Snart står Erna med den nye regjeringen sin foran Slottet. Ikke vet jeg hva hun vil tenke bakom sitt smil, men innerst inne vet hun at dette er høydepunktet i livet. Bedre blir det ikke.
For herfra går det bare utover. Kanskje ikke fort, men det går utfor. Populariteten er på hell. En dag drar hun igjen til Slottet - nå for å fortelle at hun gir opp.
Den sikreste veien til å miste popularitet for en politiker, er å ta makt. Det vil si å innta posisjoner. Tro ikke at dette er noe jeg finner på. Kloke mennesker har forsket på sånt. Historiker Francis Sejersted, for eksempel.
Han mener å se et mønster som kanskje forklarer noe av høstens valg. Den sier at et politisk flertall på Stortinget - posisjonen - vil ha et solid grep om styre og stell i lang tid. Så lenge de lykkes, bør opposisjonen holde en lav profil. Det er ingen vits å rasle med sablene ennå. Det er ingen vits å overby på saker. Ikke så mye, i hvert fall. I stedet må man vente. Sakte vinner du velgerne over på din side.
For posisjonen kan aldri overleve i evig tid. Mennesker er mennesker, og etter hvert tærer det på samarbeidsevne og intern kjemi. Posisjonen forvitrer. Begynner å gjøre dumme feil. Krangle og sånt. Når dette skjer, må opposisjonen kjenne sin besøkelsestid. Det er da den kan vokse seg sterk og gripe sjansen. Slik husker jeg det fra min tid på politikkstudiet i Lillehammer. Og fornøyd har jeg fastslått at teorien stemmer. Derfor var høstens valg så enormt fascinerende.
Høyres valgkamp synes å ha vært ikke å si eller love for mye, men å tipse Aftenposten om alt som kan skape mer eller mindre riktig inntrykk av intern forvitring i regjeringen, i tillegg til den forvitringen som var der allerede. Den har heller ikke vært vanskelig å finne. Særlig fordi Arbeiderpartiets åpenbare skjulte agenda med rødgrønt samarbeid har vært å ydmyke SV mest mulig, slik at partiet går til grunne. Målet for Arbeiderpartiet har med all ønskelig tydelighet vært å kvitte seg med den gamle opposisjonen til venstre for seg.
Det lyktes Arbeiderpartiet ganske mye med, faktisk. Samtidig bidro denne åpenbare eksponeringen av SV til å svekke regjeringens mulighet til å holde på velgere. Det ble oppfattet som intern forvitring.
For opposisjonen var det faktisk bare å vente. Velgerne har byttet ut det politiske flertallet i Norge. Sånn må det være, ifølge samfunnsfagboka. Regjeringen Stoltenberg innser selv at den er sliten. At åtte har gjort sitt. Derfor ser han ikke så veldig skuffet ut, Stoltenberg. Han kan sitt samfunnsfag, den mannen. For Jens følger læreboka, må vite.
De siste dagene har jeg begynt å tvile på om læren om kreftene rundt posisjon/opposisjon er den eneste som kan forklare hvorfor Norge bytter politikere. Jeg nekter nemlig å tro at det er politisk argumenter som er årsaken. At storparten av velgerne har sittet der som en stor jury og lyttet til beste politiske argument framført på tv og stemt deretter. Noen stemmer kanskje etter fornuften. Men enda flere etter trynefaktor og følelser.
Jeg har derfor begynt å tenke at vi også må lese janteloven for å skjønne valget. Folk må ha oppfattet det slik at denne Trond Giske gikk rundt og innbilte seg at han var noe. Eller at Navarsete mente hun var bedre enn oss. Og hun der SV-eren som bevilget penger til selvforsvarsvenninnene sine? Hvem tror hun at hun er?
Det rammet ikke alle. Sigbjørn Johnsen lurer oss. Han går rundt og snakker Norges hyggeligste dialekt og høres ut som statsbudsjettet og Snikker Andersen er to deler av samme historie, så han rammes ikke av janteloven. Men vær du trygg - Sigbjørn Johnsen går absolutt rundt og vet at han er noe.
Janteloven rammet heller ikke Jens. Folkeligheten selv. En av oss. Han som ærlig kjempet med gråten sammen med resten av nasjonen i de fryktelige julidagene. Hvilken enestående statminister - en av oss - så vi ikke da. Det ligger ingen ironisk tone fra meg her.
Men mange av de andre i samme regjering fikk medietyn og ble framstilt som drittsekker og brytere av janteloven.
Hvis janteloven er medvirkende årsak til at vi bytter politikere, må hun passe seg, Siv Jensen. Allerede på valgkvelden sto hun der og ropte "Mårna Jens" og brøt første paragraf i loven. Hun sto der og signaliserte at hun er noe og at hun er bedre enn andre.
Jeg tror Erna Solberg tenker mye på slike ting. Omdømme. Samarbeid. Best mulig samarbeid internt betyr lengst mulig levetid for regjeringen. Men hun vet også at janteloven er ubønnhørlig farlig. Her gjelder det å oppføre seg ordentlig. Være ydmyk. Da spør du før du bruker Sundvolden hotell til regjeringsforhandlinger.
Men bare sjekk sosiale medier, så ser du allerede mange "du skal ikke tro at du er noe"-innlegg mot ny regjering. Ikke rart at Erna gjerne vil fremstå som ydmyk og høflig. Ikke framstå som den som tror hun er noe.
Men utfor går det. Fra Slottsplassen og i årene framover.
Det er helt etter læreboka.
Kanskje hun unnslipper janteloven.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar