Ikke undervurder vinlotteri-effekten

Se deg rundt i Norge.

Noe av det du finner er et stort antall mer eller mindre pene kommunehus. Huset er antakelig påbygd noen ganger, faren er stor for at det konkurrerer med samvirkelaget om å være den styggeste kassen av betong – faktisk tettstedets styggeste bygg. Inne i huset sitter rådmann Tufsoggrå og ordfører Heipådeg, pluss en skolesjef Detvarengang, noen litt rare NAV-folk og en god del andre som folk ikke er helt sikre på hvem er.

– Han jobber der nede på Kommunen, sier en av de eldre innbyggerne.

– Javel. Er han sønn til Grethe?

– Neida, overhodet ikke, han er nordlending. Jobber på Kommunen.

– Åja.

Det forklarer alt. Fyren med ryggsekk og hjelm på sykkel er identifisert. I alle fall fysisk plassert

For Kommunen, det er navnet på huset som er påbygd flere ganger og konkurrerer med samvirkelaget om å være tettstedets styggeste bygg.

Kommunen er så å si en egen bedrift, med direktør, mellomledere, regnskapsfolk, skatteoppkrevere og det som verre er. De ansatte på Kommunen har egen kantine, eget julebord og de snakker om bygdas innbyggere – de der ute – som brukere, eller i festtaler som «kundene våre».

Hver fredag - muligens torsdag på grunn av de ovale helgene - er det vinlotteri. Det er masse skøy og hygge med vinlotteriet. Det knises og småknurres når en heldig kar på teknikk og kultur atter sikrer seg en grei vin til helga for bare en tier i innsats.

Jo, Kommunen er en hyggelig arbeidsplass. Alle har sitt å gjøre. Her holder man sammen. Her mobber og baksnakker man, som i alle bedrifter. Her er det trygt og godt.

For denne gjengen er Jan Tore Sanner (H) og regjeringen en katastrofe. En dødelig meteor fra universet. Dyret i Åpenbaringen. For Sanner og regjeringen babler nemlig om mer robuste kommuner. At små kommuner – med sine små stygge kommunehus – må smeltes sammen i noe større.

Når Sanner snakker om stordriftsfordeler,  nye oppgaver og innbyggernes beste, er det ikke disse ordene de ansatte på Kommunen hører. Her avkodes budskapet internt på Kommunen til at Kommunen skal legges ned. Den lille velfungerende bedriften – der alle har det så trivelig sammen med vinlotteri og sånt – er truet av nedleggelse. Et fantastisk arbeidsmiljø skal altså hogges i stykker, vennskap skal rives opp, folk skal omstille seg.

Folk skal jobbe i andre kommunehus. Sagt på annen måte: Det Jan Tore Sanner sier – slik de hører det – er at 200 norske bedrifter skal legges ned.

Kanskje må de kjøre lenger på jobb. Kanskje må de omgås ordføreren i nabobygda. Nei, dette er kort og godt en sosial katastrofe. Derfor må Sanner og gjengen motarbeides på beste måte.

Jeg har derfor valgt å holde opp vinlotteri-effekten som bilde på den største hindringen mot å få slått sammen kommuner. Dette til tross for at det sikkert finnes flust av rådmenn landet rundt som har satt foten ned for vinlotteri, siden det ikke er helt stuerent med alkoholglede på en arbeidsplass. Jeg bruker likevel ordet. Fenomenet har andre og mer vitenskapelige synonymer.

Institusjonalisering (fra sosiologien) er ett av dem. Institusjonalisering innebærer at folk som jobber sammen gjerne vil fortsette å jobbe sammen. Det er en velkjent mekanisme. Lagånd og vinnerteam er andre muligheter.

I bedriften Kommunen jobber de som skal være med å diskutere om kommuner skal slå seg sammen. Særlig ordføreren plikter å stille til debatt, han er jo tross alt politiker. Du trenger ikke være rakettforsker for å skjønne at motivasjonen for dette kan ventes å bli lav.

Ordføreren i den lille kommunen er den som garantert mister jobb og lønn dersom Kommunen blir lagt ned eller slukt av den ekle større kommunen ved siden av.
– Dette betyr tap av lokale arbeidsplasser, prøver han seg.
– Jaha, sier brukeren/kunden/sambygdingen, mens han låser seg inn i bilen for å kjøre på jobb 12 mil unna.

De andre inne på Kommunen har forresten oppsigelsesvern og får en eller annen jobb. Vær trygg. Staten Norge sparer ingen ting å slå sammen kommuner. Alle skal ha ny jobb.

Men så var det det, da, at kommunen er mer enn bygningen som er påbygd flere ganger og som konkurrerer med samvirkelaget om å være tettstedets styggeste bygg. Du har sannsynligvis flere barnehager, et eldresenter, samt flere skoler i det som faktisk er en kommune: Et lite stykke avgrenset geografisk område av Norge.

Hver av disse andre kommunale husene er også bedrifter. Med egne bedriftsregler. Egen lagånd. Egne sosiale intriger. De lever og jobber sammen på godt og vondt, og det er min uærbødige påstand at mange av dem – for eksempel på en stor barneskole – gir blanke i om bygdas rådhus skulle forsvinne.

De har kanskje til og med vinlotteri, og det kommer de høyst sannsynlig til å fortsette med, selv om kommuner slås sammen.

Men ikke undervurder vinlotteri-effekten, Sanner. Jeg tror du har tapt allerede.

Jeg – en regelbryter

Etter å ha tatt dette bildet fikk jeg litt kjeft.

Ikke mye. Ikke av han som er avbildet. Men folkene i Statens vegvesen likte ikke at jeg hadde tatt det. De svettet visst litt.

Vi ser altså Ketil Solvik-Olsen (Frp), samferdselsministeren vår. Han prøvekjørte forrige uke ny E18 i Indre Østfold, og han har latt seg avbilde foran Hærlandtunnelen. Den åpner ikke for trafikk før 8. september.

Og det er nettopp dette som er problemet. Jeg kjører bakerst i en kortesje på en motorvei som er under bygging. Følget stopper. Jeg løper ut av bilen min og fram til første bil med Solvik-Olsen sittende i passasjerseter. Jeg knakker på ruta og spør om et bilde.

Mannen fra Bryne er hyggeligheten selv. Stiller smilende opp foran tunnelen. Før vi kjører videre.
Jeg er strålende fornøyd. Jeg har nemlig klekket ut intrikate spørsmål til statsråden om Hærlandtunnelen. Den har ett løp og rommer tre kjørefelt. Poenget er at det hadde vært billigere å sprengt tunnelen med to løp med to kjørefelt i hver. Firefeltsvei hadde altså vært billigere enn trefeltsvei. Er ikke dette sløseri med midlene, kanskje?

Jo dette er bra. Jeg har en plan og har bildet jeg trenger til artikkelen min.

Vi kjører videre og ut av anleggsområdet. Stopper på en rasteplass lenger øst. Går ut på en bro for å gjøre ny fotografering. Ta intervjuer. NRK Østfold kommer meg i forkjøpet. Det er helt greit. De spør ikke om tunnelstørrelser.

Men prosjektlederen i Statens vegvesen er ikke helt blid.
– Du kan ikke gjøre sånt, sier hun, vel å merke med et smil.
Det er ikke spørsmålene hun ikke liker. (De har hun heller ikke hørt om) Det er bildet.

Prosjektlederens store angst er at Solvik-Olsen sto midt i et anleggsområde uten hjelm og refleksvest da bildet ble tatt. Det er nemlig noe som heter helse, miljø og sikkerhet. Disse stikkordene har regler, såkalte hms-regler. Disse er brutt.
– Han skulle hatt vest og hjelm, hvisker prosjektlederen alvorlig, mens NRK Østfold noen meter bortenfor intervjuer statsråden om bompengeinnkreving som han ikke har blitt kvitt likevel.


Jo, når vi tenker etter, husker vi kanskje bilder av ulike typer statsråder som står der med hjelp og vest, enten de besøker et sykehus under oppføring.

Eller en vei. Jeg har helt klart brakt etaten i forlegenhet. Jeg ser det.

Bildediskusjonen ender der. En kollega i veivesenet skyter inn at «det ikke er journalistens skyld» det som er skjedd. Prosjektlederen går for sikkerhets skyld og henter en dynge med veivesen-vester som alle må ta på seg. NRK-folk, Bård Hoksrud, Ketil Solvik-Olsen, ordføreren i Eidsberg, ja, alle står plutselig utkledd som ansatte i Statens vegvesen midt ute på en bru. Bård Hoksrud smiler forsiktig idet jeg knipser bilde av ham.
– Vi er da ikke på noe anleggsområde nå, svarer jeg Statens vegvesen.

Nei, jeg plikter faktisk ikke å ha på vest.

Og så blir jeg fryktelig dum og trassig og nekter å gå med veivesen-vest. Det blir til at jeg er den eneste på det fortauet som ikke bruker vest. På den annen side er vi så mange med veivesen-vest på brua at den stakkars unggutten som passerer i Volvo holder på å havne i rekkverket av forbauselse.

Bildet av Solvik-Olsen blir forresten blåst ekstra opp i avisen. Ikke det med vest. Men det jeg tok foran tunnelen.
– Vi må lære av feilene våre, sier han til avisen om å bygge motorveier som er for smale og med feil som er kostbare å rette opp i ettertid.

Jeg var fornøyd med dagen. Og lover å bruke hjelm og vest neste gang, hvis de slipper meg inn på noe anleggsområde flere ganger.

Ikke sikkert de vil.