Naboers djevelskap

I noen tusen år hadde vi en lei hang her i landet til å slå hverandre ihjel for alt mulig. En bekk, for eksempel, kunne være nok. En bekk med rent vann var gull verd.  Verdifull nok til å finne frem kniven for. En vei er annet eksempel på stridstema. Eller et jaktterreng.

Strid om sånne ting førte til at man banket løs på hverandre for å sikre retten sin. Stundom prøvde naboene å samarbeide, i alle fall en stund, men ofte kunne det strande. Samarbeid er ofte skjøre saker.

Eksempel: Partene lever lykkelig ved samme bekk helt til naboen oppstrøms plutselig demmer opp bekken, slik at naboen lenger ned bare får en tynn, piplende stripe å drikke av.

Eller naboen starter jakten noen dager før man i alle år er blitt enige om.

I slike tilfelle: Bank i vei. Slå. Stikk. Myrd. Voldta naboens kone. Avliv buskapen hans. Senk båten hans. Stjel hesten. Brenn huset hans.

Etter hvert begynte menneskene å ønske seg litt tryggere og mer forutsigbart samfunn. Det er slitsomt i lengden å gå til bekken etter vann når naboen kan ligge lurende bak en busk, klar til å hugge deg i ryggen med spiss gjenstand, eller dunke hodet ditt mot en stein, før han fortsetter med alt den andre djevelskapen hjemme hos deg.

Løsningen for å gjøre livet tryggere var å skaffe seg allianser med andre naboer. Å være i flokk kan beskytte deg. Gradvis vokste det frem en slags rettsstat. I alle fall møttes menn og holdt ting. Der kunne flertallet bli enige om at en innmari bekkedemmer, tyvjeger og andre som tok seg til rette kunne kjeppjages. De fikk ikke lov til å ture frem slik de ville uten å få flertallet av flokken på nakken. Man lagde seg også regler som skulle følges mellom disse tingene. Man skrev for sikkerhets skyld det hele ned.

De første lovene var født.

I verste fall ble slike balstyrige menn lyst fredløse og landsforvist. De måtte sette seg i båten snarest og seile av sted - gjerne om natten - for å hindre at de tøffe gutta i nabolaget dukket opp og gjorde kål på deg og buskapen, voldtok kona di, senket båten din, brente huset ditt eller stjal hesten din. Pluss all den andre kreative og smertefulle styggedommen de kunne klekke ut i forbifarten.

Om rettferdigheten alltid var i høysetet, er jeg mer usikker på. Det kan jo tenkes at flertallet på tinget jaget feil mann, rett og slett fordi de var kamerat med den råeste i konflikten.

I dag har vi mer og mer sluttet med voldelig konfliktløsning. Vi har funnet andre måter å holde hverandre i øra på, selv om unntak finnes. Men de gode, primitive kranglene finnes fortsatt.

Naboskap er fortsatt vanskelig. Primitive følelser lever i beste velgående. Innerst inne er mange av oss fortsatt huleboere, selv om antall sider med lover og regler er vokst og vokst. Gjennom journalistjobben min treffer jeg stadig naboer som krangler. Og de kan være sinte. Og det jeg ser, er egentlig folk som har det vondt og leit. Ofte er viljen til å løse krangelen ulikt fordelt. Den ene naboen kan være villig til å jenke seg, den andre kan være uforsonlig.

Lover og regler er laget for å hindre krangler. Naboloven forteller hva som skal tåles og ikke tåles. Plan- og bygningsloven er en annen viktig lov. Svært mye av PB-loven handler om hvordan folk skal bo og virke ved siden av hverandre uten å havne i tottene på hverandre.

Og hvis loven brukes riktig, helst av folk med en viss utstråling og kjemi, skal det være mulig å unngå at det utarter. Det er kommunen som i stor grad forvalter plan- og bygningsloven, som ikke bare forteller hvordan vi skal bygge samfunnet vårt, men også hvordan vi skal snakke sammen og varsle hverandre.

