Sivert rappet hesten litt ekstra over baken, der han var på vei hjem fra Byen. Det var blitt sent, og fortsatt var det lenge før han var hjemme.
Han hadde spist og drukket godt i Byen. Smilt i all uskyldighet til fremmede kvinner, kjent fremmede lukter og hørt langveisfarende spille fløyte. Bak på vogna var massevis av varer - handlet hos virkelige kremmere med voks i barten - varer man ikke får tak ute i Indredalen. Han hadde gjort handel som ville gjøre kona fornøyd. Kjøpt flott silke til henne, i lønnlig håp om litt belønning til natten.
Men det var langt på dag, og hesten var treg, enda veien var god. Men Sivert visste at han snart måtte ta av på sideveien over til Indredal. Og veien der var stedvis dårlig. Den hadde et parti der den var elendig smal, og møtte du noen, måtte du sette ned farten.
Da han tok av fra hovedveien, løftet han hånden til storbonden på Skigard. Bonden var akkurat i ferd med å stenge gårdsbutikken i det store, gilde stabburet sitt for kvelden. Skigardsbonden likte nok ikke at Sivert og de andre dro helt inn til storbyen for å handle, men han hilset likevel tilbake. Man viser da folkeskikk. Han sa ikke sånne ting høyt.
Veien til Indredalen gikk så å si midt i mellom to store, gilde gårder, der Skigard var den ene, mens den andre het Åsgård.
Sivert håpet innstendig han ikke skulle møte bonden på Åsgård.
- Den forbannede djevelen, tenkte Sivert om åsgårdsbonden.
Han hadde mest lyst til å grisebanke bonden på Åsgård. Han var ikke alene om det. Naboene hans i Indredalen var alle like forbannet.
Det var denne nye veien de slet med. Naboene i Indredalen hadde slått seg sammen og dannet sitt eget veilag. De la penger i potten og stilte til arbeid. Sammen laget de seg ny vei og flott vei gjennom Indredalen, der det bandt gårdene sine sammen. Drømmen var å få ned reisetiden inn til storbyen. Slik at den kom litt nærmere. Drømmen var at flere skulle bosette seg i Indredalen, eller bruke den som reiserute over til Baklandet lenger øst.
Men mellom bøndene i Indredalen og hovedveien inn til Byen lå Skigard og Åsgård og stengte. Bare en smal og dårlig sti krøket seg frem midt mellom gårdene, og indredalsbøndene ville gjøre veien sin gild helt frem til hovedveien. De var da foregangsmenn. Dette var siste flaskehalsen, må vite.
De to storbøndene var i starten helt avvisende.
- For noe tull, fnyste de begge.
- Dere klarer dere i all tid med den veien dere har, fortsatte de, mens Åsgårdsbonden for sikkerhets skyld spyttet litt skrå på bakken rett foran Sivert.
- Vi har da vei, vi, sa skigardsbonden og kastet hodet i retning Byen.
Men bøndene i Indredalen ga seg ikke. De kom mange ganger tilbake og ba om lov til å utvide veien sin. Bygge den bredere, rettere og raskere. Og gradvis kom de to store litt på glid, om ikke mye.
- Vi betaler ikke, sa begge aller først lurt.
- Dere må betale for jorda dere ødelegger, fortsatte de.
- Og skogen dere ødelegger. Og elgen dere jager.
Det ble en liten pinlig pause.
- Dere er stormannsgale, brølte plutselig Åsgårdsbonden og gikk rasende inn til kyrne sine.
Så kom han ut igjen og brølte:
- Hvis dere skal bygge den nye veien deres, så bygg den for pokker på andre siden av skigardsbonden.
Så gikk han inn til kyrne sine igjen.
Da ble skigardsbonden minst like sint:
- Hvis dere skal bygge den nye veien deres, så bygg den for pokker på andre siden av åsgårdsbonden.
Han gikk inn på stabburet sitt og ryddet i varene sine.
Indredalsbøndene kikket oppgitt på hverandre. De dro hjemover og diskuterte lenge på låvebrua hos den ene samme kveld. Dette virket helt fastlåst.
- Vi får skrive brev til Kongen i København og be om litt støtte, sa den ene.
Og sånn ble det.
Det gikk vinter. Det gikk vår. Det gikk syv år. Så kom brevet fra København med Kongens stempel på.
- Bygg jeres Landevej stort set paa samme Linie som nu, thi det ere den eneste sunde Fornuft, skrev Kongen.
- Dæven, sa bøndene i Indredalen fornøyd.
Knakende kjekk kar, Kongen.
De to tverre storbøndene måtte gi seg nå.
- Greit, sa de begge resignert. - Men vi betaler ikke.
- Dere er stormannsgale, mumlet åsgårdsbonden igjen. Han kikket mistrøstig og bistert bort på den flotte enga der Kranselin og de andre gikk på sommerbeite og koset seg.
- Flotteste jorda. Ødelagt på grunn av en drittvei for de innavla idiotene, mumlet han.
Men nå gikk det slag i slag. Indredalsbøndene fikk hyret en staselig ingeniør og arbeidsfolk og begynte å rigge seg til innsats. Endelig skulle veien fullføres fram til hovedveien. En 40 år gammel drøm skulle endelig bli virkelighet.
Den store dagen nærmet seg. Ingeniøren skulle bare se over tall og tegninger litt til, da Åsgårdsbonden plutselig kom ut av huset sitt og sa:
- Jeg har tenkt litt på det. Hvis dere først skal bygge en ny vei, er det godt mulig den burde gå bortenfor låven min. Eventuelt nedenfor skolestua mi. Eller opp mot skogen min. Eller annet sted. Jeg vet ikke ennå.
Indredalsbøndene trodde ikke sine egne ører.
- Men Kongen har sagt... brøt de ut, men rakk ikke fullføre.
- Jeg har ikke bestemt meg. Jeg må tenke litt på det en stund. Det haster jo ikke, vi har tiden for oss, sa åsgårdsbonden.
Før han gikk inn til kyrne sine igjen.
Nei, det var ikke rart at Sivert og de andre ikke lenger hilste på åsgårdsbonden. De hadde mest lyst til å grisebanke ham.
Alle sammen.
mandag 25. juni 2012
mandag 18. juni 2012
Vi fortjener ikke sola
Vi fortjener ikke sol og varme. Vi fortjener ikke grillvær. Til nød fortjener vi oppholdsvær. Så slutt å krysse fingrene for sol og pent vær. Det er bare tull.
Vi klarer nemlig ikke å kose oss når sola skinner. Ikke alle. Kanskje noen. Når det endelig er mulig å sitte i ro i den altfor dyre hagestolen, skal det nemlig støyes her i landet.
Støyes, da. STØYES! Det skal bråkes. Larmes. Maskiner skal startes. Akkurat når man vil. Når det passer.
Jeg nevner: Gressklipper, høytrykksspyler, kantrimmer. Eller: Motorsag, vinkelsliper, pussemaskin - eller enda verre: Gravemaskin.
Altfor mange blant oss lever nemlig under mottoet "er dagen fin, start en maskin".
Mange mener å ha rett til å støye. De koser seg glugg ihjel med maskinen sin.
Pussig nok koser de seg ikke med den samme maskinen sin på en gråværsdag.
Nei, det er noe med den sola. Det er da så trivelig å være ute og høytrykksspyle litt når sola skinner. Og la oss for sikkerhets skyld spyle alt, når vi først er i gang. Fint å være ute noen timer når det først er bra vær. Skal du starte motorsagen, så hold på fire-fem timer. Start gjerne tidlig.
Surmaget, jeg? Helt sikkert.
Det kan selvsagt ikke være stille der mennesker bor sammen. Men skal det være ekstra mye støy når det først går an å sitte ute?
Er det lov å tenke at i dag er det så fint vær at jeg lar være å støye? Endelig skinner sola, og vinden er stilnet, la oss nyte de hellige dagene. La oss kose oss ute, uten annen støy enn barnelatter og praten fra sene hageselskaper.
Kan man tenke motsatt: I dag er det gråvær og kjølig så det gjør ikke noe at jeg bråker litt?
Eller tenker man bare at det gir jeg blanke i. Jeg gjør som jeg vil.
Man har da vel rett til å bråke.
I så fall håper jeg sola aldri kommer denne sommeren. Det holder med oppholdsvær.
Det blir så mye bråk med den sola.
Vi klarer nemlig ikke å kose oss når sola skinner. Ikke alle. Kanskje noen. Når det endelig er mulig å sitte i ro i den altfor dyre hagestolen, skal det nemlig støyes her i landet.
Støyes, da. STØYES! Det skal bråkes. Larmes. Maskiner skal startes. Akkurat når man vil. Når det passer.
Jeg nevner: Gressklipper, høytrykksspyler, kantrimmer. Eller: Motorsag, vinkelsliper, pussemaskin - eller enda verre: Gravemaskin.
Altfor mange blant oss lever nemlig under mottoet "er dagen fin, start en maskin".
Mange mener å ha rett til å støye. De koser seg glugg ihjel med maskinen sin.
Pussig nok koser de seg ikke med den samme maskinen sin på en gråværsdag.
Nei, det er noe med den sola. Det er da så trivelig å være ute og høytrykksspyle litt når sola skinner. Og la oss for sikkerhets skyld spyle alt, når vi først er i gang. Fint å være ute noen timer når det først er bra vær. Skal du starte motorsagen, så hold på fire-fem timer. Start gjerne tidlig.
Surmaget, jeg? Helt sikkert.
Det kan selvsagt ikke være stille der mennesker bor sammen. Men skal det være ekstra mye støy når det først går an å sitte ute?
Er det lov å tenke at i dag er det så fint vær at jeg lar være å støye? Endelig skinner sola, og vinden er stilnet, la oss nyte de hellige dagene. La oss kose oss ute, uten annen støy enn barnelatter og praten fra sene hageselskaper.
Kan man tenke motsatt: I dag er det gråvær og kjølig så det gjør ikke noe at jeg bråker litt?
Eller tenker man bare at det gir jeg blanke i. Jeg gjør som jeg vil.
Man har da vel rett til å bråke.
I så fall håper jeg sola aldri kommer denne sommeren. Det holder med oppholdsvær.
