Syk utvikling

Jeg tror 2012 blir året da vi ser norske sykehus behandle sine pasienter langt råere og mer kynisk enn før.

Stikkord denne gang er "samhandlingsreformen".

Når de folkene som styrer oss lager nye ord, er det all grunn til å være på vakt.

Hva er det som ligger bak? Hva er det egentlig de pønsker på nå? Ett av ordene de har laget til oss, er "samhandlingsreformen".

- Gjesp, sier vi. - Sikkert greit.

Jeg blir sint av sånne ord. Denne gang gjespet jeg først og tenkte at det var laget av livsfjerne helsebyråkrater, og at ordet ble adoptert av disse rikspolitikerne. Så begynte jeg å mistenke at dette ordet faktisk er laget for å få oss til å gjespe. Til å bla videre. Til å la være å bry oss.

La oss dissekere selve ordet, som består av to ord:

1) samhandling er positivt ladet. På fotballbanen kan samhandling bety at spiller A klarer å sparke til ballen slik at spiller B på samme lag får tak i ballen. Bra, det. Grunn til jubel.

2) reform er også et positivt ladet ord. Det betyr at noe mykes opp eller endres til det bedre. Bruker du ordet "samhandlingsreform" på fotballbanen, betyr det altså at spillerne utvikler seg til å bli enda bedre til å sparke ball til hverandre.

Men samhandlingsreformen brukes om helsevesenet vårt, og dessverre er det all grunn til å frykte at det skal sparkes bedre og hardere enn før, der også. Man skal sparke pasienter fra A til B. Eventuelt kaste dem.

Kanskje er kasteballreformen derfor et bedre ord. Eller spark-i-rompa-reformen. For det er dette reformen handler om, å få kastet folk kjappere ut av sykehus enn tidligere. Sykehusene våre er nemlig rådyre å drive. Jo flere pasienter de får behandlet per døgn, jo mer får man utnyttet ressursene. Hele finansieringen av sykehus er slik at jo flere pasienter, jo mer penger inn. For det er økonomer som styrer landet vårt nå. Og det er økonomer som styrer sykehusene. Jo færre døgn gamle Gunda ligger på sykehus, jo mer penger sparer sykehuset. Så derfor: Få gamle Gunda ut av senga og få inn gamle Agnes.

Men hvor skal gamle Gunda gjøre av seg, hun som er forferdelig svak og nyoperert? Hjemme hos seg selv kan hun ikke være. Løsning: Legg henne på kommunalt drevet sykehjem. En seng på sykehjem koster mindre per døgn enn en seng på et sykehus. Da - tenker økonomene - sparer jo samfunnet penger.

Problemet er mens norske sykehus nå skal kaste ut enda flere mennesker mye tidligere enn før, så er mange norske kommuner i en kjempeskvis allerede. De mangler sykehjemssenger. Men ifølge reformen plikter norske kommuner å ha et tilbud når Gunda trilles inn. Hvis ikke, blir det tyn å få. Dagsbøter er stikkordet.

Mange av pasientene har spesielle lidelser som krever egen medisinsk oppfølging. Disse ekspertene skal kommunene skaffe til veie, selv om virkeligheten er at man sliter med å skaffe seg en helt vanlig sykepleier. Kommunene slåss nemlig med nebb og klør seg i mellom for å skaffe seg en helt vanlig sykepleier. Ta med at mange norske kommuner sliter med å skaffe seg en lege, er bildet enda mer dystert. Jeg er ganske sikker på at det sitter vettskremte rådmenn, etatsledere og ordførere rundt omkring og venter med gru på hva kasteballreformen skal føre til.
 Et annet meget sentralt poeng er nemlig at det ikke blir like lett å sparke motsatt vei. Tro ikke at norske kommuner klarer å sparke flere pasienter inn på sykehus enn tidligere.

Hva skal kommunene da i stedet gjøre for å skaffe nok senger i sine sykehjem? Om de ikke kan sparke pasienter ut av sykehjemsdøra, kan de jo slippe færre inn.

Køen av innbyggere som venter på sykehjemsplass blir ikke noe kortere av dette.


Reformen trådte i kraft ved nyttår. Snart kommer de første hjerteskjærende historiene. Fortell meg gjerne at jeg tar feil.

Og hvorfor.