Sulten driver oss

Sulten driver mennesket fremover. Sulten er årsak til alt. Sulten er vår skjebne og vår forbannelse.

Tenk deg - for enkelthets skyld - de aller første mennesker ute på en deilig øy. Det er paradisiske tilstander. Edens hage, om du vil. Menneskene lever lykkelig. De er ikke mange. Det er overflod av mat. Bare å høste bær, nøtter, frukt og røtter fra naturen.

Selvsagt koser mann og kvinne med hverandre når de ikke koser seg med maten sin. De blir flere. De blir flere som skal dele det samme matfatet.

Det blir knuffing. Det blir kamp. Det blir vold. Drap. Sorg. Ondskapen er kommet inn i paradiset.

De danner derfor sine allianser. Og de stemmer hverandre ut. Plutselig en dag er de to flokker som slåss mot hverandre. De splittes. Trekker seg litt vekk fra hverandre. Tar en brutal kamp med steiner og stokker i ny og ne. Holder folketallet nede. De sterkeste overlever, og sikrer seg maten.

Menneskene må finne på noe mer. Noen begynner å jakte på dyr. Det er ikke lett. Men de må ha mat. I glupe øyeblikk skjønner menneskene at de må samarbeide. Hvis de hjelper hverandre med jakten, tjener alle på det.

De går i store halvsirkler og skremmer dyr utfor klipper. De graver hull i bakken som byttet kan falle ned i. De samarbeider om å holde sulten på avstand. De lærer seg å feste en spiss stein på en kjepp og lage seg en klubbe, å kaste stein med slynge, å kaste spyd med kastetre, og etter hvert å spenne en bue.

De lærer seg å flyte rundt på en stokk, men at du flyter enda bedre ved å feste flere stokker sammen. De lærer seg å hule ut stokker, og gjøre den stødigere. De kommer seg stadig litt lenger ut på sjøen. De lærer seg å løfte en båt sammen mot sjøen. Ja, selv fiender kan finne på å hjelpe hverandre med å flytte en båt. De tjener alle på det i lengden. De lærer seg å fange fisk med krok og garn.

Og med en krig mot naboflokken en gang i mellom humper og går det på et vis. Men så fort menneskene ikke sulter seg helt kraftsløse, lager de nye barn. De blir flere. Matfatet blir snart for knapt igjen.

De lærer seg å følge etter flokker av dyr. De lærer seg å stenge flokker inne i innhegninger, for deretter å plukke ut ett og ett til mat. En dag oppdager de at korn kan dyrkes og høstes. At ett såkorn kan bli til mange nye.

Atter holder de sulten på avstand.

Igjen blir de flere. Matfatet for lite. På tide å slåss litt med naboflokkene igjen.Ta maten deres. Gjerne damene deres, også. Om det ikke lykkes akkurat som planlagt, blir det i hvert fall færre til å dele på maten etter at de har slått hverandre i hjel. Det er da noe.

De må finne på noe nytt. Så en morgen peker stammens beste krigere på en stein, som de kaller Tordensteinen. Inne i steinen bor han som lager tordenen på himmelen, og mannen i steinen har bestemt at bare noen av stammen skal ha det meste av maten. Mukker du på dette, kommer mannen i Tordensteinen og tar deg.

Stammens beste krigere har oppfunnet det religiøse argument. For det er ikke mat til alle. Og noen må bukke under. De gudbenådede - de som er på godfot med han inne i steinen - skal overleve. Adelen er oppfunnet. Overklassen. Og underklassen.

De sper på med visse kjøreregler for hvordan man skal leve sammen. Den som bryter reglene blir jaget, pisket eller myrdet. Mennesket begynner å lage seg lover og retterganger.

Stammens beste krigere finner på mer. En dag setter de rare klær på stammens raring og ber ham vise seg frem. Han adlyder, og lager en merkelig forestilling, med sang, artige kroppsbevegelser og andre rare lyder. Alle holder på å le seg ihjel, der de står rundt ham og ser på. Mens showet pågår, sørger noen av stammens beste krigere for å stjele maten til de fattige i stammen.

For å få til dette, sper de på med å dele ut noe gjæret væske som gjør de sultne sløvere enn vanlig.

Det blir riktignok litt murring dagen derpå, men det løser stammens beste krigere ved å peke ut en tilfeldig stakkar, kjenne ham urettmessig skyldig som tyv og få ham spektakulært henrettet på samme stedet som ved gårsdagens show. De sultne i underklassen får kaste litt stein og får utløp for litt sinne og frustrasjon. Sånn holder de det gående, med underholdning og henrettelser. De sultne er stadig desperate, men holder seg i skinnet i frykten for å blir bestialsk myrdet i all offentlighet.

En dag gjør stammens klovn det uhyrlig å rope ut og advare de sultne om hva de rike pønsker på. Samme kveld er han myrdet på kreativt og smertefullt vis. En ny klovn hentes frem.Kulturlivet er til tider ganske brutalt i starten. Men er du klovn og roper ut at høvdingen er en skikkelig tøff og kul fyr -  og en god venn av han der inne i steinen - går det stort sett ganske greit. Du får til og med mat. Og noen å kose med.