Det blir så mye bråk med den sola.
tirsdag 24. april 2012
Naboers djevelskap
I noen tusen år hadde vi en lei hang her i landet til å slå hverandre ihjel for alt mulig. En bekk, for eksempel, kunne være nok. En bekk med rent vann var gull verd. Verdifull nok til å finne frem kniven for. En vei er annet eksempel på stridstema. Eller et jaktterreng.
Strid om sånne ting førte til at man banket løs på hverandre for å sikre retten sin. Stundom prøvde naboene å samarbeide, i alle fall en stund, men ofte kunne det strande. Samarbeid er ofte skjøre saker.
Eksempel: Partene lever lykkelig ved samme bekk helt til naboen oppstrøms plutselig demmer opp bekken, slik at naboen lenger ned bare får en tynn, piplende stripe å drikke av.
Eller naboen starter jakten noen dager før man i alle år er blitt enige om.
I slike tilfelle: Bank i vei. Slå. Stikk. Myrd. Voldta naboens kone. Avliv buskapen hans. Senk båten hans. Stjel hesten. Brenn huset hans.
Etter hvert begynte menneskene å ønske seg litt tryggere og mer forutsigbart samfunn. Det er slitsomt i lengden å gå til bekken etter vann når naboen kan ligge lurende bak en busk, klar til å hugge deg i ryggen med spiss gjenstand, eller dunke hodet ditt mot en stein, før han fortsetter med alt den andre djevelskapen hjemme hos deg.
Løsningen for å gjøre livet tryggere var å skaffe seg allianser med andre naboer. Å være i flokk kan beskytte deg. Gradvis vokste det frem en slags rettsstat. I alle fall møttes menn og holdt ting. Der kunne flertallet bli enige om at en innmari bekkedemmer, tyvjeger og andre som tok seg til rette kunne kjeppjages. De fikk ikke lov til å ture frem slik de ville uten å få flertallet av flokken på nakken. Man lagde seg også regler som skulle følges mellom disse tingene. Man skrev for sikkerhets skyld det hele ned.
De første lovene var født.
I verste fall ble slike balstyrige menn lyst fredløse og landsforvist. De måtte sette seg i båten snarest og seile av sted - gjerne om natten - for å hindre at de tøffe gutta i nabolaget dukket opp og gjorde kål på deg og buskapen, voldtok kona di, senket båten din, brente huset ditt eller stjal hesten din. Pluss all den andre kreative og smertefulle styggedommen de kunne klekke ut i forbifarten.
Om rettferdigheten alltid var i høysetet, er jeg mer usikker på. Det kan jo tenkes at flertallet på tinget jaget feil mann, rett og slett fordi de var kamerat med den råeste i konflikten.
I dag har vi mer og mer sluttet med voldelig konfliktløsning. Vi har funnet andre måter å holde hverandre i øra på, selv om unntak finnes. Men de gode, primitive kranglene finnes fortsatt.
Naboskap er fortsatt vanskelig. Primitive følelser lever i beste velgående. Innerst inne er mange av oss fortsatt huleboere, selv om antall sider med lover og regler er vokst og vokst. Gjennom journalistjobben min treffer jeg stadig naboer som krangler. Og de kan være sinte. Og det jeg ser, er egentlig folk som har det vondt og leit. Ofte er viljen til å løse krangelen ulikt fordelt. Den ene naboen kan være villig til å jenke seg, den andre kan være uforsonlig.
Lover og regler er laget for å hindre krangler. Naboloven forteller hva som skal tåles og ikke tåles. Plan- og bygningsloven er en annen viktig lov. Svært mye av PB-loven handler om hvordan folk skal bo og virke ved siden av hverandre uten å havne i tottene på hverandre.
Og hvis loven brukes riktig, helst av folk med en viss utstråling og kjemi, skal det være mulig å unngå at det utarter. Det er kommunen som i stor grad forvalter plan- og bygningsloven, som ikke bare forteller hvordan vi skal bygge samfunnet vårt, men også hvordan vi skal snakke sammen og varsle hverandre.
La oss resonnere litt:
1) plan- og bygningsloven handler altså i stor grad om å holde fred mellom naboer.
2) kommunen forvalter svært mye av plan-og bygningsloven.
Ergo: Kommunen har plikt til å forsøke å løse nabokonflikter. Aktivt og upartisk. Det nytter ikke å gi blaffen eller ta parti for den ene parten.
Ut i fra dette plikter kommunen også å følge loven pinlig. Du kan for eksempel ikke gi nabo A lov til å bygge huset sitt en meter fra tomtedelet, fordi dette blir for nær nabo B.
Her finnes eksempler i fleng. (Jeg kommer her ikke til å nevne noen av de sakene jeg har jobbet med.)
Normalt skriver jeg ikke om nabokrangler. I alle fall ikke så lenge det dreier som en ren krangling partene i mellom. At Hansen synes Olsen er ond, stygg og dum - og omvendt - er normalt ikke en sak for avisen. Men dersom politiet rykker ut fordi Hansen og Olsen slåss så fillene fyker, er det noe annet. Eller at kommunen griper inn og fatter vedtak. Eller at annen offentlig myndighet fatter et vedtak. Eller at det blir rettssak og dom av det.
