyk, fukt og med fyringsvakt som sovner likevel og som risikerer blodkjeft av en løytnant hvis han blir tatt. De har nok slått leir. Muligens for freden.
Ingen klarer å skjønne helt hva salige Bjørnson har ment. De tror det handler om å reise ut i striden for fedrelandet, og det er sikkert riktig. Jeg synes det hele er et dårlig nødrim. Det blir et vanskelig bilde som er konstruert bare på grunn av rimet.
Jeg liker det ikke. Det er dårlig dikterkunst.
La meg fortsette mitt skrekkelige raid på Bjørnstjerne. Fedrene har kjempet. Mødrene har grett. Herlige kjønnsroller, Bjørnson! Tøffe menn og gråtende kvinner. På den tiden du skrev dette, var kvinnene så absolutt en del av Norges ryggrad. Da også. Kvinnene var faktisk vel så tøffe.
I tillegg har - ifølge sangen - vår Herre stille lempet, så vi vant vår rett. Der kommer "Gott mit uns"-dimensjonen inn - du vet inskripsjonen i beltespennene hos Wehrmacht. Bjørnstjerne var her sørgelig på linje med andre store nasjonalskalder i Europa. Alle mente jo at nasjonen hadde Gud på sin side. Det er gjennom tidene blitt mye bråk av at folk tror de har Gud på sin side. Så det bør vi i grunnen slutte med.
Gud forby.
Bjørnson var en mann som mente mye. Altfor mye, mente mange. Han var en rikssynser. Hadde han levd i dag, hadde han vært på tv hver kveld. Han ville brisket seg 100 ganger mer selvtilfreds i tv-ruta enn Lars Sponheim noen gang ville klart.
Vi ville vært dritt lei ham, også.
Vi snakker om en mann med så brutale meningsytringer at han fikk en statsminister til å begå selvmord i skam og fortvilelse. Vi snakker om en mann som skal ha bedt sin hustru Karoline om å begå selvmord ved å hoppe fra verandaen. Dette fordi hun fortvilte slik over mannens sidesprang. Vi snakker om en dikter som i en bondefortelling hevdet at storbonden Tord ("Den mann hvorom her skal fortelles") ifølge Bjørnsonn ble et bedre menneske av å se sin egen sønn drukne da de var på rotur sammen.
Det var pensum i norsk skole da jeg gikk der, og ærlig talt, nasjonalskald, for noe forbannet vrøvl!
Jo, jeg elsker dette landet. Tro ikke noe annet. Jeg elsker å synge også. Når de vakre maidager kommer, når bjerkestammene står hvite, når det grønnes, når det spirer, når det våkner til liv igjen: Jeg synger gjerne om landet mitt. Om folket mitt. Om kulturen vår. Når jeg ser mennesker stå sammen og løfte sine roser, for sammen å takle det vonde som skjedde på den vakre sommerdagen, da kjenner jeg at det finnes noe norsk som er viktig. Noe som er hellig. Et land å være glad i.
Jeg blir glad av å farte rundt i gamle natur- og kulturlandskaper. Særlig om våren.
Jeg synger aldri "Ja, vi elsker". I stedet blir det "Mellom bakkar og berg", eller "Fagert er landet", eller "Gud, signe vårt dyre fedreland". Det er også vakre hymner.
De har melodier som er mulig å synge til. Det er vakre kjærlighetssanger til landet vårt. Og de har fullt forståelige tekster.
Og tenk - de ble skrevet omtrent samtidig med at Bjørnson gikk rundt her i landet og tullet.
søndag 11. mars 2012
Ting jeg ikke tror på lenger
Jeg har begynt å lage meg en liste over alt jeg ikke tror på lenger. Jeg kommer til å gjøre listen lenger etterhvert. Men her er begynnelsen.
Jeg tror ikke lenger på:
At jakken til 299 kroner på kjøpesenteret virkelig har kostet 899 kroner tidligere, selv om det står dette på prislappen.
At regjeringen går inn for togrevolusjon i Norge, inkludert lyntog. Regjeringen bygger ikke vei eller jernbane før det blir arbeidsledighet, og det er økonomer, og ikke politikere, som avgjør når det kan bygges noe av betydning. Nå er økonomene mest opptatt av pensjonen til 68-erne.
At bøkene med alle sitater fra barnemunn noen gang er blitt sagt av barn. De fleste sitatene er selvsagt diktet opp av voksne, siden dette ikke kontrolleres likevel.
At deltakerne i "Beat for beat" improviserer. De har øvd som rakkeren. Det hele er egentlig et fesjå for å vise frem artister og hva de kan. De er der fordi de er aktuelle med noe.
Og i samme slengen:
At folk har skrevet alt det teite i skademeldingsskjemaene som forsikringsselskapene hevder. At stolpen kom susende inn fra høyre og sånt, Sitatene er diktet opp av forfatteren. Ingen kan jo kontrollere dette, heller.
At det noen gang blir fred i Midt-Østen. Til det er menneskets ondskap og hat for kraftig.
At politikerne styrer landet vårt. Det er det andre som gjør. Politikerne er bare der og lager krangle-teater, slik at vi skal tro at det er folkestyre. Teknokrater og byråkrater styrer.
At det noen gang blir nok mat i verden. Skulle det skje, vil bare menneskene formere seg enda mer, slik at det blir for lite mat igjen.
At jeg blir slank, rik og berømt.
At de ressurssterke verdensmaktene vil gjøre Sahara grønn igjen.
At det er vilje til å stanse klimaendringene.
At bensinprisen noen gang kommer under ti kroner per liter igjen.
At jeg sitter med den absolutte sannhet.
At en av alle verdens religioner kan ha mer rett enn andre, og dermed sikret seg billetten til evig frelse.
Jeg bare tror at jeg ikke kan tro dette. Jeg vet ikke.
Jeg tror ikke lenger på:
At jakken til 299 kroner på kjøpesenteret virkelig har kostet 899 kroner tidligere, selv om det står dette på prislappen.
At regjeringen går inn for togrevolusjon i Norge, inkludert lyntog. Regjeringen bygger ikke vei eller jernbane før det blir arbeidsledighet, og det er økonomer, og ikke politikere, som avgjør når det kan bygges noe av betydning. Nå er økonomene mest opptatt av pensjonen til 68-erne.
At bøkene med alle sitater fra barnemunn noen gang er blitt sagt av barn. De fleste sitatene er selvsagt diktet opp av voksne, siden dette ikke kontrolleres likevel.
At deltakerne i "Beat for beat" improviserer. De har øvd som rakkeren. Det hele er egentlig et fesjå for å vise frem artister og hva de kan. De er der fordi de er aktuelle med noe.
Og i samme slengen:
At folk har skrevet alt det teite i skademeldingsskjemaene som forsikringsselskapene hevder. At stolpen kom susende inn fra høyre og sånt, Sitatene er diktet opp av forfatteren. Ingen kan jo kontrollere dette, heller.
At det noen gang blir fred i Midt-Østen. Til det er menneskets ondskap og hat for kraftig.
At politikerne styrer landet vårt. Det er det andre som gjør. Politikerne er bare der og lager krangle-teater, slik at vi skal tro at det er folkestyre. Teknokrater og byråkrater styrer.
At det noen gang blir nok mat i verden. Skulle det skje, vil bare menneskene formere seg enda mer, slik at det blir for lite mat igjen.
At jeg blir slank, rik og berømt.
At de ressurssterke verdensmaktene vil gjøre Sahara grønn igjen.
At det er vilje til å stanse klimaendringene.
At bensinprisen noen gang kommer under ti kroner per liter igjen.
At jeg sitter med den absolutte sannhet.
At en av alle verdens religioner kan ha mer rett enn andre, og dermed sikret seg billetten til evig frelse.
Jeg bare tror at jeg ikke kan tro dette. Jeg vet ikke.
tirsdag 6. mars 2012
Slurv, slendrian og tabber
I dag hadde jeg tenkt å skrive om mine egne tabber. Fortelle deg hvor fælt jeg synes det er å sette feil fakta på trykk.
For jeg hater å gjøre feil. Jeg har laget meg rutiner for å sjekke dobbelt, som for eksempel skrivemåten på navn. Når jeg er ute blant folk, spør jeg oftest om mobilnummeret. Offisielt for å ringe dem tilbake hvis jeg lurer på noe, men like ofte for å slå opp nummeret og dobbeltsjekke skrivemåten på navn.
Men av og til går det galt under skriving og jobbing. Da er det bare å legge seg flat og tilstå sin brøde.
Her er tre eksempler for hvordan det gikk galt for meg fra siste uke:
1) - Hvem i huleste er Olafsen?
Elendigheten startet torsdag, da jeg omtalte en alvorlig sak der flere instanser i politiet var sitert. Om kvelden ringte en mann og spurte:
- Hvem er denne Olafsen, jeg har lest saken din flere ganger og jeg klarer ikke å finne ut hvem Olafsen er.
Han hadde så rett. Jeg hadde skrevet om og forkortet en tekst. Noe av det jeg dessverre kuttet bort var "politimester i Follo Arne Jørgen...".
- Det er politimesteren som heter Olafsen, svarte jeg, og beklaget feilen.