Blant stammens beste krigere finnes det også eventyrere.
- Nei, skulle vi finne oss en ny øy, sier en av dem.
- De andre flokkene er der allerede, sier den molefonkne krigerkompisen.
- Vi drar enda lenger bort, svarer eventyreren kjekt.
- Jeg gidder ikke å bli med, svarer den molefonkne.
- Si fra til oss andre hvis du finner noe, da, sier høvdingen.

En dag tar eventyreren like fullt  med seg fruen, barna og den beste båten og drar altfor langt ut. Lenger enn Tordenguden tillater. Ute på sjøen kommer det plutselig en fryktelig vind, og etter noen grusomme i døgn i villelse, driver familien i land på en fremmed og fjern øy.

Det finnes ikke riktignok en annen familie her, men etter at inntrengeren har spist seg sterk og har banket opp de fastboende, er situasjonen grei. Den fastboende er behørig overtalt til at fra nå skal han og damene være underklassen for de nye folkene (de er jo guder fra andre siden av havet).

Forresten gjør det ikke så mye. Ikke ennå. Det finnes overflod av alt i den nye verdenen. Mat. Dyr. Alt. Den kjekke kriger har funnet sitt nye paradis og starter den samme historien på denne øya.

Mennesket skjønner at vannet kan demmes opp. De bygger demninger sammen som sørger for at jordbruket deres alltid får nødvendige dråper vann. De fortsetter sin teknologiske utvikling. De skaffer seg trekkdyr, lager seg plog, blir mer effektive.

Sånn kan vi ramse opp videre. Men sulten er årsak til de store, grunnleggende kreftene i historien: Slåssingen, samarbeidet, alliansene, folkevandringene, imperialismen, religionen, opprørene, ondskapen, krigene, jussen og den teknologiske utviklingen.

Kampen for matfatet er også årsak til at menneskene har laget seg en utrolig arbeidsdeling med penger som byttemiddel. Bare slik er det mulig å intensivere matproduksjonen slik at det blir nok til alle.

Sulten er årsak til alt ondt og godt på jorden.

Slik skal det fortsette enda noen tid.

Stjele min tid

Jeg elsker min iphone. Og hater den. Jeg er blitt iphonejunkie. Blir gal når den ikke er i nærheten.

Du vet hva jeg mener. Kanskje. I alle fall hvis du eier en iphone. Twitter. Facebook. Nettnyheter. Epost. Sms-er. Klokka. Runde på runde.

Jeg er min egen fiende.

Jeg jobber i en verden som skal gå under. Papiravisverdenen. Selvsagt går vi sakte dukken. Avislesere er en folkegruppe som stadig blir færre. De tynnes ut. Avislesere blir gamle og dør. De unge vet alt - uten å lese så mye papiravis. Det skremmer alle oss i bransjen. For å spre nyheter via nett er det faktisk ikke mye penger å tjene på. De store gutta som styrer oss fra konserntoppen, klør seg i hodet.

For oss avisfolk er det ett håp: At det fødes nye mennesker som oppdager gleden ved å lese en papiravis. Kanskje sammen med noen, slik vi gjorde som studenter. Vi var en gruppe på fem-seks som gikk og kjøpte hver vår avis og deretter leste sammen, før vi byttet aviser. Det er et kjært minne. Det er 28 år siden.

Vi journalister kan drømme - men tror det ikke helt - at avislesning fortsatt blir en del av kvalitetstiden din hvert døgn. Selv tviholder jeg på tradisjonen. Å lese aviser om morgenen er blitt noe av det viktigste jeg gjør. Derfor står jeg opp klokken fem, og fra halvseks til syv sitter jeg med frokost, stort kaffekrus og aviser. Det er godt og fredelig i huset, og godt lesestoff på tørt papir.

Jeg blar og jeg leser. Jeg nikoser. Det blir litt krampaktig kos.

For dessverre ligger den der, iphonen. Plutselig tar jeg meg i å bla i nyheter på twitter, facebook og de store nyhetskanalene. Ergerlig slenger jeg telefonen fra meg i sofaen. Forbannet være iphone, som gjør meg så avhengig.

Jeg trøster meg med at iphone erstatter mange ting samtidig.

Jeg trøster meg med at de fleste ikke er like hardt angrepet som meg. Kanskje er jeg overstadig nysgjerrig på verden.

Derfor har jeg nå laget en liten plan for meg selv, med følgende mål:

1) Lese avisene mine uten å sjekke telefonen noen gang underveis. Legge den fra deg ute i gangen.

2) Lese bøker uten å ha telefonen i nærheten. Lesingen kan for eksempel være å bla opp på en tilfeldig artikkel i mitt gamle leksikon. Jeg prøvde dette nylig, og det var faktisk utrolig godt. Jeg kjente atter en deilig flashback til studietid.

3) Ta alle turer i skogen uten å sjekke telefonen underveis.


Ellers er det bare å krysse fingrene for at vi som lager avisen fortsatt klarer å gi mennesker en liten lesestund hver dag - og at de ikke vraker oss til fordel for iphone og alle dens fettere. Jeg må også krysse fingrene for at vi som lager avis sammen klarer å sette ord på og reklamere for den hellige, gode lesestund. De som ser verdien av å lese på papir.

Og så er det faktisk enda et håp:

Å se min datter ligge på sofaen og lese en bok i flere timer. Uten å kikke på sin iphone særlig ofte. Hun leser ikke aviser, men hun leser i hvert fall en bok. Av papir.

Så godt å se.