Det er når en offentlig myndighet griper inn - flertallet i flokken - at det virkelig blir en sak.
Som journalist er jeg opptatt av at den offentlige myndigheten løser dette etter boka. Og med nødvendig kløkt, visdom og upartiskhet.
Det er dessverre ikke alltid tilfelle.
For innerst inne er mange av oss fortsatt huleboere, selv om loven stort sett har avløst sverdet.
Strid om sånne ting førte til at man banket løs på hverandre for å sikre retten sin. Stundom prøvde naboene å samarbeide, i alle fall en stund, men ofte kunne det strande. Samarbeid er ofte skjøre saker.
Eksempel: Partene lever lykkelig ved samme bekk helt til naboen oppstrøms plutselig demmer opp bekken, slik at naboen lenger ned bare får en tynn, piplende stripe å drikke av.
Eller naboen starter jakten noen dager før man i alle år er blitt enige om.
I slike tilfelle: Bank i vei. Slå. Stikk. Myrd. Voldta naboens kone. Avliv buskapen hans. Senk båten hans. Stjel hesten. Brenn huset hans.
Etter hvert begynte menneskene å ønske seg litt tryggere og mer forutsigbart samfunn. Det er slitsomt i lengden å gå til bekken etter vann når naboen kan ligge lurende bak en busk, klar til å hugge deg i ryggen med spiss gjenstand, eller dunke hodet ditt mot en stein, før han fortsetter med alt den andre djevelskapen hjemme hos deg.
Løsningen for å gjøre livet tryggere var å skaffe seg allianser med andre naboer. Å være i flokk kan beskytte deg. Gradvis vokste det frem en slags rettsstat. I alle fall møttes menn og holdt ting. Der kunne flertallet bli enige om at en innmari bekkedemmer, tyvjeger og andre som tok seg til rette kunne kjeppjages. De fikk ikke lov til å ture frem slik de ville uten å få flertallet av flokken på nakken. Man lagde seg også regler som skulle følges mellom disse tingene. Man skrev for sikkerhets skyld det hele ned.
De første lovene var født.
I verste fall ble slike balstyrige menn lyst fredløse og landsforvist. De måtte sette seg i båten snarest og seile av sted - gjerne om natten - for å hindre at de tøffe gutta i nabolaget dukket opp og gjorde kål på deg og buskapen, voldtok kona di, senket båten din, brente huset ditt eller stjal hesten din. Pluss all den andre kreative og smertefulle styggedommen de kunne klekke ut i forbifarten.
Om rettferdigheten alltid var i høysetet, er jeg mer usikker på. Det kan jo tenkes at flertallet på tinget jaget feil mann, rett og slett fordi de var kamerat med den råeste i konflikten.
I dag har vi mer og mer sluttet med voldelig konfliktløsning. Vi har funnet andre måter å holde hverandre i øra på, selv om unntak finnes. Men de gode, primitive kranglene finnes fortsatt.
Naboskap er fortsatt vanskelig. Primitive følelser lever i beste velgående. Innerst inne er mange av oss fortsatt huleboere, selv om antall sider med lover og regler er vokst og vokst. Gjennom journalistjobben min treffer jeg stadig naboer som krangler. Og de kan være sinte. Og det jeg ser, er egentlig folk som har det vondt og leit. Ofte er viljen til å løse krangelen ulikt fordelt. Den ene naboen kan være villig til å jenke seg, den andre kan være uforsonlig.
Lover og regler er laget for å hindre krangler. Naboloven forteller hva som skal tåles og ikke tåles. Plan- og bygningsloven er en annen viktig lov. Svært mye av PB-loven handler om hvordan folk skal bo og virke ved siden av hverandre uten å havne i tottene på hverandre.
Og hvis loven brukes riktig, helst av folk med en viss utstråling og kjemi, skal det være mulig å unngå at det utarter. Det er kommunen som i stor grad forvalter plan- og bygningsloven, som ikke bare forteller hvordan vi skal bygge samfunnet vårt, men også hvordan vi skal snakke sammen og varsle hverandre.
La oss resonnere litt:
1) plan- og bygningsloven handler altså i stor grad om å holde fred mellom naboer.
2) kommunen forvalter svært mye av plan-og bygningsloven.
Ergo: Kommunen har plikt til å forsøke å løse nabokonflikter. Aktivt og upartisk. Det nytter ikke å gi blaffen eller ta parti for den ene parten.
Ut i fra dette plikter kommunen også å følge loven pinlig. Du kan for eksempel ikke gi nabo A lov til å bygge huset sitt en meter fra tomtedelet, fordi dette blir for nær nabo B.
Her finnes eksempler i fleng. (Jeg kommer her ikke til å nevne noen av de sakene jeg har jobbet med.)
Normalt skriver jeg ikke om nabokrangler. I alle fall ikke så lenge det dreier som en ren krangling partene i mellom. At Hansen synes Olsen er ond, stygg og dum - og omvendt - er normalt ikke en sak for avisen. Men dersom politiet rykker ut fordi Hansen og Olsen slåss så fillene fyker, er det noe annet. Eller at kommunen griper inn og fatter vedtak. Eller at annen offentlig myndighet fatter et vedtak. Eller at det blir rettssak og dom av det.