- Åja, ha det bra, svarte mannen i andre enden.
2) - Kom dere ut på svak is!
Det ble hakket verre dagen etter. Fredagskvelden var travel. Jeg skrev om en tung og fæl lampe som hadde falt ned fra en stolpe i Mysen og nesten truffet en kvinne og barna hennes i hodet. Stygg sak.
Så dukket nyheten opp om at en mann hadde kjørt gjennom isen med atv på Glomma.
På altfor kort tid - etter at lampesaken var levert og jeg skulle på neste jobb ute i gatene, hakket jeg inn en sak om mannen i Glomma, og at det endte godt og hele uhellet trolig skjedde i Sarpsborg kommune.
Men jeg glemte et "ikke", og det har gitt meg mye hån og latter i helga:
"Operasjonsleder Marianne Coldevin henstiller alle til å ferdes på islagte vann og vassdrag de neste dagene, siden vårsola nå er i ferd med å få tak og dermed gjør isen svakere".
3) - Ikke tips Glåmdalen
Den tredje tabben er mer merkelig og innfløkt. Jeg fikk en epost fra en mann i Mysen onsdag 29. februar. Han påpekte at Statens vegvesen i et kart hadde flyttet Ørje til Magnor på ett av sine kart i Nasjonal Transportplan.
Først på slutten av søndagsvakten rakk jeg å følge opp tipset. Jeg sendte spørsmål per epost til Vegdirektoratet om hvordan dette henger sammen, og om det ikke vet hvor Ørje er hen.
Mandag hadde jeg fri, men for å være grei, valgte jeg å tipse Glåmdalen, som også ville ha interesse av samme sak. De er jo også apresse-avis og ledes av min tidligere sjef, selveste Eivind Lid.
Glåmdalen la saken på nett samme dag, og dette ble oppdaget av mine kolleger på jobb. Og disse mine kolleger ante ikke at jeg var i gang med den lille kuriøse historien. Resultatet ble at Smaalenenes Avis trykket en sak der vi siterte Glåmdalen om karttabben.
Men selvfølgelig: Det viktigste var vel at også vi hadde saken på trykk. Det komiske er likevel at vår redaksjon - på grunn av min tabbe - lager en sak basert på hva en annen avis skriver etter å ha fulgt opp et tips fra oss.
Og uten det morsomme svaret fra Vegdirektoratet, som beklager at etaten har rotet med beliggenheten for Østlandets perle Ørje.
Det ble rot og tull av dette, også. Kanskje ikke så synlig for leseren, men vi lo av det internt.
Men jeg hater slikt tull. Og jeg kan ikke skylde på andre enn meg selv. Det er bare å legge seg flat.
Tro bare ikke at jeg har tenkt å gå av.
For jeg hater å gjøre feil. Jeg har laget meg rutiner for å sjekke dobbelt, som for eksempel skrivemåten på navn. Når jeg er ute blant folk, spør jeg oftest om mobilnummeret. Offisielt for å ringe dem tilbake hvis jeg lurer på noe, men like ofte for å slå opp nummeret og dobbeltsjekke skrivemåten på navn.
Men av og til går det galt under skriving og jobbing. Da er det bare å legge seg flat og tilstå sin brøde.
Her er tre eksempler for hvordan det gikk galt for meg fra siste uke:
1) - Hvem i huleste er Olafsen?
Elendigheten startet torsdag, da jeg omtalte en alvorlig sak der flere instanser i politiet var sitert. Om kvelden ringte en mann og spurte:
- Hvem er denne Olafsen, jeg har lest saken din flere ganger og jeg klarer ikke å finne ut hvem Olafsen er.
Han hadde så rett. Jeg hadde skrevet om og forkortet en tekst. Noe av det jeg dessverre kuttet bort var "politimester i Follo Arne Jørgen...".
- Det er politimesteren som heter Olafsen, svarte jeg, og beklaget feilen.
- Åja, ha det bra, svarte mannen i andre enden.
2) - Kom dere ut på svak is!
Det ble hakket verre dagen etter. Fredagskvelden var travel. Jeg skrev om en tung og fæl lampe som hadde falt ned fra en stolpe i Mysen og nesten truffet en kvinne og barna hennes i hodet. Stygg sak.
Så dukket nyheten opp om at en mann hadde kjørt gjennom isen med atv på Glomma.
På altfor kort tid - etter at lampesaken var levert og jeg skulle på neste jobb ute i gatene, hakket jeg inn en sak om mannen i Glomma, og at det endte godt og hele uhellet trolig skjedde i Sarpsborg kommune.
Men jeg glemte et "ikke", og det har gitt meg mye hån og latter i helga:
"Operasjonsleder Marianne Coldevin henstiller alle til å ferdes på islagte vann og vassdrag de neste dagene, siden vårsola nå er i ferd med å få tak og dermed gjør isen svakere".
3) - Ikke tips Glåmdalen
Den tredje tabben er mer merkelig og innfløkt. Jeg fikk en epost fra en mann i Mysen onsdag 29. februar. Han påpekte at Statens vegvesen i et kart hadde flyttet Ørje til Magnor på ett av sine kart i Nasjonal Transportplan.
Først på slutten av søndagsvakten rakk jeg å følge opp tipset. Jeg sendte spørsmål per epost til Vegdirektoratet om hvordan dette henger sammen, og om det ikke vet hvor Ørje er hen.
Mandag hadde jeg fri, men for å være grei, valgte jeg å tipse Glåmdalen, som også ville ha interesse av samme sak. De er jo også apresse-avis og ledes av min tidligere sjef, selveste Eivind Lid.
Glåmdalen la saken på nett samme dag, og dette ble oppdaget av mine kolleger på jobb. Og disse mine kolleger ante ikke at jeg var i gang med den lille kuriøse historien. Resultatet ble at Smaalenenes Avis trykket en sak der vi siterte Glåmdalen om karttabben.
Men selvfølgelig: Det viktigste var vel at også vi hadde saken på trykk. Det komiske er likevel at vår redaksjon - på grunn av min tabbe - lager en sak basert på hva en annen avis skriver etter å ha fulgt opp et tips fra oss.
Og uten det morsomme svaret fra Vegdirektoratet, som beklager at etaten har rotet med beliggenheten for Østlandets perle Ørje.
Det ble rot og tull av dette, også. Kanskje ikke så synlig for leseren, men vi lo av det internt.
Men jeg hater slikt tull. Og jeg kan ikke skylde på andre enn meg selv. Det er bare å legge seg flat.
Tro bare ikke at jeg har tenkt å gå av.
onsdag 29. februar 2012
E18-stans i minst ti år
Det er ikke til å tro: Statens vegvesen nekter å bygge ferdig det som gjenstår på E18 mellom riksgrensen og Vinterbro. Bare hvis politikerne blar opp fryktelig mye penger, kan etaten tenke seg å fullføre, og da står veien ferdig om drøye ti år. I beste fall. I verste fall skjer det ikke noe de neste ti årene, når nåværende trinn er ferdig gjennom Hærland.
Statens vegvesen er i dette tilfelle toppen av Vegdirektoratet, som på skuddsårsdagen la frem sitt forslag til Nasjonal transportplan (NTP).
E18 er lagt nederst i bunken og lider dermed samme skjebne som en rekke andre store, planlagte veistrekninger.
Selvsagt spiller veidirektør Terje Moe Gustavsen poker. Dette er taktikk. Signalet fra veivesenet er at, huff, det er så fryktelig mye forfall og elendighet på veiene, at dette dessverre må gå foran nybygg av veier. Så skal dere ha bygd noe, politikere, så gi oss mer penger. Man bygger ikke ny fløy på huset når vinduene faller ut, taket lekker og malingen flasser av på det gamle.
Det er forståelige argumenter, det, og det er grunn til å tro at politikerne plusser på og får noen meter vei bygd. Veivesenets NTP er bare et utkast, som nå skal til Stortinget. Politikere kan nok sukre pillen noe.
Slik sett er Terje Moe Gustavsen en utpresser. Skal politikerne ta noen seire frem til neste stortingsvalg, må de grave dypt i lomma og punge ut. Han tenker å bruke tiden og pengene til å male nye gule striper midt i veien, reparere noen rekkverk, bygge noen midtdelere og sånt.
Det er slett ikke sikkert politikerne klarer å skaffe så mye penger til nye veier. For herrene Jens Stoltenberg (Ap) og Sigbjørn Johnsen (Ap) er barske menn. De plager Norge med noe som heter handlingsregel for oljefondet. Fordi den norske 68-generasjonen - generasjonen som tok alt - skal leve herrens glade dager som gamle, må oljerikdommen settes av til pensjon og eldreomsorg. Da er det begrenset hva som kan tas ut hvert år av sparekontoen til annen moro.
Og nå har vi forresten kjøpt oss noen forskrekkelig dyre kampfly som også skal betales.
Det ser mørkt ut for nybygg av norske veier. I tillegg synes flere økonomer å mene at veier og jernbaner først og fremst er noe man bygger for å sysselsette folk i dårlige tider. Det er noe man tyr til for å fart på Norge. Når det går sånn noenlunde bra, er det ingen vits å bygge infrastruktur.