La oss resonnere litt:
1) plan- og bygningsloven handler altså i stor grad om å holde fred mellom naboer.
2) kommunen forvalter svært mye av plan-og bygningsloven.

Ergo: Kommunen har plikt til å forsøke å løse nabokonflikter. Aktivt og upartisk. Det nytter ikke å gi blaffen eller ta parti for den ene parten.

Ut i fra dette plikter kommunen også å følge loven pinlig. Du kan for eksempel ikke gi nabo A lov til å bygge huset sitt en meter fra tomtedelet, fordi dette blir for nær nabo B.

Her finnes eksempler i fleng. (Jeg kommer her ikke til å nevne noen av de sakene jeg har jobbet med.)

Normalt skriver jeg ikke om nabokrangler. I alle fall ikke så lenge det dreier som en ren krangling partene i mellom. At Hansen synes Olsen er ond, stygg og dum - og omvendt - er normalt ikke en sak for avisen. Men dersom politiet rykker ut fordi Hansen og Olsen slåss så fillene fyker, er det noe annet. Eller at kommunen griper inn og fatter vedtak. Eller at annen offentlig myndighet fatter et vedtak. Eller at det blir rettssak og dom av det.

Det er når en offentlig myndighet griper inn - flertallet i flokken - at det virkelig blir en sak.

Som journalist er jeg opptatt av at den offentlige myndigheten løser dette etter boka. Og med nødvendig kløkt, visdom og upartiskhet.


Det er dessverre ikke alltid tilfelle.

For innerst inne er mange av oss fortsatt huleboere, selv om loven stort sett har avløst sverdet.

Tullingen Bjørnstjerne

Den mann hvorom her skal raljeres, het Bjørnstjerne Bjørnson.

Jeg liker ham ikke. Jeg er helt usakelig irritert på at en mann kan gå rundt i sin tid og hete Bjørnstjerne, i stedet for Petter, Ole, Harald eller Trond. Litt derfor tenkte jeg å vanhellige nasjonalskalden vår litt. Pirke på ham litt, der han sitter på pidestallen sin og kikker morskt fremfor seg.

Men mye av min kritikk handler om teksten til "Ja, vi elsker". Nasjonalhymnen vår. Det er sangen - den er selvsagt meget vakker - vi hører skolekorpset avspille, mens en og annen nynner med på en hustrig 17. mai. Det er sangen vi hører når en norsk nordmann - ofte en trønder - har tatt gull i en sær sport som stort sett nordmenn driver med, altså langrenn.

Det er sangen full av høytid vi spiller, mens tv-bilder av fiskeskøyter og snøkledde tinder ruller over flatskjermen etter at den herlige, litt kjelkete, kongen vår har sagt noen ord på nyttårsaften.

Det sørgelige med "Ja, vi elsker" er at du må være operasanger for å avsynge den. Jeg klarer i hvert fall ikke. Jeg må nynne sånn svakt, men melodien er krevende. Dermed dropper jeg å synge med. Det gjør også andre, forresten. Mange andre. Korpset spiller oftest alene på 17. mai.

Akkurat dette er ikke Bjørnstjernes skyld. Det er fetteren hans Nordraak som komponerte melodien.

Men la oss stikke pinnen i Bjørnson nå: Teksten på "Ja, vi elsker" er full av språklig svada. Eller litt mindre eplekjekt: Den varierer i språklig kvalitet og nivå.

Det starter så bra. Vi klarer alle å se landet stige frem, furet og værbitt, dersom vi seiler inn fjorden på en vakker dag. Og vi klarer så se noen av de tusener med hjem. Alt i orden. Det er fint å være ute ved kysten. Men så "senker saganatten drømme over jord", og det er da jeg begynner å falle av litt.

Javel? Hva er det som skjer når saganetter senker seg? Jeg tror det visstnok betyr at vi har mye å være stolte av her i landet. At vi en gang - i sagatiden - var noen skikkelige blåsere som herjet rundt i Sydens land som vikinger. Da også.

La oss ta ett eksempel til:
"...det fra nød til seir, også vi når det blir krevet, for dets fred slår leir..."

???

Jeg har spurt språkfolk i 25 år om dette. Hva betyr det å slå leir for freden? De starter med å svare at det vet da alle. Og så blir de mer usikre. Nei, de vet ikke det likevel. Jeg har spurt norsklærere. Jeg har spurt journalister. Forfattere. Per Egil Hegge. Du vet, han der guruen i Aftenposten.

Helt automatisk får jeg opp et bilde i hodet mitt av Forsvarets lagstelt, der det ligger en masse gubber i svettestank, sur dieselrøyk, fukt og med fyringsvakt som sovner likevel og som risikerer blodkjeft av en løytnant hvis han blir tatt. De har nok slått leir. Muligens for freden.

Ingen klarer å skjønne helt hva salige Bjørnson har ment. De tror det handler om å reise ut i striden for fedrelandet, og det er sikkert riktig. Jeg synes det hele er et dårlig nødrim. Det blir et vanskelig bilde som er konstruert bare på grunn av rimet.

Jeg liker det ikke. Det er dårlig dikterkunst.

La meg fortsette mitt skrekkelige raid på Bjørnstjerne. Fedrene har kjempet. Mødrene har grett. Herlige kjønnsroller, Bjørnson! Tøffe menn og gråtende kvinner. På den tiden du skrev dette, var kvinnene så absolutt en del av Norges ryggrad. Da også. Kvinnene var faktisk vel så tøffe.

I tillegg har - ifølge sangen - vår Herre stille lempet, så vi vant vår rett. Der kommer "Gott mit uns"-dimensjonen inn - du vet inskripsjonen i beltespennene hos Wehrmacht. Bjørnstjerne var her sørgelig på linje med andre store nasjonalskalder i Europa. Alle mente jo at nasjonen hadde Gud på sin side. Det er gjennom tidene blitt mye bråk av at folk tror de har Gud på sin side. Så det bør vi i grunnen slutte med.

Gud forby.

Bjørnson var en mann som mente mye. Altfor mye, mente mange. Han var en rikssynser. Hadde han levd i dag, hadde han vært på tv hver kveld. Han ville brisket seg 100 ganger mer selvtilfreds i tv-ruta enn Lars Sponheim noen gang ville klart.

Vi ville vært dritt lei ham, også.

Vi snakker om en mann med så brutale meningsytringer at han fikk en statsminister til å begå selvmord i skam og fortvilelse. Vi snakker om en mann som skal ha bedt sin hustru Karoline om å begå selvmord ved å hoppe fra verandaen. Dette fordi hun fortvilte slik over mannens sidesprang. Vi snakker om en dikter som i en bondefortelling hevdet at storbonden Tord ("Den mann hvorom her skal fortelles") ifølge Bjørnsonn ble et bedre menneske av å se sin egen sønn drukne da de var på rotur sammen.

Det var pensum i norsk skole da jeg gikk der, og ærlig talt, nasjonalskald, for noe forbannet vrøvl!

Jo, jeg elsker dette landet. Tro ikke noe annet. Jeg elsker å synge også. Når de vakre maidager kommer, når bjerkestammene står hvite, når det grønnes, når det spirer, når det våkner til liv igjen: Jeg synger gjerne om landet mitt. Om folket mitt. Om kulturen vår. Når jeg ser mennesker stå sammen og løfte sine roser, for sammen å takle det vonde som skjedde på den vakre sommerdagen, da kjenner jeg at det finnes noe norsk som er viktig. Noe som er hellig. Et land å være glad i.

Jeg blir glad av å farte rundt i gamle natur- og kulturlandskaper. Særlig om våren.

Jeg synger aldri "Ja, vi elsker". I stedet blir det "Mellom bakkar og berg", eller "Fagert er landet", eller "Gud, signe vårt dyre fedreland". Det er også vakre hymner.

De har melodier som er mulig å synge til. Det er vakre kjærlighetssanger til landet vårt. Og de har fullt forståelige tekster.

Og tenk - de ble skrevet omtrent samtidig med at Bjørnson gikk rundt her i landet og tullet.