Det er når en offentlig myndighet griper inn - flertallet i flokken - at det virkelig blir en sak.
Som journalist er jeg opptatt av at den offentlige myndigheten løser dette etter boka. Og med nødvendig kløkt, visdom og upartiskhet.
Det er dessverre ikke alltid tilfelle.
For innerst inne er mange av oss fortsatt huleboere, selv om loven stort sett har avløst sverdet.
torsdag 19. april 2012
Tullingen Bjørnstjerne
Den mann hvorom her skal raljeres, het Bjørnstjerne Bjørnson.
Jeg liker ham ikke. Jeg er helt usakelig irritert på at en mann kan gå rundt i sin tid og hete Bjørnstjerne, i stedet for Petter, Ole, Harald eller Trond. Litt derfor tenkte jeg å vanhellige nasjonalskalden vår litt. Pirke på ham litt, der han sitter på pidestallen sin og kikker morskt fremfor seg.
Men mye av min kritikk handler om teksten til "Ja, vi elsker". Nasjonalhymnen vår. Det er sangen - den er selvsagt meget vakker - vi hører skolekorpset avspille, mens en og annen nynner med på en hustrig 17. mai. Det er sangen vi hører når en norsk nordmann - ofte en trønder - har tatt gull i en sær sport som stort sett nordmenn driver med, altså langrenn.
Det er sangen full av høytid vi spiller, mens tv-bilder av fiskeskøyter og snøkledde tinder ruller over flatskjermen etter at den herlige, litt kjelkete, kongen vår har sagt noen ord på nyttårsaften.
Det sørgelige med "Ja, vi elsker" er at du må være operasanger for å avsynge den. Jeg klarer i hvert fall ikke. Jeg må nynne sånn svakt, men melodien er krevende. Dermed dropper jeg å synge med. Det gjør også andre, forresten. Mange andre. Korpset spiller oftest alene på 17. mai.
Akkurat dette er ikke Bjørnstjernes skyld. Det er fetteren hans Nordraak som komponerte melodien.
Men la oss stikke pinnen i Bjørnson nå: Teksten på "Ja, vi elsker" er full av språklig svada. Eller litt mindre eplekjekt: Den varierer i språklig kvalitet og nivå.
Det starter så bra. Vi klarer alle å se landet stige frem, furet og værbitt, dersom vi seiler inn fjorden på en vakker dag. Og vi klarer så se noen av de tusener med hjem. Alt i orden. Det er fint å være ute ved kysten. Men så "senker saganatten drømme over jord", og det er da jeg begynner å falle av litt.
Javel? Hva er det som skjer når saganetter senker seg? Jeg tror det visstnok betyr at vi har mye å være stolte av her i landet. At vi en gang - i sagatiden - var noen skikkelige blåsere som herjet rundt i Sydens land som vikinger. Da også.
La oss ta ett eksempel til:
"...det fra nød til seir, også vi når det blir krevet, for dets fred slår leir..."
???
Jeg har spurt språkfolk i 25 år om dette. Hva betyr det å slå leir for freden? De starter med å svare at det vet da alle. Og så blir de mer usikre. Nei, de vet ikke det likevel. Jeg har spurt norsklærere. Jeg har spurt journalister. Forfattere. Per Egil Hegge. Du vet, han der guruen i Aftenposten.
Helt automatisk får jeg opp et bilde i hodet mitt av Forsvarets lagstelt, der det ligger en masse gubber i svettestank, sur dieselrøyk, fukt og med fyringsvakt som sovner likevel og som risikerer blodkjeft av en løytnant hvis han blir tatt. De har nok slått leir. Muligens for freden.
Ingen klarer å skjønne helt hva salige Bjørnson har ment. De tror det handler om å reise ut i striden for fedrelandet, og det er sikkert riktig. Jeg synes det hele er et dårlig nødrim. Det blir et vanskelig bilde som er konstruert bare på grunn av rimet.
Jeg liker det ikke. Det er dårlig dikterkunst.
La meg fortsette mitt skrekkelige raid på Bjørnstjerne. Fedrene har kjempet. Mødrene har grett. Herlige kjønnsroller, Bjørnson! Tøffe menn og gråtende kvinner. På den tiden du skrev dette, var kvinnene så absolutt en del av Norges ryggrad. Da også. Kvinnene var faktisk vel så tøffe.
I tillegg har - ifølge sangen - vår Herre stille lempet, så vi vant vår rett. Der kommer "Gott mit uns"-dimensjonen inn - du vet inskripsjonen i beltespennene hos Wehrmacht. Bjørnstjerne var her sørgelig på linje med andre store nasjonalskalder i Europa. Alle mente jo at nasjonen hadde Gud på sin side. Det er gjennom tidene blitt mye bråk av at folk tror de har Gud på sin side. Så det bør vi i grunnen slutte med.
Gud forby.
Bjørnson var en mann som mente mye. Altfor mye, mente mange. Han var en rikssynser. Hadde han levd i dag, hadde han vært på tv hver kveld. Han ville brisket seg 100 ganger mer selvtilfreds i tv-ruta enn Lars Sponheim noen gang ville klart.
