Da Norge fikk lyntog

Året er 2035 og jeg synker ned i det nydelige setet ombord i Jens Stoltenberg. Jeg er 71 år og skal snart suse avsted i lynfart fra Oslo mot Trondheim. Der skal vi feire 50-årslaget til sønnen min.

Jens Stoltenberg er togselskapets nye vidunder. Hvor mange togsett som har hatt samme navn tidligere, er det ingen som vet. Vi snakker jo om selveste Stoltenberg, den norske togrevolusjonens far.

Ai, hvilket lekkert tog. Her er det bare å legge seg tilbake og sove. Om en liten dupps tid er jeg fremme hos min sønn og hans familie der ovenfor Dovre. Toget suser stille gjennom landskapet. Vi er knapt startet før vi er på Hamar. Datteren min tok et tidligere tog - det heter Liv-Signe. Alle togene er nemlig oppkalt etter kjente toppolitikere som var med på å vedta den store togrevolusjonen i 2013. Her er også Kristin, Erna, Siw, Trine og Knut-Arild, for å nevne noen.
- Jeg burde spist middag i Sandberg-suiten lenger bak i toget, tenker jeg.
Restauranten er kjent for sin svært gode akevitt. Men den er svindyr, og 562 kroner for et glass er mye.

Jeg husker tilbake i 2012. Vi lurte fryktelig på hva som foregikk innad i maktens korridorer da statsminister Jens Stoltenberg - han var jo statsminister allerede da - plutselig kunngjorde at det skulle satses stort på lyntog i Norge.
- Særlig vi tror på det, sa vi.
- Bare vent, sa Jens. Og til vår store forundring ble det lyntog-utbygging de påfølgende årene. Strekning for strekning ble bygd ut til ellevill jubel over hele landet.

Høyt anerkjente filmskaper Harald Zwart slapp i 2031 en film om hva som egentlig skjedde forut for det historiske tog-vedtaket. Jeg har mistanke om at Zwart overdrev og pyntet litt på sannheten. I en av scenene sitter Jens taus bak et skrivebord, med portretter av Martin Tranmæl, Haakon Lie og Einar Gerhardsen hengende på veggen bak ham. Foran skrivebordet står sosialøkonom Tufsoggrå. Han rister misbilligende på hodet og vifter sidelengs med pekefingeren foran fjeset på statsministeren.

- Lyntog er ikke lønnsomt, Jens. Det har vi sagt deg gang på gang. Det får du ikke lov til. Nå må du lite.

Da er det at Jens plutselig blir rød i fjeset, svart i øynene og dundrer neven i bordet. Han reiser seg skjelvende av raseri, hopper plutselig over bordet, griper den vettskremte Tufsoggrå i jakkeslagene og pælmer denne på dør.
- Dra til helvete, Tufsogggrå. Vi har funnet en historisk skatt på bunnen av havet der ute. Nå skal vi da bruke den til å gjøre landet vårt litt triveligere å bo i, brøler Jens etter ham. Så holder han en liten tale for de måpende menneskene som er igjen i rommet.
- Jeg lærte på barneskolen at det er del ting i samfunnet som ikke kan drives som butikk. Skole, helse, forsvar, politi og infrastruktur. Nå må vi slutte å tro at alt skal drives med overskudd. Nå skal vi bygge landet litt, dere, selv om det ikke nødvendigvis er lønnsomt.

Som sagt tror jeg Harald Zwart har pyntet litt på historien, men la gå. Uansett er jeg evig takknemlig for hva Jens fikk til den gangen i 2012 og 2013. Han må ha slått i bordet på en eller annen måte. Han slo dessuten ned alle tilløp til geografisk borgerkrig om lyntog. Og han fikk den store, tverrpolitiske enigheten på plass. Det var året da han virkelig ble enda mer landsfader.

Jeg tror også Zwart overdrev i beskrivelsen av flyselskap-eier Bjørn Kjos, mannen som vi aldri trodde gjorde noe annet enn å skratte fornøyd. I filmen er han avsindig av raseri. Han brøler edder og galle mot Stoltenberg og knuser modellen av et nytt fly i det kostbare skrivebordet sitt.
- Skal dere ta livet av livsverket mitt, brøler Kjos.
- Slapp av, deg er det ikke farlig med, svarer Jens.


Jeg tenker med gru på gamle dager. Hvordan vi stavret oss med bil til Gardermoen, betalte blodpris for parkering, ble brølt til av en doktorutdannet utlending som samlet bagasjevogner fordi vi sto i veien for ham, sto i endeløse køer for å sjekke inn, ble befølt og mistenkeliggjort av sure sikkerhetsvakter, plassert i pinetrange seter noen få minutter i lufta, før vi ventet i evigheter på koffert og på buss fra Værnes og inn til Trondheim. Det tok nesten like lang tid å fly, som å kjøre bil. Å reise var rett og slett en gru.

Det er helt utrolig å tenke på at dette var måten å reise på i gamle dager.