Men:
Når det gjelder E18, så handler det også om det mange anser som vrangvilje på toppen i Vegdirektoratet. Innimellom kommer det til syne: Utbygging i Østfold er ikke det som haster mest. Det er ganske tydelig.
Vi har sett tilløp til motarbeidelse. For mindre enn ett år siden så vi hvordan viktige dokumenter ble hengende altfor lengei direktoratet, slik at det holdt på å bli stopp på parsellen i Hærland. Det finnes også eldre eksempler. En av dem som snakket om proppene i byråkratiet, var tidligere stortingsrepresentant Odd Holten (KrF). Gang på gang har vi ventet på byråkrater.
Det mest utrolige er at Stortinget - med stort flertall - flere ganger har sagt at E18 i Østfold skal bygges ut fortløpende. For tre år siden sto daværende statssekretær Erik Lahnstein (Sp) i Spydeberg og lovte fullføring. Dette er også opplegget i nåværende NTP. Kampen for E18 er altså vunnet, rent politisk. Det er stor velvilje og forståelse for E18.
Til tross for dette opptrer Vegdirektoratet som en obsternasig tenårng og skyver denne fullføringen nederst på listen. Det er vanskelig å se dette som annet enn ordrenekt. Motarbeidelse.
Det er et nytt eksempel på at uoppsigelige byråkrater gjør hva pokker de vil her i landet. Slik embedsverket for øvrig har gjort i 600 år. Politiske vedtak betyr ikke en dritt.
Det er ikke politikere som styrer dette landet. De kan mene hva de vil, men får ingen ting til, dersom byråkratene ikke vil.
Og skulle noen av politikerne prøve, er det to ting de kan gjøre for E18:
1) Tvinge veivesenet til å prioritere fullføringen oppover på listen.
2) Skaffe pengene fra den kista Jens og Sigbjørn vokter med skrueblikkene sine.
Noen penger skal vi visst faktisk skaffe helt på egenhånd, også.
Statens vegvesen er i dette tilfelle toppen av Vegdirektoratet, som på skuddsårsdagen la frem sitt forslag til Nasjonal transportplan (NTP).
E18 er lagt nederst i bunken og lider dermed samme skjebne som en rekke andre store, planlagte veistrekninger.
Selvsagt spiller veidirektør Terje Moe Gustavsen poker. Dette er taktikk. Signalet fra veivesenet er at, huff, det er så fryktelig mye forfall og elendighet på veiene, at dette dessverre må gå foran nybygg av veier. Så skal dere ha bygd noe, politikere, så gi oss mer penger. Man bygger ikke ny fløy på huset når vinduene faller ut, taket lekker og malingen flasser av på det gamle.
Det er forståelige argumenter, det, og det er grunn til å tro at politikerne plusser på og får noen meter vei bygd. Veivesenets NTP er bare et utkast, som nå skal til Stortinget. Politikere kan nok sukre pillen noe.
Slik sett er Terje Moe Gustavsen en utpresser. Skal politikerne ta noen seire frem til neste stortingsvalg, må de grave dypt i lomma og punge ut. Han tenker å bruke tiden og pengene til å male nye gule striper midt i veien, reparere noen rekkverk, bygge noen midtdelere og sånt.
Det er slett ikke sikkert politikerne klarer å skaffe så mye penger til nye veier. For herrene Jens Stoltenberg (Ap) og Sigbjørn Johnsen (Ap) er barske menn. De plager Norge med noe som heter handlingsregel for oljefondet. Fordi den norske 68-generasjonen - generasjonen som tok alt - skal leve herrens glade dager som gamle, må oljerikdommen settes av til pensjon og eldreomsorg. Da er det begrenset hva som kan tas ut hvert år av sparekontoen til annen moro.
Og nå har vi forresten kjøpt oss noen forskrekkelig dyre kampfly som også skal betales.
Det ser mørkt ut for nybygg av norske veier. I tillegg synes flere økonomer å mene at veier og jernbaner først og fremst er noe man bygger for å sysselsette folk i dårlige tider. Det er noe man tyr til for å fart på Norge. Når det går sånn noenlunde bra, er det ingen vits å bygge infrastruktur.
Men:
Når det gjelder E18, så handler det også om det mange anser som vrangvilje på toppen i Vegdirektoratet. Innimellom kommer det til syne: Utbygging i Østfold er ikke det som haster mest. Det er ganske tydelig.
Vi har sett tilløp til motarbeidelse. For mindre enn ett år siden så vi hvordan viktige dokumenter ble hengende altfor lengei direktoratet, slik at det holdt på å bli stopp på parsellen i Hærland. Det finnes også eldre eksempler. En av dem som snakket om proppene i byråkratiet, var tidligere stortingsrepresentant Odd Holten (KrF). Gang på gang har vi ventet på byråkrater.
Det mest utrolige er at Stortinget - med stort flertall - flere ganger har sagt at E18 i Østfold skal bygges ut fortløpende. For tre år siden sto daværende statssekretær Erik Lahnstein (Sp) i Spydeberg og lovte fullføring. Dette er også opplegget i nåværende NTP. Kampen for E18 er altså vunnet, rent politisk. Det er stor velvilje og forståelse for E18.
Til tross for dette opptrer Vegdirektoratet som en obsternasig tenårng og skyver denne fullføringen nederst på listen. Det er vanskelig å se dette som annet enn ordrenekt. Motarbeidelse.
Det er et nytt eksempel på at uoppsigelige byråkrater gjør hva pokker de vil her i landet. Slik embedsverket for øvrig har gjort i 600 år. Politiske vedtak betyr ikke en dritt.
Det er ikke politikere som styrer dette landet. De kan mene hva de vil, men får ingen ting til, dersom byråkratene ikke vil.
Og skulle noen av politikerne prøve, er det to ting de kan gjøre for E18:
1) Tvinge veivesenet til å prioritere fullføringen oppover på listen.
2) Skaffe pengene fra den kista Jens og Sigbjørn vokter med skrueblikkene sine.
Noen penger skal vi visst faktisk skaffe helt på egenhånd, også.
lørdag 18. februar 2012
Har du sett en sutt?
Sutten - eller smokken - lå der onsdag denne uka, midt på den våte asfalten foran Jysk-butikken i Askim.
Den satte en bitteliten støkk i meg. For den fikk meg til å huske noe jeg nesten hadde glemt. Jeg løftet uansett mitt kamera nå, zoomet inn og knipset bilde.
Den lå der grønn og fin, og man kunne bare forestille seg panikken hos de voksne, når de snart skulle oppdage at sutten - favorittsutten, kanskje - var borte. Akk, hvilke skrik skulle det ikke bli.
Jeg orket ikke synes synd på dem så veldig lenge, siden jeg har tatt min tørn av slike bekymringer. Mine barn er voksne. Sutt er historie. Likeså den desperate letingen etter en sutt som til slutt viser seg å ha havnet bakom panelovnen, i do eller andre umulige steder.
Jeg sørget for at vi trykket bildet mitt av sutten i påfølgende utgave av Smaalenenes Avis. Den var å finne på baksiden, av alle ting som værbilde. Nå forteller kanskje ikke en sutt så forskrekkelig mye om været, men alibiet mitt ble at den lå på våt asfalt. Forteller ikke våt asfalt noe om været, kanskje...? Plussgrader og sånt.
Men sutten vekket minner. Og det var egen nostalgi som fikk meg til å bruke dette motivet, i stedet for avtrykkene i snøen etter en hund. Den grønne sutten foran Jysk fikk meg til å huske noe som skjedde for 15-16 år siden. Jeg var altfor sent ute til kommunestyremøte på Terråk i Bindal, en kommune lengst sør i Nordland, og som Namdals-Avisa dekket.
Jeg var sent ute, kastet fotobagen på skulderen og skulle skynde meg. Der, ute på plassen foran kommunehuset lå det en sutt.
Inne i kommunestyresalen på Terråk med den fantastiske utsikten utover fjorden var politikerne forlengst på plass da jeg i siste liten gled ned på pressebenken.
Etter noen sekunder oppdaget jeg babyen der borte på Arbeiderpartiets bord. Det var en liten frøken, og mora var Lisbeth Berg Hansen, hun som i dag - femten år senere - er fiskeriminister.
Babyen var tåmodigheten selv, den. Den hang taust på mors arm og kikket forundret på forsamlingen.
Moren var på talerstolen flere ganger, og hun hadde mye på hjertet. Blant annet var hun fly forbannet på at kommunelegen nektet å holde kontordager på Kjella en grend i utkanten av Bindal.
- Først sa legen at kontoret hadde en rekke mangler, og at han derfor ikke kunne være der, så samlet lokalbefolkningen inn penger og satte i stand kontoret slik han ville ha det, men fortsatt er han ikke her, raste Ap-politikeren fra Kjella.
Babyen hang fortsatt taust på armen og kikket utover salen da helse- og sosialsjefen gikk på talerstolen like etterpå og sa følgende:
- Jeg beklager at jeg ikke klarer å motivere legen til å ta disse kontordagene som politikerne har bedt om..
Lisbeth Berg Hansen ble ikke akkurat blidere av dette svaret, men babyen smilte bredt under armen hennes og punkterte litt av den krasse stemningen.
Ordfører Paulsen banket også til pause like etterpå, og jeg tok i løpet av denne mitt kamera og ba om bilde av Lisbeth og babyen på talerstolen, for å lage en liten kuriøs sak på dette: "Med mamma på talerstolen".
- Jeg tror sutten ligger igjen ute på parkeringsplassen, sa jeg etter å ha tatt bildet.
- Er det der den er, svarte hun, mens babyen kikket høyst forundret - og kanskje noe skeptisk - på meg, helt til det kom en gruppeleder fra et helt annet parti og skulle dikke litt.
Sutten lå fortsatt der på parkeringsplassen på Terråk da jeg dro hjem etter kommunestyret. Om den ble med mor og barn tilbake til Kjella, vet jeg ikke.
Hva med sutten på gaten foran Jysk i Askim? Den var borte morgenen etter.
Man følger da med på sånt.
torsdag 9. februar 2012
Paddepolitikk
Ipaden er på full fart inn i norske møterom, som i kommunestyrer, styrer, utvalg og formannskap. Forkjemperne for ipad - eller lesebrett - ser for seg at det lille vidunderet skal skyve ut behovet for tonnevis av sakspapirer, men også skyhøye portoregninger.
Flere kommuner kjøper nå ipader til sine politikere, begrunnet med at her er det penger å spare. Noen er kritiske, og mener skolebarn og lærere har større behov for moderne utstyr enn velfødde og godt betalte lokalpolitiere. Jeg blander meg ikke bort i spørsmålet om for eller mot ipad til lokalpolitikere, men har lyst til å peke på hvordan et slikt redskap utvilsomt vil endre måten å jobbe og virke på i møterommet.
Vi journalister har sett det komme for fullt det siste året: Under et vanlig kommunestyremøte er flere av politikerne på facebook - midt under møtet - med mer eller mindre saklige meldinger ut til vennekretsen. Ikke sjelden ser vi meldinger som:
- Har akkurat fått gjennom forslaget mitt om redusert foreldrebetaling, jippi.
eller:
- Da har vi endelig fått landet spørsmålet om hvor mange osv
eller:
- Dette møtet blir langt. NN snakker hele tiden uten å komme til saken
eller:
- Ere mulig, skjønner han ikke at han blir nedstemt....????!!!
eller:
- Tar det aldri slutt. Hadde håpet på en tidlig kveld med Lilyhammer
eller:
- Har NN sovnet :-)))), bør ikke noen vekke ham...HIHI... !!!!!? :-))))))))
Facebook puster selvfølgelig en lokalavis i nakken - ja, slår oftere og oftere avisen - med å fortelle nyheter og stemningsrapporter først, for ikke å snakke om detaljer som en lokalavis aldri skriver om. Og det hersker liten tvil om at dette også motiverer mange lokalpolitikere til å være på facebook - eller twitter - midt under et møte. Det er gøy å slå lokalavisen på nyheter. Det er gøy å komme til orde ut blant folk, uten å bli redigert.
Med ipadene liggende foran samtlige politikere i et møte, er det grunn til å tro at enda flere bruker brettet til helt andre ting enn å lese politiske sakspapirer. Møter kan være skrekkelig kjedelige. Noen vil sikkert la seg friste til å legge en kabal når økonomisjefen gjennomgår tertialrapporten. Andre vil spille angrybirds mens etatslederen går gjennom planen for ny viltforvaltning. Eller ta et slag wordfeud med noen der ute på nettet mens skolesjefen redegjør for leseopplæringsprosjektet. Noen av de mer effektive vil jobbe med helt andre ting - som morgendagens jobbmøte - mens de med halvt øre venter på at NN har kranglet og markert seg ferdig.
Noen politikere vil kanskje lese aviser, men enda flere enn før vil garantert oppdatere vennene sine via facebook. De vet at nettverk holdes i live ved at de har noe nytt å fortelle.
Uansett: Med ipaden på bordet i møterommet, er det samtidig fullt mulig med enda mer raffinerte politiske triks og arbeidsmetoder. En politiker kan eksempelvis selv søke opplysninger i arkiver og kilder for å hente fakta til eget innlegg - midt under møtet. Som hva man stemte forrige gang saken var oppe. Det er ingen selvfølge at noen husker dette.
Men også sleipingene øker sine muligheter til renkespill og manipulasjon, så fremt alle politikere har appen for messenger.
Som for eksempel:
1) Gruppelederen i et parti kan via ipaden gi ordre til en av sine lydige medsammensvorne om å ta ordet og si følgende.....
2) Gruppelederen i parti A kan sende melding til gruppelederen i parti B og tilby følgende hestehandel. Ingen andre i C og D merker noe.
3) Administrativt ansatte - eller tilhørere - kan sende "innspill" til enkeltpolitikere om gode poenger som ingen har sett, det vil si gjøre noe så uhyrlig som å blande seg i den politiske debatten midt under et møte.
I verste fall - jeg understreker i verste fall - kan ipaden overta for talerstolen. I stedet for å diskutere via talerstolen, begynner politikerne å chatte elektronisk under møtet. Nå er det aller meste bestemt på forhånd, via avtaler på bakrommet. Men av og til kan ting oppstå underveis, som ikke var etter planen.
Da kan ipaden bli kanalen for hemmelige forhandlinger midt i et åpent møte. Faren er stor for at mye av kommunestyrets møte holdes som nettmøte. Tilhørere og presse mister enda mer oversikt over hva som egentlig skjer. Det er ikke en gang sikkert at møtelederen har styring på hvs som skjer. Slik kan ipad'en gjør kommunen mindre åpen.
For akkurat som pc eller ipad gjør det mulig for en skoleelev å jukse i et klasserom, åpner slikt utstyr også for juks i det politiske møterom. Hvis det er juks, da.
Det er uansett store muligheter med ipad.
Vi har bare sett begynnelsen.
Talerstolen blir mer og mer avlegs.
Journalisten får enda mindre grunn til å sitte som tilhører. Han eller hun kan heller konsentrere seg om å snakke med dem som er sinte på - eller glade for - avgjørelsen.
Jeg elsker ipad.
Flere kommuner kjøper nå ipader til sine politikere, begrunnet med at her er det penger å spare. Noen er kritiske, og mener skolebarn og lærere har større behov for moderne utstyr enn velfødde og godt betalte lokalpolitiere. Jeg blander meg ikke bort i spørsmålet om for eller mot ipad til lokalpolitikere, men har lyst til å peke på hvordan et slikt redskap utvilsomt vil endre måten å jobbe og virke på i møterommet.
Vi journalister har sett det komme for fullt det siste året: Under et vanlig kommunestyremøte er flere av politikerne på facebook - midt under møtet - med mer eller mindre saklige meldinger ut til vennekretsen. Ikke sjelden ser vi meldinger som:
- Har akkurat fått gjennom forslaget mitt om redusert foreldrebetaling, jippi.
eller:
- Da har vi endelig fått landet spørsmålet om hvor mange osv
eller:
- Dette møtet blir langt. NN snakker hele tiden uten å komme til saken
eller:
- Ere mulig, skjønner han ikke at han blir nedstemt....????!!!
eller:
- Tar det aldri slutt. Hadde håpet på en tidlig kveld med Lilyhammer
eller:
- Har NN sovnet :-)))), bør ikke noen vekke ham...HIHI... !!!!!? :-))))))))
Facebook puster selvfølgelig en lokalavis i nakken - ja, slår oftere og oftere avisen - med å fortelle nyheter og stemningsrapporter først, for ikke å snakke om detaljer som en lokalavis aldri skriver om. Og det hersker liten tvil om at dette også motiverer mange lokalpolitikere til å være på facebook - eller twitter - midt under et møte. Det er gøy å slå lokalavisen på nyheter. Det er gøy å komme til orde ut blant folk, uten å bli redigert.
Med ipadene liggende foran samtlige politikere i et møte, er det grunn til å tro at enda flere bruker brettet til helt andre ting enn å lese politiske sakspapirer. Møter kan være skrekkelig kjedelige. Noen vil sikkert la seg friste til å legge en kabal når økonomisjefen gjennomgår tertialrapporten. Andre vil spille angrybirds mens etatslederen går gjennom planen for ny viltforvaltning. Eller ta et slag wordfeud med noen der ute på nettet mens skolesjefen redegjør for leseopplæringsprosjektet. Noen av de mer effektive vil jobbe med helt andre ting - som morgendagens jobbmøte - mens de med halvt øre venter på at NN har kranglet og markert seg ferdig.
Noen politikere vil kanskje lese aviser, men enda flere enn før vil garantert oppdatere vennene sine via facebook. De vet at nettverk holdes i live ved at de har noe nytt å fortelle.
Uansett: Med ipaden på bordet i møterommet, er det samtidig fullt mulig med enda mer raffinerte politiske triks og arbeidsmetoder. En politiker kan eksempelvis selv søke opplysninger i arkiver og kilder for å hente fakta til eget innlegg - midt under møtet. Som hva man stemte forrige gang saken var oppe. Det er ingen selvfølge at noen husker dette.