Vi ville vært dritt lei ham, også.
Vi snakker om en mann med så brutale meningsytringer at han fikk en statsminister til å begå selvmord i skam og fortvilelse. Vi snakker om en mann som skal ha bedt sin hustru Karoline om å begå selvmord ved å hoppe fra verandaen. Dette fordi hun fortvilte slik over mannens sidesprang. Vi snakker om en dikter som i en bondefortelling hevdet at storbonden Tord ("Den mann hvorom her skal fortelles") ifølge Bjørnsonn ble et bedre menneske av å se sin egen sønn drukne da de var på rotur sammen.
Det var pensum i norsk skole da jeg gikk der, og ærlig talt, nasjonalskald, for noe forbannet vrøvl!
Jo, jeg elsker dette landet. Tro ikke noe annet. Jeg elsker å synge også. Når de vakre maidager kommer, når bjerkestammene står hvite, når det grønnes, når det spirer, når det våkner til liv igjen: Jeg synger gjerne om landet mitt. Om folket mitt. Om kulturen vår. Når jeg ser mennesker stå sammen og løfte sine roser, for sammen å takle det vonde som skjedde på den vakre sommerdagen, da kjenner jeg at det finnes noe norsk som er viktig. Noe som er hellig. Et land å være glad i.
Jeg blir glad av å farte rundt i gamle natur- og kulturlandskaper. Særlig om våren.
Jeg synger aldri "Ja, vi elsker". I stedet blir det "Mellom bakkar og berg", eller "Fagert er landet", eller "Gud, signe vårt dyre fedreland". Det er også vakre hymner.
De har melodier som er mulig å synge til. Det er vakre kjærlighetssanger til landet vårt. Og de har fullt forståelige tekster.
Og tenk - de ble skrevet omtrent samtidig med at Bjørnson gikk rundt her i landet og tullet.
søndag 11. mars 2012
Ting jeg ikke tror på lenger
Jeg har begynt å lage meg en liste over alt jeg ikke tror på lenger. Jeg kommer til å gjøre listen lenger etterhvert. Men her er begynnelsen.
Jeg tror ikke lenger på:
At jakken til 299 kroner på kjøpesenteret virkelig har kostet 899 kroner tidligere, selv om det står dette på prislappen.
At regjeringen går inn for togrevolusjon i Norge, inkludert lyntog. Regjeringen bygger ikke vei eller jernbane før det blir arbeidsledighet, og det er økonomer, og ikke politikere, som avgjør når det kan bygges noe av betydning. Nå er økonomene mest opptatt av pensjonen til 68-erne.
At bøkene med alle sitater fra barnemunn noen gang er blitt sagt av barn. De fleste sitatene er selvsagt diktet opp av voksne, siden dette ikke kontrolleres likevel.
At deltakerne i "Beat for beat" improviserer. De har øvd som rakkeren. Det hele er egentlig et fesjå for å vise frem artister og hva de kan. De er der fordi de er aktuelle med noe.
Og i samme slengen:
At folk har skrevet alt det teite i skademeldingsskjemaene som forsikringsselskapene hevder. At stolpen kom susende inn fra høyre og sånt, Sitatene er diktet opp av forfatteren. Ingen kan jo kontrollere dette, heller.
At det noen gang blir fred i Midt-Østen. Til det er menneskets ondskap og hat for kraftig.
At politikerne styrer landet vårt. Det er det andre som gjør. Politikerne er bare der og lager krangle-teater, slik at vi skal tro at det er folkestyre. Teknokrater og byråkrater styrer.
At det noen gang blir nok mat i verden. Skulle det skje, vil bare menneskene formere seg enda mer, slik at det blir for lite mat igjen.
At jeg blir slank, rik og berømt.
At de ressurssterke verdensmaktene vil gjøre Sahara grønn igjen.
At det er vilje til å stanse klimaendringene.
At bensinprisen noen gang kommer under ti kroner per liter igjen.
At jeg sitter med den absolutte sannhet.
At en av alle verdens religioner kan ha mer rett enn andre, og dermed sikret seg billetten til evig frelse.
Jeg bare tror at jeg ikke kan tro dette. Jeg vet ikke.
Jeg tror ikke lenger på:
At jakken til 299 kroner på kjøpesenteret virkelig har kostet 899 kroner tidligere, selv om det står dette på prislappen.
At regjeringen går inn for togrevolusjon i Norge, inkludert lyntog. Regjeringen bygger ikke vei eller jernbane før det blir arbeidsledighet, og det er økonomer, og ikke politikere, som avgjør når det kan bygges noe av betydning. Nå er økonomene mest opptatt av pensjonen til 68-erne.
At bøkene med alle sitater fra barnemunn noen gang er blitt sagt av barn. De fleste sitatene er selvsagt diktet opp av voksne, siden dette ikke kontrolleres likevel.
At deltakerne i "Beat for beat" improviserer. De har øvd som rakkeren. Det hele er egentlig et fesjå for å vise frem artister og hva de kan. De er der fordi de er aktuelle med noe.
Og i samme slengen:
At folk har skrevet alt det teite i skademeldingsskjemaene som forsikringsselskapene hevder. At stolpen kom susende inn fra høyre og sånt, Sitatene er diktet opp av forfatteren. Ingen kan jo kontrollere dette, heller.
At det noen gang blir fred i Midt-Østen. Til det er menneskets ondskap og hat for kraftig.
At politikerne styrer landet vårt. Det er det andre som gjør. Politikerne er bare der og lager krangle-teater, slik at vi skal tro at det er folkestyre. Teknokrater og byråkrater styrer.
At det noen gang blir nok mat i verden. Skulle det skje, vil bare menneskene formere seg enda mer, slik at det blir for lite mat igjen.
At jeg blir slank, rik og berømt.
At de ressurssterke verdensmaktene vil gjøre Sahara grønn igjen.
At det er vilje til å stanse klimaendringene.
At bensinprisen noen gang kommer under ti kroner per liter igjen.
At jeg sitter med den absolutte sannhet.
At en av alle verdens religioner kan ha mer rett enn andre, og dermed sikret seg billetten til evig frelse.
Jeg bare tror at jeg ikke kan tro dette. Jeg vet ikke.
tirsdag 6. mars 2012
Slurv, slendrian og tabber
I dag hadde jeg tenkt å skrive om mine egne tabber. Fortelle deg hvor fælt jeg synes det er å sette feil fakta på trykk.
For jeg hater å gjøre feil. Jeg har laget meg rutiner for å sjekke dobbelt, som for eksempel skrivemåten på navn. Når jeg er ute blant folk, spør jeg oftest om mobilnummeret. Offisielt for å ringe dem tilbake hvis jeg lurer på noe, men like ofte for å slå opp nummeret og dobbeltsjekke skrivemåten på navn.
Men av og til går det galt under skriving og jobbing. Da er det bare å legge seg flat og tilstå sin brøde.
Her er tre eksempler for hvordan det gikk galt for meg fra siste uke:
1) - Hvem i huleste er Olafsen?
Elendigheten startet torsdag, da jeg omtalte en alvorlig sak der flere instanser i politiet var sitert. Om kvelden ringte en mann og spurte:
- Hvem er denne Olafsen, jeg har lest saken din flere ganger og jeg klarer ikke å finne ut hvem Olafsen er.
Han hadde så rett. Jeg hadde skrevet om og forkortet en tekst. Noe av det jeg dessverre kuttet bort var "politimester i Follo Arne Jørgen...".
- Det er politimesteren som heter Olafsen, svarte jeg, og beklaget feilen.
- Åja, ha det bra, svarte mannen i andre enden.
2) - Kom dere ut på svak is!
Det ble hakket verre dagen etter. Fredagskvelden var travel. Jeg skrev om en tung og fæl lampe som hadde falt ned fra en stolpe i Mysen og nesten truffet en kvinne og barna hennes i hodet. Stygg sak.
Så dukket nyheten opp om at en mann hadde kjørt gjennom isen med atv på Glomma.
På altfor kort tid - etter at lampesaken var levert og jeg skulle på neste jobb ute i gatene, hakket jeg inn en sak om mannen i Glomma, og at det endte godt og hele uhellet trolig skjedde i Sarpsborg kommune.
Men jeg glemte et "ikke", og det har gitt meg mye hån og latter i helga:
"Operasjonsleder Marianne Coldevin henstiller alle til å ferdes på islagte vann og vassdrag de neste dagene, siden vårsola nå er i ferd med å få tak og dermed gjør isen svakere".
3) - Ikke tips Glåmdalen
Den tredje tabben er mer merkelig og innfløkt. Jeg fikk en epost fra en mann i Mysen onsdag 29. februar. Han påpekte at Statens vegvesen i et kart hadde flyttet Ørje til Magnor på ett av sine kart i Nasjonal Transportplan.
Først på slutten av søndagsvakten rakk jeg å følge opp tipset. Jeg sendte spørsmål per epost til Vegdirektoratet om hvordan dette henger sammen, og om det ikke vet hvor Ørje er hen.
Mandag hadde jeg fri, men for å være grei, valgte jeg å tipse Glåmdalen, som også ville ha interesse av samme sak. De er jo også apresse-avis og ledes av min tidligere sjef, selveste Eivind Lid.
Glåmdalen la saken på nett samme dag, og dette ble oppdaget av mine kolleger på jobb. Og disse mine kolleger ante ikke at jeg var i gang med den lille kuriøse historien. Resultatet ble at Smaalenenes Avis trykket en sak der vi siterte Glåmdalen om karttabben.
Men selvfølgelig: Det viktigste var vel at også vi hadde saken på trykk. Det komiske er likevel at vår redaksjon - på grunn av min tabbe - lager en sak basert på hva en annen avis skriver etter å ha fulgt opp et tips fra oss.
Og uten det morsomme svaret fra Vegdirektoratet, som beklager at etaten har rotet med beliggenheten for Østlandets perle Ørje.
Det ble rot og tull av dette, også. Kanskje ikke så synlig for leseren, men vi lo av det internt.
Men jeg hater slikt tull. Og jeg kan ikke skylde på andre enn meg selv. Det er bare å legge seg flat.
Tro bare ikke at jeg har tenkt å gå av.
