Møte med en galning

En sak har alltid to sider, men at mannen de snakket om måtte være sprøyte gal, var jeg ikke et øyeblikk i tvil om.
- Han kjeppjaget oss, og han var så rasende. Aldri sett verre. Brølte og skrek, fortalte paret som satt foran skrivebordet mitt i aviskontoret.

Jeg jobbet som journalist et helt annet sted i landet da. De som kjenner meg fra denne tiden, skjønner hvor og hvem jeg snakker om. Men det er ikke så nøye for poenget jeg skal frem til.

Paret - to hyggelige personer fra Østlandet - var på tur i distrikts-Norge. Da de fant en flott campingplass, kjørte de inn med bobilen sin og fant snart en ledig idyll.

Der ble de ikke værende lenge. Snart kom en eldre herremann, ifølge paret var han avsindig av raseri. Frådende. Han hadde klar beskjed:
- Kom dere her i fra før jeg henter traktoren...
- Hvem er du? rakk de å spørre.
- Jeg eier faktisk denne plassen.

Østlendingene ble så redde at de sprang inn i bilen, startet opp og dro der i fra det kjappeste de kunne.
- Hva slags fyr er det som jager kundene sine, undret paret og ristet på hodene sine.
Damen sa ingen ting, forresten. Hun skalv fortsatt etter møtet.

Ingen tvil om at det var et godt spørsmål. Jeg noterte ned forklaringen deres, tok bilde av dem foran bobilen og sa ha det bra. Paret nektet å la seg avbilde foran campingplassen. Tenk om eieren så dem. De tok ikke sjansen på et nytt møte.

Så kom den vanskelige og uunngåelige delen av jobben. Tilsvarsretten. Hvis noen skal henges ut i avisen, skal de ha rett til å gi sin versjon av saken først.  Samme dag som kritikken står på trykk. Ikke dagen etter. Jeg gledet meg ikke til telefonsamtalen, men det var ingen vei utenom.

Joda, mannen var utvilsomt fortsatt gal. Han brølte til meg i telefonen.
- Nei, jeg har ingen kommentar til dette. Det kan du ringe til redaktøren i den helvetes LO-eide blekka di og fortelle, brølte han.

Og hev på røret.

Jeg lot meg ikke sjokkere. Mannen var så ute av balanse at det var umulig å bli opprørt. Det var dermed en enkel avissak å skrive. Fortell historien til østlendingene, avslutt med å fortelle at Mr X (som skulle navngis på trykk) ikke ville uttale seg. Sånn var det med den saken.

Jeg hadde nesten skrevet ferdig og levert, da telefonen ringte på nytt.
- Var det deg jeg snakket med i sted, spurte gubben, atskillig roligere.
- Ja.
- Kan du ikke ta en tur bort hit til campingen før du skriver.
- Jo...

Det var nesten så jeg ikke torde det. Hva kunne han finne på? Med et sånt raseri, hva ville vente meg?

Jeg dro likevel til campingplassen, og jeg så at bobilturistene hadde rett i sin beskrivelse. Den var inngjerdet med høyt gjerde, en kraftig stålport, var kameraovervåket og det hele, men så ellers ganske flott ut, selv om den hadde utvilsomme tendenser til fangeleir. Det manglet likevel ikke på gjester. Telt og vogner sto pent plassert utover området.

Gubben dukket opp etter noen minutter. I khakishorts og hvit skjorte. Du skulle aldri tro at han hadde brølt til noen - han var elskverdigheten selv.
- Vet du hva, jeg synes du skal slå denne saken stort opp, sa han.
- Javel...
- Ikke spar på trykksverte og bilde. Bruk førstesiden. Smør det utover. Få det frem at jeg ikke tåler noe tull.
- Ja...
- Du skjønner, jeg har faste gjester her på campingen. De kommer tilbake år etter år. Og vet du hva de setter pris på? Jo, at det er ro og orden her. Her er det aldri noen som får feste til langt på natt. Slikt stopper jeg, og det setter barnefamiliene pris på. Her er det heller ingen som tar seg til rette, mens andre har kjørt seg en tur for å handle. De kundene jeg har setter pris på orden og ro, og når du skriver som du gjør, hjelper du å fortelle meg at det er sånn vi har det her. Noen blir skremt bort, andre setter pris på det. Skjønner?
- Ja, men hvorfor jaget du akkurat dette paret?
- De bare kjørte inn og tok seg til rette. Tok annen manns plass. Henvendte seg ikke i luka og ba og bli anvist plass. Slik skal vi ikke ha det, sa han.
Og smilte sitt mest fredelige smil.

Utenfor porten traff jeg tilfeldigvis folk som bekreftet det gubben sa. Her trivdes de, fordi andre campingplasser ofte er fylt med bråk og regelbrudd, men ikke her.
- For ikke å snakke om at ungene får gratis is av X og til, la en familiefar til.

Jeg reiste tankefullt tilbake til kontoret. Det var faktisk en logikk i galskapen.

Sannelig har en sak alltid to sider.