Tippoldefar Ole Nilsen var med på å bygge jernbanen i Østfold. Før anleggene kom i gang, leide han i 1860-årene en jordlapp på Lille Tune ved Sarpsborg. Der dyrket han sine poteter, samtidig som han jobbet på kirkegården med å grave ned de døde. Han hadde giftet seg med husmannsdatteren Karen Sofie fra Skjeberg. Ett av barna het Anna Olsdatter, og hun ble selvsagt min oldemor.
Det må ha vært et tøft liv for Ole og familien. De levde på tampen av en gammel tid og på starten av noe nytt. Tippoldefar Ole var en av mange som leide jord på Tune Lille, eller Lille-Tune. Da jernbanen skulle bygges, fikk Ole en ny mulighet. Han ga opp poteter og kirkegårdsgraving, brøt opp og dro på anlegg. Han tok med seg familien.
Anna ble konfirmert i Spydeberg i 1877. Hun flyttet dit "med sine foreldre", forteller kirkeboken. Jeg føler meg derfor ganske sikker på at gamle Ole var med og bygde Østre linje.
Jernbanen ble bygd med hakke og spade. Det var vyer i Norge den gangen. Smaalensbanen sto fiks ferdig ni år etter at stortingspolitikerne hadde fattet sitt vedtak. Vestre linje sto ferdig i 1879 - Østre linje i 1882, etter fem års byggetid. Det går ikke noe raskere i dag. Men i dag er det papirjobb og planlegging som tar tid. Ny jernbane mellom Ski og Oslo ligger ti år frem i tid.
Møysommelig bygde Ole og de andre jernbanen meter for meter. Tusenvis av hender var i sving på 1870-tallet. Det kom svensker, også. Lutfattige mennesker som jaktet på å overleve. Amerikabilletten ble for dyr. Da var alternativet å gå til Norge og søke arbeid.
En av dem som dukket opp, var den hemmelighetsfulle Carl Johan Nilsson fra By ved Säffle. Kanskje sang han "Lille vackre Anna" for min oldemor. Det ble i hvert fall giftemål. De fikk mange barn. Og det er ham Nilsen-navnet mitt kommer fra.
Brylupet sto i Borge kirke i 1885. Jernbanearbeider Ole var flyttet til Fjeldstad på østsiden av Fredrikstad. Der skulle han bli boende. Carl Johan Nilsson ble til teglverksarbeider Karl Nilsen og skaffet meg etter hvert en farfar, sammen med Anna. Også de bodde på Fjeldstad.
Det har gitt meg stor personlig glede å få vite slikt om min egen slektshistorie, basert på penneriss i gamle kirkebøker.
Jeg føler meg som ekte borger av Østfold, hva nå det måtte være. Jeg har beviselig gener fra det gamle samfunnet i Smaalenene, godt ispedd gener fra mennesker som Sverige ikke hadde bruk for eller mulighet til å fø på.
Plutselig har et begrep som hamskiftet - den store endringen av Norge - fått nytt innhold. På midten av 1800-tallet begynte det gamle husmannssamfunnet å smuldre bort. Fabrikker ble bygd. Veier og jernbane, også. Folk flyttet inn til byene. Mine forfedre sto midt oppe i det. De gjorde akkurat slike ting som hamskiftet forteller om.
Ole bygde jernbanen. Svigersønnen hans Karl jobbet med å produsere murstein på Nabbetorp til nye fabrikker og bygninger.
Når jeg går på toget i Mysen og lar det rusle meg sakte mot Oslo, føles det rart å tenke på at jeg kjører på banen som forfedrene var med å bygge. Det gjør meg desto tristere å se og føle hvordan dagens styrende politikere lar det hele forfalle. Hvordan banen moses i stykker.
Det er farsarven min de skusler bort. Som borger av Østfold og gamle Smaalenene gjør dette meg sint.
Trist og sint.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar