E18-stans i minst ti år

Det er ikke til å tro: Statens vegvesen nekter å bygge ferdig det som gjenstår på E18 mellom riksgrensen og Vinterbro. Bare hvis politikerne blar opp fryktelig mye penger, kan etaten tenke seg å fullføre, og da står veien ferdig om drøye ti år. I beste fall. I verste fall skjer det ikke noe de neste ti årene, når nåværende trinn er ferdig gjennom Hærland.

Statens vegvesen er i dette tilfelle toppen av Vegdirektoratet, som på skuddsårsdagen la frem sitt forslag til Nasjonal transportplan (NTP).

E18 er lagt nederst i bunken og lider dermed samme skjebne som en rekke andre store, planlagte veistrekninger.

Selvsagt spiller veidirektør Terje Moe Gustavsen poker. Dette er taktikk. Signalet fra veivesenet er at, huff, det er så fryktelig mye forfall og elendighet på veiene, at dette dessverre må gå foran nybygg av veier. Så skal dere ha bygd noe, politikere, så gi oss mer penger. Man bygger ikke ny fløy på huset når vinduene faller ut, taket lekker og malingen flasser av på det gamle.

Det er forståelige argumenter, det, og det er grunn til å tro at politikerne plusser på og får noen meter vei bygd. Veivesenets NTP er bare et utkast, som nå skal til Stortinget. Politikere kan nok sukre pillen noe.

Slik sett er Terje Moe Gustavsen en utpresser. Skal politikerne ta noen seire frem til neste stortingsvalg, må de grave dypt i lomma og punge ut. Han tenker å bruke tiden og pengene til å male nye gule striper midt i veien, reparere noen rekkverk, bygge noen midtdelere og sånt.

Det er slett ikke sikkert politikerne klarer å skaffe så mye penger til nye veier. For herrene Jens Stoltenberg (Ap) og Sigbjørn Johnsen (Ap) er barske menn. De plager Norge med noe som heter handlingsregel for oljefondet. Fordi den norske 68-generasjonen - generasjonen som tok alt - skal leve herrens glade dager som gamle, må oljerikdommen settes av til pensjon og eldreomsorg. Da er det begrenset hva som kan tas ut hvert år av sparekontoen til annen moro.
Og nå har vi forresten kjøpt oss noen forskrekkelig dyre kampfly som også skal betales.

Det ser mørkt ut for nybygg av norske veier. I tillegg synes flere økonomer å mene at veier og jernbaner først og fremst er noe man bygger for å sysselsette folk i dårlige tider. Det er noe man tyr til for å fart på Norge. Når det går sånn noenlunde bra, er det ingen vits å bygge infrastruktur.

Men:
Når det gjelder E18, så handler det også om det mange anser som vrangvilje på toppen i Vegdirektoratet. Innimellom kommer det til syne: Utbygging i Østfold er ikke det som haster mest. Det er ganske tydelig.

Vi har sett tilløp til motarbeidelse. For mindre enn ett år siden så vi hvordan viktige dokumenter ble hengende altfor lengei direktoratet, slik at det holdt på å bli stopp på parsellen i Hærland. Det finnes også eldre eksempler. En av dem som snakket om proppene i byråkratiet, var tidligere stortingsrepresentant Odd Holten (KrF). Gang på gang har vi ventet på byråkrater.

Det mest utrolige er at Stortinget - med stort flertall - flere ganger har sagt at E18 i Østfold skal bygges ut fortløpende. For tre år siden sto daværende statssekretær Erik Lahnstein (Sp) i Spydeberg og lovte fullføring. Dette er også opplegget i nåværende NTP. Kampen for E18 er altså vunnet, rent politisk. Det er stor velvilje og forståelse for E18.

Til tross for dette opptrer Vegdirektoratet som en obsternasig tenårng og skyver denne fullføringen nederst på listen. Det er vanskelig å se dette som annet enn ordrenekt. Motarbeidelse.

Det er et nytt eksempel på at uoppsigelige byråkrater gjør hva pokker de vil her i landet. Slik embedsverket for øvrig har gjort i 600 år. Politiske vedtak betyr ikke en dritt.

Det er ikke politikere som styrer dette landet. De kan mene hva de vil, men får ingen ting til, dersom byråkratene ikke vil.

Og skulle noen av politikerne prøve, er det to ting de kan gjøre for E18:
1) Tvinge veivesenet til å prioritere fullføringen oppover på listen.
2) Skaffe pengene fra den kista Jens og Sigbjørn vokter med skrueblikkene sine.

Noen penger skal vi visst faktisk skaffe helt på egenhånd, også.

Har du sett en sutt?

Sutten - eller smokken - lå der onsdag denne uka, midt på den våte asfalten foran Jysk-butikken i Askim.

Den satte en bitteliten støkk i meg. For den fikk meg til å huske noe jeg nesten hadde glemt. Jeg løftet uansett mitt kamera nå, zoomet inn og knipset bilde.

Den lå der grønn og fin, og man kunne bare forestille seg panikken hos de voksne, når de snart skulle oppdage at sutten - favorittsutten, kanskje - var borte. Akk, hvilke skrik skulle det ikke bli.

Jeg orket ikke synes synd på dem så veldig lenge, siden jeg har tatt min tørn av slike bekymringer. Mine barn er voksne. Sutt er historie. Likeså den desperate letingen etter en sutt som til slutt viser seg å ha havnet bakom panelovnen, i do eller andre umulige steder.

Jeg sørget for at vi trykket bildet mitt av sutten i påfølgende utgave av Smaalenenes Avis. Den var å finne på baksiden, av alle ting som værbilde. Nå forteller kanskje ikke en sutt så forskrekkelig mye om været, men alibiet mitt ble at den lå på våt asfalt. Forteller ikke våt asfalt noe om været, kanskje...? Plussgrader og sånt.

Men sutten vekket minner. Og det var egen nostalgi som fikk meg til å bruke dette motivet, i stedet for avtrykkene i snøen etter en hund. Den grønne sutten foran Jysk fikk meg til å huske noe som skjedde for 15-16 år siden. Jeg var altfor sent ute til kommunestyremøte på Terråk i Bindal, en kommune lengst sør i Nordland, og som Namdals-Avisa dekket.

Jeg var sent ute, kastet fotobagen på skulderen og skulle skynde meg. Der, ute på plassen foran kommunehuset lå det en sutt.

Inne i kommunestyresalen på Terråk med den fantastiske utsikten utover fjorden var politikerne forlengst på plass da jeg i siste liten gled ned på pressebenken.

Etter noen sekunder oppdaget jeg babyen der borte på Arbeiderpartiets bord. Det var en liten frøken, og mora var Lisbeth Berg Hansen, hun som i dag - femten år senere - er fiskeriminister.

Babyen var tåmodigheten selv, den. Den hang taust på mors arm og kikket forundret på forsamlingen.

Moren var på talerstolen flere ganger, og hun hadde mye på hjertet. Blant annet var hun fly forbannet på at kommunelegen nektet å holde kontordager på Kjella en grend i utkanten av Bindal.
- Først sa legen at kontoret hadde en rekke mangler, og at han derfor ikke kunne være der, så samlet lokalbefolkningen inn penger og satte i stand kontoret slik han ville ha det, men fortsatt er han ikke her, raste Ap-politikeren fra Kjella.

Babyen hang fortsatt taust på armen og kikket utover salen da helse- og sosialsjefen gikk på talerstolen like etterpå og sa følgende:
- Jeg beklager at jeg ikke klarer å motivere legen til å ta disse kontordagene som politikerne har bedt om..

Lisbeth Berg Hansen ble ikke akkurat blidere av dette svaret, men babyen smilte bredt under armen hennes og punkterte litt av den krasse stemningen.

Ordfører Paulsen banket også til pause like etterpå, og jeg tok i løpet av denne mitt kamera og ba om bilde av Lisbeth og babyen på talerstolen, for å lage en liten kuriøs sak på dette: "Med mamma på talerstolen".

- Jeg tror sutten ligger igjen ute på parkeringsplassen, sa jeg etter å ha tatt bildet.
- Er det der den er, svarte hun, mens babyen kikket høyst forundret - og kanskje noe skeptisk - på meg, helt til det kom en gruppeleder fra et helt annet parti og skulle dikke litt.

Sutten lå fortsatt der på parkeringsplassen på Terråk da jeg dro hjem etter kommunestyret. Om den ble med mor og barn tilbake til Kjella, vet jeg ikke.

Hva med sutten på gaten foran Jysk i Askim? Den var borte morgenen etter.

Man følger da med på sånt.

Paddepolitikk

Ipaden er på full fart inn i norske møterom, som i kommunestyrer, styrer, utvalg og formannskap. Forkjemperne for ipad - eller lesebrett - ser for seg at det lille vidunderet skal skyve ut behovet for tonnevis av sakspapirer, men også skyhøye portoregninger.

Flere kommuner kjøper nå ipader til sine politikere, begrunnet med at her er det penger å spare. Noen er kritiske, og mener skolebarn og lærere har større behov for moderne utstyr enn velfødde og godt betalte lokalpolitiere. Jeg blander meg ikke bort i spørsmålet om for eller mot ipad til lokalpolitikere, men har lyst til å peke på hvordan et slikt redskap utvilsomt vil endre måten å jobbe og virke på i møterommet.

Vi journalister har sett det komme for fullt det siste året: Under et vanlig kommunestyremøte er flere av politikerne på facebook - midt under møtet - med mer eller mindre saklige meldinger ut til vennekretsen. Ikke sjelden ser vi meldinger som:
- Har akkurat fått gjennom forslaget mitt om redusert foreldrebetaling, jippi.
eller:
- Da har vi endelig fått landet spørsmålet om hvor mange osv
eller:
- Dette møtet blir langt. NN snakker hele tiden uten å komme til saken
eller:
- Ere mulig, skjønner han ikke at han blir nedstemt....????!!!
eller:
- Tar det aldri slutt. Hadde håpet på en tidlig kveld med Lilyhammer
eller:
- Har NN sovnet :-)))), bør ikke noen vekke ham...HIHI... !!!!!? :-))))))))

Facebook puster selvfølgelig en lokalavis i nakken - ja, slår oftere og oftere avisen - med å fortelle nyheter og stemningsrapporter først, for ikke å snakke om detaljer som en lokalavis aldri skriver om. Og det hersker liten tvil om at dette også motiverer mange lokalpolitikere til å være på facebook - eller twitter - midt under et møte. Det er gøy å slå lokalavisen på nyheter. Det er gøy å komme til orde ut blant folk, uten å bli redigert.

Med ipadene liggende foran samtlige politikere i et møte, er det grunn til å tro at enda flere bruker brettet til helt andre ting enn å lese politiske sakspapirer. Møter kan være skrekkelig kjedelige. Noen vil sikkert la seg friste til å legge en kabal når økonomisjefen gjennomgår tertialrapporten. Andre vil spille angrybirds mens etatslederen går gjennom planen for ny viltforvaltning. Eller ta et slag wordfeud med noen der ute på nettet mens skolesjefen redegjør for leseopplæringsprosjektet. Noen av de mer effektive vil jobbe med helt andre ting - som morgendagens jobbmøte - mens de med halvt øre venter på at NN har kranglet og markert seg ferdig.

Noen politikere vil kanskje lese aviser, men enda flere enn før vil garantert oppdatere vennene sine via facebook. De vet at nettverk holdes i live ved at de har noe nytt å fortelle.

Uansett: Med ipaden på bordet i møterommet, er det samtidig fullt mulig med enda mer raffinerte politiske triks og arbeidsmetoder. En politiker kan eksempelvis selv søke opplysninger i arkiver og kilder for å hente fakta til eget innlegg - midt under møtet. Som hva man stemte forrige gang saken var oppe. Det er ingen selvfølge at noen husker dette.

Men også sleipingene øker sine muligheter til renkespill og manipulasjon, så fremt alle politikere har appen for messenger.

Som for eksempel:
1) Gruppelederen i et parti kan via ipaden gi ordre til en av sine lydige medsammensvorne om å ta ordet og si følgende.....
2) Gruppelederen i parti A kan sende melding til gruppelederen i parti B og tilby følgende hestehandel. Ingen andre i C og D merker noe.
3) Administrativt ansatte - eller tilhørere - kan sende "innspill" til enkeltpolitikere om gode poenger som ingen har sett, det vil si gjøre noe så uhyrlig som å blande seg i den politiske debatten midt under et møte.

I verste fall - jeg understreker i verste fall - kan ipaden overta for talerstolen. I stedet for å diskutere via talerstolen, begynner politikerne å chatte elektronisk under møtet. Nå er det aller meste bestemt på forhånd, via avtaler på bakrommet. Men av og til kan ting oppstå underveis, som ikke var etter planen.


Da kan ipaden bli kanalen for hemmelige forhandlinger midt i et åpent møte. Faren er stor for at mye av kommunestyrets møte holdes som nettmøte. Tilhørere og presse mister enda mer oversikt over hva som egentlig skjer. Det er ikke en gang sikkert at møtelederen har styring på hvs som skjer. Slik kan ipad'en gjør kommunen mindre åpen.

For akkurat som pc eller ipad gjør det mulig for en skoleelev å jukse i et klasserom, åpner slikt utstyr også for juks i det politiske møterom. Hvis det er juks, da.

Det er uansett store muligheter med ipad.
Vi har bare sett begynnelsen.

Talerstolen blir mer og mer avlegs.
Journalisten får enda mindre grunn til å sitte som tilhører. Han eller hun kan heller konsentrere seg om å snakke med dem som er sinte på - eller glade for - avgjørelsen.

Jeg elsker ipad.