Men også sleipingene øker sine muligheter til renkespill og manipulasjon, så fremt alle politikere har appen for messenger.
Som for eksempel:
1) Gruppelederen i et parti kan via ipaden gi ordre til en av sine lydige medsammensvorne om å ta ordet og si følgende.....
2) Gruppelederen i parti A kan sende melding til gruppelederen i parti B og tilby følgende hestehandel. Ingen andre i C og D merker noe.
3) Administrativt ansatte - eller tilhørere - kan sende "innspill" til enkeltpolitikere om gode poenger som ingen har sett, det vil si gjøre noe så uhyrlig som å blande seg i den politiske debatten midt under et møte.
I verste fall - jeg understreker i verste fall - kan ipaden overta for talerstolen. I stedet for å diskutere via talerstolen, begynner politikerne å chatte elektronisk under møtet. Nå er det aller meste bestemt på forhånd, via avtaler på bakrommet. Men av og til kan ting oppstå underveis, som ikke var etter planen.
Da kan ipaden bli kanalen for hemmelige forhandlinger midt i et åpent møte. Faren er stor for at mye av kommunestyrets møte holdes som nettmøte. Tilhørere og presse mister enda mer oversikt over hva som egentlig skjer. Det er ikke en gang sikkert at møtelederen har styring på hvs som skjer. Slik kan ipad'en gjør kommunen mindre åpen.
For akkurat som pc eller ipad gjør det mulig for en skoleelev å jukse i et klasserom, åpner slikt utstyr også for juks i det politiske møterom. Hvis det er juks, da.
Det er uansett store muligheter med ipad.
Vi har bare sett begynnelsen.
Talerstolen blir mer og mer avlegs.
Journalisten får enda mindre grunn til å sitte som tilhører. Han eller hun kan heller konsentrere seg om å snakke med dem som er sinte på - eller glade for - avgjørelsen.
Jeg elsker ipad.
onsdag 25. januar 2012
Da Norge fikk lyntog
Året er 2035 og jeg synker ned i det nydelige setet ombord i Jens Stoltenberg. Jeg er 71 år og skal snart suse avsted i lynfart fra Oslo mot Trondheim. Der skal vi feire 50-årslaget til sønnen min.
Jens Stoltenberg er togselskapets nye vidunder. Hvor mange togsett som har hatt samme navn tidligere, er det ingen som vet. Vi snakker jo om selveste Stoltenberg, den norske togrevolusjonens far.
Ai, hvilket lekkert tog. Her er det bare å legge seg tilbake og sove. Om en liten dupps tid er jeg fremme hos min sønn og hans familie der ovenfor Dovre. Toget suser stille gjennom landskapet. Vi er knapt startet før vi er på Hamar. Datteren min tok et tidligere tog - det heter Liv-Signe. Alle togene er nemlig oppkalt etter kjente toppolitikere som var med på å vedta den store togrevolusjonen i 2013. Her er også Kristin, Erna, Siw, Trine og Knut-Arild, for å nevne noen.
- Jeg burde spist middag i Sandberg-suiten lenger bak i toget, tenker jeg.
Restauranten er kjent for sin svært gode akevitt. Men den er svindyr, og 562 kroner for et glass er mye.
Jeg husker tilbake i 2012. Vi lurte fryktelig på hva som foregikk innad i maktens korridorer da statsminister Jens Stoltenberg - han var jo statsminister allerede da - plutselig kunngjorde at det skulle satses stort på lyntog i Norge.
- Særlig vi tror på det, sa vi.
- Bare vent, sa Jens. Og til vår store forundring ble det lyntog-utbygging de påfølgende årene. Strekning for strekning ble bygd ut til ellevill jubel over hele landet.
Høyt anerkjente filmskaper Harald Zwart slapp i 2031 en film om hva som egentlig skjedde forut for det historiske tog-vedtaket. Jeg har mistanke om at Zwart overdrev og pyntet litt på sannheten. I en av scenene sitter Jens taus bak et skrivebord, med portretter av Martin Tranmæl, Haakon Lie og Einar Gerhardsen hengende på veggen bak ham. Foran skrivebordet står sosialøkonom Tufsoggrå. Han rister misbilligende på hodet og vifter sidelengs med pekefingeren foran fjeset på statsministeren.
- Lyntog er ikke lønnsomt, Jens. Det har vi sagt deg gang på gang. Det får du ikke lov til. Nå må du lite.
Da er det at Jens plutselig blir rød i fjeset, svart i øynene og dundrer neven i bordet. Han reiser seg skjelvende av raseri, hopper plutselig over bordet, griper den vettskremte Tufsoggrå i jakkeslagene og pælmer denne på dør.
- Dra til helvete, Tufsogggrå. Vi har funnet en historisk skatt på bunnen av havet der ute. Nå skal vi da bruke den til å gjøre landet vårt litt triveligere å bo i, brøler Jens etter ham. Så holder han en liten tale for de måpende menneskene som er igjen i rommet.
- Jeg lærte på barneskolen at det er del ting i samfunnet som ikke kan drives som butikk. Skole, helse, forsvar, politi og infrastruktur. Nå må vi slutte å tro at alt skal drives med overskudd. Nå skal vi bygge landet litt, dere, selv om det ikke nødvendigvis er lønnsomt.
Som sagt tror jeg Harald Zwart har pyntet litt på historien, men la gå. Uansett er jeg evig takknemlig for hva Jens fikk til den gangen i 2012 og 2013. Han må ha slått i bordet på en eller annen måte. Han slo dessuten ned alle tilløp til geografisk borgerkrig om lyntog. Og han fikk den store, tverrpolitiske enigheten på plass. Det var året da han virkelig ble enda mer landsfader.
Jeg tror også Zwart overdrev i beskrivelsen av flyselskap-eier Bjørn Kjos, mannen som vi aldri trodde gjorde noe annet enn å skratte fornøyd. I filmen er han avsindig av raseri. Han brøler edder og galle mot Stoltenberg og knuser modellen av et nytt fly i det kostbare skrivebordet sitt.
- Skal dere ta livet av livsverket mitt, brøler Kjos.
- Slapp av, deg er det ikke farlig med, svarer Jens.
Jeg tenker med gru på gamle dager. Hvordan vi stavret oss med bil til Gardermoen, betalte blodpris for parkering, ble brølt til av en doktorutdannet utlending som samlet bagasjevogner fordi vi sto i veien for ham, sto i endeløse køer for å sjekke inn, ble befølt og mistenkeliggjort av sure sikkerhetsvakter, plassert i pinetrange seter noen få minutter i lufta, før vi ventet i evigheter på koffert og på buss fra Værnes og inn til Trondheim. Det tok nesten like lang tid å fly, som å kjøre bil. Å reise var rett og slett en gru.
Det er helt utrolig å tenke på at dette var måten å reise på i gamle dager.
Jens Stoltenberg er togselskapets nye vidunder. Hvor mange togsett som har hatt samme navn tidligere, er det ingen som vet. Vi snakker jo om selveste Stoltenberg, den norske togrevolusjonens far.
Ai, hvilket lekkert tog. Her er det bare å legge seg tilbake og sove. Om en liten dupps tid er jeg fremme hos min sønn og hans familie der ovenfor Dovre. Toget suser stille gjennom landskapet. Vi er knapt startet før vi er på Hamar. Datteren min tok et tidligere tog - det heter Liv-Signe. Alle togene er nemlig oppkalt etter kjente toppolitikere som var med på å vedta den store togrevolusjonen i 2013. Her er også Kristin, Erna, Siw, Trine og Knut-Arild, for å nevne noen.
- Jeg burde spist middag i Sandberg-suiten lenger bak i toget, tenker jeg.
Restauranten er kjent for sin svært gode akevitt. Men den er svindyr, og 562 kroner for et glass er mye.
Jeg husker tilbake i 2012. Vi lurte fryktelig på hva som foregikk innad i maktens korridorer da statsminister Jens Stoltenberg - han var jo statsminister allerede da - plutselig kunngjorde at det skulle satses stort på lyntog i Norge.
- Særlig vi tror på det, sa vi.
- Bare vent, sa Jens. Og til vår store forundring ble det lyntog-utbygging de påfølgende årene. Strekning for strekning ble bygd ut til ellevill jubel over hele landet.
Høyt anerkjente filmskaper Harald Zwart slapp i 2031 en film om hva som egentlig skjedde forut for det historiske tog-vedtaket. Jeg har mistanke om at Zwart overdrev og pyntet litt på sannheten. I en av scenene sitter Jens taus bak et skrivebord, med portretter av Martin Tranmæl, Haakon Lie og Einar Gerhardsen hengende på veggen bak ham. Foran skrivebordet står sosialøkonom Tufsoggrå. Han rister misbilligende på hodet og vifter sidelengs med pekefingeren foran fjeset på statsministeren.
- Lyntog er ikke lønnsomt, Jens. Det har vi sagt deg gang på gang. Det får du ikke lov til. Nå må du lite.
Da er det at Jens plutselig blir rød i fjeset, svart i øynene og dundrer neven i bordet. Han reiser seg skjelvende av raseri, hopper plutselig over bordet, griper den vettskremte Tufsoggrå i jakkeslagene og pælmer denne på dør.
- Dra til helvete, Tufsogggrå. Vi har funnet en historisk skatt på bunnen av havet der ute. Nå skal vi da bruke den til å gjøre landet vårt litt triveligere å bo i, brøler Jens etter ham. Så holder han en liten tale for de måpende menneskene som er igjen i rommet.
- Jeg lærte på barneskolen at det er del ting i samfunnet som ikke kan drives som butikk. Skole, helse, forsvar, politi og infrastruktur. Nå må vi slutte å tro at alt skal drives med overskudd. Nå skal vi bygge landet litt, dere, selv om det ikke nødvendigvis er lønnsomt.
Som sagt tror jeg Harald Zwart har pyntet litt på historien, men la gå. Uansett er jeg evig takknemlig for hva Jens fikk til den gangen i 2012 og 2013. Han må ha slått i bordet på en eller annen måte. Han slo dessuten ned alle tilløp til geografisk borgerkrig om lyntog. Og han fikk den store, tverrpolitiske enigheten på plass. Det var året da han virkelig ble enda mer landsfader.
Jeg tror også Zwart overdrev i beskrivelsen av flyselskap-eier Bjørn Kjos, mannen som vi aldri trodde gjorde noe annet enn å skratte fornøyd. I filmen er han avsindig av raseri. Han brøler edder og galle mot Stoltenberg og knuser modellen av et nytt fly i det kostbare skrivebordet sitt.
- Skal dere ta livet av livsverket mitt, brøler Kjos.
- Slapp av, deg er det ikke farlig med, svarer Jens.
Jeg tenker med gru på gamle dager. Hvordan vi stavret oss med bil til Gardermoen, betalte blodpris for parkering, ble brølt til av en doktorutdannet utlending som samlet bagasjevogner fordi vi sto i veien for ham, sto i endeløse køer for å sjekke inn, ble befølt og mistenkeliggjort av sure sikkerhetsvakter, plassert i pinetrange seter noen få minutter i lufta, før vi ventet i evigheter på koffert og på buss fra Værnes og inn til Trondheim. Det tok nesten like lang tid å fly, som å kjøre bil. Å reise var rett og slett en gru.
Det er helt utrolig å tenke på at dette var måten å reise på i gamle dager.
søndag 15. januar 2012
Syk utvikling
Jeg tror 2012 blir året da vi ser norske sykehus behandle sine pasienter langt råere og mer kynisk enn før.
Stikkord denne gang er "samhandlingsreformen".
Når de folkene som styrer oss lager nye ord, er det all grunn til å være på vakt.
Hva er det som ligger bak? Hva er det egentlig de pønsker på nå? Ett av ordene de har laget til oss, er "samhandlingsreformen".
- Gjesp, sier vi. - Sikkert greit.
Jeg blir sint av sånne ord. Denne gang gjespet jeg først og tenkte at det var laget av livsfjerne helsebyråkrater, og at ordet ble adoptert av disse rikspolitikerne. Så begynte jeg å mistenke at dette ordet faktisk er laget for å få oss til å gjespe. Til å bla videre. Til å la være å bry oss.
La oss dissekere selve ordet, som består av to ord:
1) samhandling er positivt ladet. På fotballbanen kan samhandling bety at spiller A klarer å sparke til ballen slik at spiller B på samme lag får tak i ballen. Bra, det. Grunn til jubel.
2) reform er også et positivt ladet ord. Det betyr at noe mykes opp eller endres til det bedre. Bruker du ordet "samhandlingsreform" på fotballbanen, betyr det altså at spillerne utvikler seg til å bli enda bedre til å sparke ball til hverandre.
Men samhandlingsreformen brukes om helsevesenet vårt, og dessverre er det all grunn til å frykte at det skal sparkes bedre og hardere enn før, der også. Man skal sparke pasienter fra A til B. Eventuelt kaste dem.
Kanskje er kasteballreformen derfor et bedre ord. Eller spark-i-rompa-reformen. For det er dette reformen handler om, å få kastet folk kjappere ut av sykehus enn tidligere. Sykehusene våre er nemlig rådyre å drive. Jo flere pasienter de får behandlet per døgn, jo mer får man utnyttet ressursene. Hele finansieringen av sykehus er slik at jo flere pasienter, jo mer penger inn. For det er økonomer som styrer landet vårt nå. Og det er økonomer som styrer sykehusene. Jo færre døgn gamle Gunda ligger på sykehus, jo mer penger sparer sykehuset. Så derfor: Få gamle Gunda ut av senga og få inn gamle Agnes.
Men hvor skal gamle Gunda gjøre av seg, hun som er forferdelig svak og nyoperert? Hjemme hos seg selv kan hun ikke være. Løsning: Legg henne på kommunalt drevet sykehjem. En seng på sykehjem koster mindre per døgn enn en seng på et sykehus. Da - tenker økonomene - sparer jo samfunnet penger.
Problemet er mens norske sykehus nå skal kaste ut enda flere mennesker mye tidligere enn før, så er mange norske kommuner i en kjempeskvis allerede. De mangler sykehjemssenger. Men ifølge reformen plikter norske kommuner å ha et tilbud når Gunda trilles inn. Hvis ikke, blir det tyn å få. Dagsbøter er stikkordet.
Mange av pasientene har spesielle lidelser som krever egen medisinsk oppfølging. Disse ekspertene skal kommunene skaffe til veie, selv om virkeligheten er at man sliter med å skaffe seg en helt vanlig sykepleier. Kommunene slåss nemlig med nebb og klør seg i mellom for å skaffe seg en helt vanlig sykepleier. Ta med at mange norske kommuner sliter med å skaffe seg en lege, er bildet enda mer dystert. Jeg er ganske sikker på at det sitter vettskremte rådmenn, etatsledere og ordførere rundt omkring og venter med gru på hva kasteballreformen skal føre til.
Et annet meget sentralt poeng er nemlig at det ikke blir like lett å sparke motsatt vei. Tro ikke at norske kommuner klarer å sparke flere pasienter inn på sykehus enn tidligere.
Hva skal kommunene da i stedet gjøre for å skaffe nok senger i sine sykehjem? Om de ikke kan sparke pasienter ut av sykehjemsdøra, kan de jo slippe færre inn.
Køen av innbyggere som venter på sykehjemsplass blir ikke noe kortere av dette.
Reformen trådte i kraft ved nyttår. Snart kommer de første hjerteskjærende historiene. Fortell meg gjerne at jeg tar feil.
Og hvorfor.
Stikkord denne gang er "samhandlingsreformen".
Når de folkene som styrer oss lager nye ord, er det all grunn til å være på vakt.
Hva er det som ligger bak? Hva er det egentlig de pønsker på nå? Ett av ordene de har laget til oss, er "samhandlingsreformen".
- Gjesp, sier vi. - Sikkert greit.
Jeg blir sint av sånne ord. Denne gang gjespet jeg først og tenkte at det var laget av livsfjerne helsebyråkrater, og at ordet ble adoptert av disse rikspolitikerne. Så begynte jeg å mistenke at dette ordet faktisk er laget for å få oss til å gjespe. Til å bla videre. Til å la være å bry oss.
La oss dissekere selve ordet, som består av to ord:
1) samhandling er positivt ladet. På fotballbanen kan samhandling bety at spiller A klarer å sparke til ballen slik at spiller B på samme lag får tak i ballen. Bra, det. Grunn til jubel.
2) reform er også et positivt ladet ord. Det betyr at noe mykes opp eller endres til det bedre. Bruker du ordet "samhandlingsreform" på fotballbanen, betyr det altså at spillerne utvikler seg til å bli enda bedre til å sparke ball til hverandre.
Men samhandlingsreformen brukes om helsevesenet vårt, og dessverre er det all grunn til å frykte at det skal sparkes bedre og hardere enn før, der også. Man skal sparke pasienter fra A til B. Eventuelt kaste dem.
Kanskje er kasteballreformen derfor et bedre ord. Eller spark-i-rompa-reformen. For det er dette reformen handler om, å få kastet folk kjappere ut av sykehus enn tidligere. Sykehusene våre er nemlig rådyre å drive. Jo flere pasienter de får behandlet per døgn, jo mer får man utnyttet ressursene. Hele finansieringen av sykehus er slik at jo flere pasienter, jo mer penger inn. For det er økonomer som styrer landet vårt nå. Og det er økonomer som styrer sykehusene. Jo færre døgn gamle Gunda ligger på sykehus, jo mer penger sparer sykehuset. Så derfor: Få gamle Gunda ut av senga og få inn gamle Agnes.
Men hvor skal gamle Gunda gjøre av seg, hun som er forferdelig svak og nyoperert? Hjemme hos seg selv kan hun ikke være. Løsning: Legg henne på kommunalt drevet sykehjem. En seng på sykehjem koster mindre per døgn enn en seng på et sykehus. Da - tenker økonomene - sparer jo samfunnet penger.
Problemet er mens norske sykehus nå skal kaste ut enda flere mennesker mye tidligere enn før, så er mange norske kommuner i en kjempeskvis allerede. De mangler sykehjemssenger. Men ifølge reformen plikter norske kommuner å ha et tilbud når Gunda trilles inn. Hvis ikke, blir det tyn å få. Dagsbøter er stikkordet.
Mange av pasientene har spesielle lidelser som krever egen medisinsk oppfølging. Disse ekspertene skal kommunene skaffe til veie, selv om virkeligheten er at man sliter med å skaffe seg en helt vanlig sykepleier. Kommunene slåss nemlig med nebb og klør seg i mellom for å skaffe seg en helt vanlig sykepleier. Ta med at mange norske kommuner sliter med å skaffe seg en lege, er bildet enda mer dystert. Jeg er ganske sikker på at det sitter vettskremte rådmenn, etatsledere og ordførere rundt omkring og venter med gru på hva kasteballreformen skal føre til.
Et annet meget sentralt poeng er nemlig at det ikke blir like lett å sparke motsatt vei. Tro ikke at norske kommuner klarer å sparke flere pasienter inn på sykehus enn tidligere.
Hva skal kommunene da i stedet gjøre for å skaffe nok senger i sine sykehjem? Om de ikke kan sparke pasienter ut av sykehjemsdøra, kan de jo slippe færre inn.
Køen av innbyggere som venter på sykehjemsplass blir ikke noe kortere av dette.
Reformen trådte i kraft ved nyttår. Snart kommer de første hjerteskjærende historiene. Fortell meg gjerne at jeg tar feil.
Og hvorfor.
mandag 9. januar 2012
De skusler bort farsarven min
Tippoldefar Ole Nilsen var med på å bygge jernbanen i Østfold. Før anleggene kom i gang, leide han i 1860-årene en jordlapp på Lille Tune ved Sarpsborg. Der dyrket han sine poteter, samtidig som han jobbet på kirkegården med å grave ned de døde. Han hadde giftet seg med husmannsdatteren Karen Sofie fra Skjeberg. Ett av barna het Anna Olsdatter, og hun ble selvsagt min oldemor.
Det må ha vært et tøft liv for Ole og familien. De levde på tampen av en gammel tid og på starten av noe nytt. Tippoldefar Ole var en av mange som leide jord på Tune Lille, eller Lille-Tune. Da jernbanen skulle bygges, fikk Ole en ny mulighet. Han ga opp poteter og kirkegårdsgraving, brøt opp og dro på anlegg. Han tok med seg familien.
Anna ble konfirmert i Spydeberg i 1877. Hun flyttet dit "med sine foreldre", forteller kirkeboken. Jeg føler meg derfor ganske sikker på at gamle Ole var med og bygde Østre linje.
Jernbanen ble bygd med hakke og spade. Det var vyer i Norge den gangen. Smaalensbanen sto fiks ferdig ni år etter at stortingspolitikerne hadde fattet sitt vedtak. Vestre linje sto ferdig i 1879 - Østre linje i 1882, etter fem års byggetid. Det går ikke noe raskere i dag. Men i dag er det papirjobb og planlegging som tar tid. Ny jernbane mellom Ski og Oslo ligger ti år frem i tid.
Møysommelig bygde Ole og de andre jernbanen meter for meter. Tusenvis av hender var i sving på 1870-tallet. Det kom svensker, også. Lutfattige mennesker som jaktet på å overleve. Amerikabilletten ble for dyr. Da var alternativet å gå til Norge og søke arbeid.
En av dem som dukket opp, var den hemmelighetsfulle Carl Johan Nilsson fra By ved Säffle. Kanskje sang han "Lille vackre Anna" for min oldemor. Det ble i hvert fall giftemål. De fikk mange barn. Og det er ham Nilsen-navnet mitt kommer fra.
Brylupet sto i Borge kirke i 1885. Jernbanearbeider Ole var flyttet til Fjeldstad på østsiden av Fredrikstad. Der skulle han bli boende. Carl Johan Nilsson ble til teglverksarbeider Karl Nilsen og skaffet meg etter hvert en farfar, sammen med Anna. Også de bodde på Fjeldstad.
Det har gitt meg stor personlig glede å få vite slikt om min egen slektshistorie, basert på penneriss i gamle kirkebøker.
Jeg føler meg som ekte borger av Østfold, hva nå det måtte være. Jeg har beviselig gener fra det gamle samfunnet i Smaalenene, godt ispedd gener fra mennesker som Sverige ikke hadde bruk for eller mulighet til å fø på.
Plutselig har et begrep som hamskiftet - den store endringen av Norge - fått nytt innhold. På midten av 1800-tallet begynte det gamle husmannssamfunnet å smuldre bort. Fabrikker ble bygd. Veier og jernbane, også. Folk flyttet inn til byene. Mine forfedre sto midt oppe i det. De gjorde akkurat slike ting som hamskiftet forteller om.
Ole bygde jernbanen. Svigersønnen hans Karl jobbet med å produsere murstein på Nabbetorp til nye fabrikker og bygninger.
Når jeg går på toget i Mysen og lar det rusle meg sakte mot Oslo, føles det rart å tenke på at jeg kjører på banen som forfedrene var med å bygge. Det gjør meg desto tristere å se og føle hvordan dagens styrende politikere lar det hele forfalle. Hvordan banen moses i stykker.
Det er farsarven min de skusler bort. Som borger av Østfold og gamle Smaalenene gjør dette meg sint.
Trist og sint.
Det må ha vært et tøft liv for Ole og familien. De levde på tampen av en gammel tid og på starten av noe nytt. Tippoldefar Ole var en av mange som leide jord på Tune Lille, eller Lille-Tune. Da jernbanen skulle bygges, fikk Ole en ny mulighet. Han ga opp poteter og kirkegårdsgraving, brøt opp og dro på anlegg. Han tok med seg familien.
Anna ble konfirmert i Spydeberg i 1877. Hun flyttet dit "med sine foreldre", forteller kirkeboken. Jeg føler meg derfor ganske sikker på at gamle Ole var med og bygde Østre linje.
Jernbanen ble bygd med hakke og spade. Det var vyer i Norge den gangen. Smaalensbanen sto fiks ferdig ni år etter at stortingspolitikerne hadde fattet sitt vedtak. Vestre linje sto ferdig i 1879 - Østre linje i 1882, etter fem års byggetid. Det går ikke noe raskere i dag. Men i dag er det papirjobb og planlegging som tar tid. Ny jernbane mellom Ski og Oslo ligger ti år frem i tid.
Møysommelig bygde Ole og de andre jernbanen meter for meter. Tusenvis av hender var i sving på 1870-tallet. Det kom svensker, også. Lutfattige mennesker som jaktet på å overleve. Amerikabilletten ble for dyr. Da var alternativet å gå til Norge og søke arbeid.
En av dem som dukket opp, var den hemmelighetsfulle Carl Johan Nilsson fra By ved Säffle. Kanskje sang han "Lille vackre Anna" for min oldemor. Det ble i hvert fall giftemål. De fikk mange barn. Og det er ham Nilsen-navnet mitt kommer fra.
Brylupet sto i Borge kirke i 1885. Jernbanearbeider Ole var flyttet til Fjeldstad på østsiden av Fredrikstad. Der skulle han bli boende. Carl Johan Nilsson ble til teglverksarbeider Karl Nilsen og skaffet meg etter hvert en farfar, sammen med Anna. Også de bodde på Fjeldstad.
Det har gitt meg stor personlig glede å få vite slikt om min egen slektshistorie, basert på penneriss i gamle kirkebøker.
Jeg føler meg som ekte borger av Østfold, hva nå det måtte være. Jeg har beviselig gener fra det gamle samfunnet i Smaalenene, godt ispedd gener fra mennesker som Sverige ikke hadde bruk for eller mulighet til å fø på.
Plutselig har et begrep som hamskiftet - den store endringen av Norge - fått nytt innhold. På midten av 1800-tallet begynte det gamle husmannssamfunnet å smuldre bort. Fabrikker ble bygd. Veier og jernbane, også. Folk flyttet inn til byene. Mine forfedre sto midt oppe i det. De gjorde akkurat slike ting som hamskiftet forteller om.
Ole bygde jernbanen. Svigersønnen hans Karl jobbet med å produsere murstein på Nabbetorp til nye fabrikker og bygninger.
Når jeg går på toget i Mysen og lar det rusle meg sakte mot Oslo, føles det rart å tenke på at jeg kjører på banen som forfedrene var med å bygge. Det gjør meg desto tristere å se og føle hvordan dagens styrende politikere lar det hele forfalle. Hvordan banen moses i stykker.
Det er farsarven min de skusler bort. Som borger av Østfold og gamle Smaalenene gjør dette meg sint.
Trist og sint.
søndag 1. januar 2012
Møte med en galning
En sak har alltid to sider, men at mannen de snakket om måtte være sprøyte gal, var jeg ikke et øyeblikk i tvil om.
- Han kjeppjaget oss, og han var så rasende. Aldri sett verre. Brølte og skrek, fortalte paret som satt foran skrivebordet mitt i aviskontoret.
Jeg jobbet som journalist et helt annet sted i landet da. De som kjenner meg fra denne tiden, skjønner hvor og hvem jeg snakker om. Men det er ikke så nøye for poenget jeg skal frem til.
Paret - to hyggelige personer fra Østlandet - var på tur i distrikts-Norge. Da de fant en flott campingplass, kjørte de inn med bobilen sin og fant snart en ledig idyll.
Der ble de ikke værende lenge. Snart kom en eldre herremann, ifølge paret var han avsindig av raseri. Frådende. Han hadde klar beskjed:
- Kom dere her i fra før jeg henter traktoren...
- Hvem er du? rakk de å spørre.
- Jeg eier faktisk denne plassen.
Østlendingene ble så redde at de sprang inn i bilen, startet opp og dro der i fra det kjappeste de kunne.
- Hva slags fyr er det som jager kundene sine, undret paret og ristet på hodene sine.
Damen sa ingen ting, forresten. Hun skalv fortsatt etter møtet.
Ingen tvil om at det var et godt spørsmål. Jeg noterte ned forklaringen deres, tok bilde av dem foran bobilen og sa ha det bra. Paret nektet å la seg avbilde foran campingplassen. Tenk om eieren så dem. De tok ikke sjansen på et nytt møte.
Så kom den vanskelige og uunngåelige delen av jobben. Tilsvarsretten. Hvis noen skal henges ut i avisen, skal de ha rett til å gi sin versjon av saken først. Samme dag som kritikken står på trykk. Ikke dagen etter. Jeg gledet meg ikke til telefonsamtalen, men det var ingen vei utenom.
Joda, mannen var utvilsomt fortsatt gal. Han brølte til meg i telefonen.
- Nei, jeg har ingen kommentar til dette. Det kan du ringe til redaktøren i den helvetes LO-eide blekka di og fortelle, brølte han.
Og hev på røret.
Jeg lot meg ikke sjokkere. Mannen var så ute av balanse at det var umulig å bli opprørt. Det var dermed en enkel avissak å skrive. Fortell historien til østlendingene, avslutt med å fortelle at Mr X (som skulle navngis på trykk) ikke ville uttale seg. Sånn var det med den saken.
Jeg hadde nesten skrevet ferdig og levert, da telefonen ringte på nytt.
- Var det deg jeg snakket med i sted, spurte gubben, atskillig roligere.
- Ja.
- Kan du ikke ta en tur bort hit til campingen før du skriver.
- Jo...
Det var nesten så jeg ikke torde det. Hva kunne han finne på? Med et sånt raseri, hva ville vente meg?
Jeg dro likevel til campingplassen, og jeg så at bobilturistene hadde rett i sin beskrivelse. Den var inngjerdet med høyt gjerde, en kraftig stålport, var kameraovervåket og det hele, men så ellers ganske flott ut, selv om den hadde utvilsomme tendenser til fangeleir. Det manglet likevel ikke på gjester. Telt og vogner sto pent plassert utover området.
Gubben dukket opp etter noen minutter. I khakishorts og hvit skjorte. Du skulle aldri tro at han hadde brølt til noen - han var elskverdigheten selv.
- Vet du hva, jeg synes du skal slå denne saken stort opp, sa han.
- Javel...
- Ikke spar på trykksverte og bilde. Bruk førstesiden. Smør det utover. Få det frem at jeg ikke tåler noe tull.
- Ja...
- Du skjønner, jeg har faste gjester her på campingen. De kommer tilbake år etter år. Og vet du hva de setter pris på? Jo, at det er ro og orden her. Her er det aldri noen som får feste til langt på natt. Slikt stopper jeg, og det setter barnefamiliene pris på. Her er det heller ingen som tar seg til rette, mens andre har kjørt seg en tur for å handle. De kundene jeg har setter pris på orden og ro, og når du skriver som du gjør, hjelper du å fortelle meg at det er sånn vi har det her. Noen blir skremt bort, andre setter pris på det. Skjønner?
- Ja, men hvorfor jaget du akkurat dette paret?
- De bare kjørte inn og tok seg til rette. Tok annen manns plass. Henvendte seg ikke i luka og ba og bli anvist plass. Slik skal vi ikke ha det, sa han.
Og smilte sitt mest fredelige smil.
Utenfor porten traff jeg tilfeldigvis folk som bekreftet det gubben sa. Her trivdes de, fordi andre campingplasser ofte er fylt med bråk og regelbrudd, men ikke her.
- For ikke å snakke om at ungene får gratis is av X og til, la en familiefar til.
Jeg reiste tankefullt tilbake til kontoret. Det var faktisk en logikk i galskapen.
Sannelig har en sak alltid to sider.
- Han kjeppjaget oss, og han var så rasende. Aldri sett verre. Brølte og skrek, fortalte paret som satt foran skrivebordet mitt i aviskontoret.
Jeg jobbet som journalist et helt annet sted i landet da. De som kjenner meg fra denne tiden, skjønner hvor og hvem jeg snakker om. Men det er ikke så nøye for poenget jeg skal frem til.
Paret - to hyggelige personer fra Østlandet - var på tur i distrikts-Norge. Da de fant en flott campingplass, kjørte de inn med bobilen sin og fant snart en ledig idyll.
Der ble de ikke værende lenge. Snart kom en eldre herremann, ifølge paret var han avsindig av raseri. Frådende. Han hadde klar beskjed:
- Kom dere her i fra før jeg henter traktoren...
- Hvem er du? rakk de å spørre.
- Jeg eier faktisk denne plassen.
Østlendingene ble så redde at de sprang inn i bilen, startet opp og dro der i fra det kjappeste de kunne.
- Hva slags fyr er det som jager kundene sine, undret paret og ristet på hodene sine.
Damen sa ingen ting, forresten. Hun skalv fortsatt etter møtet.
Ingen tvil om at det var et godt spørsmål. Jeg noterte ned forklaringen deres, tok bilde av dem foran bobilen og sa ha det bra. Paret nektet å la seg avbilde foran campingplassen. Tenk om eieren så dem. De tok ikke sjansen på et nytt møte.
Så kom den vanskelige og uunngåelige delen av jobben. Tilsvarsretten. Hvis noen skal henges ut i avisen, skal de ha rett til å gi sin versjon av saken først. Samme dag som kritikken står på trykk. Ikke dagen etter. Jeg gledet meg ikke til telefonsamtalen, men det var ingen vei utenom.
Joda, mannen var utvilsomt fortsatt gal. Han brølte til meg i telefonen.
- Nei, jeg har ingen kommentar til dette. Det kan du ringe til redaktøren i den helvetes LO-eide blekka di og fortelle, brølte han.
Og hev på røret.
Jeg lot meg ikke sjokkere. Mannen var så ute av balanse at det var umulig å bli opprørt. Det var dermed en enkel avissak å skrive. Fortell historien til østlendingene, avslutt med å fortelle at Mr X (som skulle navngis på trykk) ikke ville uttale seg. Sånn var det med den saken.
Jeg hadde nesten skrevet ferdig og levert, da telefonen ringte på nytt.
- Var det deg jeg snakket med i sted, spurte gubben, atskillig roligere.
- Ja.
- Kan du ikke ta en tur bort hit til campingen før du skriver.
- Jo...
Det var nesten så jeg ikke torde det. Hva kunne han finne på? Med et sånt raseri, hva ville vente meg?
Jeg dro likevel til campingplassen, og jeg så at bobilturistene hadde rett i sin beskrivelse. Den var inngjerdet med høyt gjerde, en kraftig stålport, var kameraovervåket og det hele, men så ellers ganske flott ut, selv om den hadde utvilsomme tendenser til fangeleir. Det manglet likevel ikke på gjester. Telt og vogner sto pent plassert utover området.
Gubben dukket opp etter noen minutter. I khakishorts og hvit skjorte. Du skulle aldri tro at han hadde brølt til noen - han var elskverdigheten selv.
- Vet du hva, jeg synes du skal slå denne saken stort opp, sa han.
- Javel...
- Ikke spar på trykksverte og bilde. Bruk førstesiden. Smør det utover. Få det frem at jeg ikke tåler noe tull.
- Ja...
- Du skjønner, jeg har faste gjester her på campingen. De kommer tilbake år etter år. Og vet du hva de setter pris på? Jo, at det er ro og orden her. Her er det aldri noen som får feste til langt på natt. Slikt stopper jeg, og det setter barnefamiliene pris på. Her er det heller ingen som tar seg til rette, mens andre har kjørt seg en tur for å handle. De kundene jeg har setter pris på orden og ro, og når du skriver som du gjør, hjelper du å fortelle meg at det er sånn vi har det her. Noen blir skremt bort, andre setter pris på det. Skjønner?
- Ja, men hvorfor jaget du akkurat dette paret?
- De bare kjørte inn og tok seg til rette. Tok annen manns plass. Henvendte seg ikke i luka og ba og bli anvist plass. Slik skal vi ikke ha det, sa han.
Og smilte sitt mest fredelige smil.
Utenfor porten traff jeg tilfeldigvis folk som bekreftet det gubben sa. Her trivdes de, fordi andre campingplasser ofte er fylt med bråk og regelbrudd, men ikke her.
- For ikke å snakke om at ungene får gratis is av X og til, la en familiefar til.
Jeg reiste tankefullt tilbake til kontoret. Det var faktisk en logikk i galskapen.
Sannelig har en sak alltid to sider.
Abonner på:
Innlegg (Atom)