For jeg hater å gjøre feil. Jeg har laget meg rutiner for å sjekke dobbelt, som for eksempel skrivemåten på navn. Når jeg er ute blant folk, spør jeg oftest om mobilnummeret. Offisielt for å ringe dem tilbake hvis jeg lurer på noe, men like ofte for å slå opp nummeret og dobbeltsjekke skrivemåten på navn.
Men av og til går det galt under skriving og jobbing. Da er det bare å legge seg flat og tilstå sin brøde.
Her er tre eksempler for hvordan det gikk galt for meg fra siste uke:
1) - Hvem i huleste er Olafsen?
Elendigheten startet torsdag, da jeg omtalte en alvorlig sak der flere instanser i politiet var sitert. Om kvelden ringte en mann og spurte:
- Hvem er denne Olafsen, jeg har lest saken din flere ganger og jeg klarer ikke å finne ut hvem Olafsen er.
Han hadde så rett. Jeg hadde skrevet om og forkortet en tekst. Noe av det jeg dessverre kuttet bort var "politimester i Follo Arne Jørgen...".
- Det er politimesteren som heter Olafsen, svarte jeg, og beklaget feilen.
- Åja, ha det bra, svarte mannen i andre enden.
2) - Kom dere ut på svak is!
Det ble hakket verre dagen etter. Fredagskvelden var travel. Jeg skrev om en tung og fæl lampe som hadde falt ned fra en stolpe i Mysen og nesten truffet en kvinne og barna hennes i hodet. Stygg sak.
Så dukket nyheten opp om at en mann hadde kjørt gjennom isen med atv på Glomma.
På altfor kort tid - etter at lampesaken var levert og jeg skulle på neste jobb ute i gatene, hakket jeg inn en sak om mannen i Glomma, og at det endte godt og hele uhellet trolig skjedde i Sarpsborg kommune.
Men jeg glemte et "ikke", og det har gitt meg mye hån og latter i helga:
"Operasjonsleder Marianne Coldevin henstiller alle til å ferdes på islagte vann og vassdrag de neste dagene, siden vårsola nå er i ferd med å få tak og dermed gjør isen svakere".
3) - Ikke tips Glåmdalen
Den tredje tabben er mer merkelig og innfløkt. Jeg fikk en epost fra en mann i Mysen onsdag 29. februar. Han påpekte at Statens vegvesen i et kart hadde flyttet Ørje til Magnor på ett av sine kart i Nasjonal Transportplan.
Først på slutten av søndagsvakten rakk jeg å følge opp tipset. Jeg sendte spørsmål per epost til Vegdirektoratet om hvordan dette henger sammen, og om det ikke vet hvor Ørje er hen.
Mandag hadde jeg fri, men for å være grei, valgte jeg å tipse Glåmdalen, som også ville ha interesse av samme sak. De er jo også apresse-avis og ledes av min tidligere sjef, selveste Eivind Lid.
Glåmdalen la saken på nett samme dag, og dette ble oppdaget av mine kolleger på jobb. Og disse mine kolleger ante ikke at jeg var i gang med den lille kuriøse historien. Resultatet ble at Smaalenenes Avis trykket en sak der vi siterte Glåmdalen om karttabben.
Men selvfølgelig: Det viktigste var vel at også vi hadde saken på trykk. Det komiske er likevel at vår redaksjon - på grunn av min tabbe - lager en sak basert på hva en annen avis skriver etter å ha fulgt opp et tips fra oss.
Og uten det morsomme svaret fra Vegdirektoratet, som beklager at etaten har rotet med beliggenheten for Østlandets perle Ørje.
Det ble rot og tull av dette, også. Kanskje ikke så synlig for leseren, men vi lo av det internt.
Men jeg hater slikt tull. Og jeg kan ikke skylde på andre enn meg selv. Det er bare å legge seg flat.
Tro bare ikke at jeg har tenkt å gå av.
onsdag 29. februar 2012
E18-stans i minst ti år
Det er ikke til å tro: Statens vegvesen nekter å bygge ferdig det som gjenstår på E18 mellom riksgrensen og Vinterbro. Bare hvis politikerne blar opp fryktelig mye penger, kan etaten tenke seg å fullføre, og da står veien ferdig om drøye ti år. I beste fall. I verste fall skjer det ikke noe de neste ti årene, når nåværende trinn er ferdig gjennom Hærland.
Statens vegvesen er i dette tilfelle toppen av Vegdirektoratet, som på skuddsårsdagen la frem sitt forslag til Nasjonal transportplan (NTP).
E18 er lagt nederst i bunken og lider dermed samme skjebne som en rekke andre store, planlagte veistrekninger.
Selvsagt spiller veidirektør Terje Moe Gustavsen poker. Dette er taktikk. Signalet fra veivesenet er at, huff, det er så fryktelig mye forfall og elendighet på veiene, at dette dessverre må gå foran nybygg av veier. Så skal dere ha bygd noe, politikere, så gi oss mer penger. Man bygger ikke ny fløy på huset når vinduene faller ut, taket lekker og malingen flasser av på det gamle.
Det er forståelige argumenter, det, og det er grunn til å tro at politikerne plusser på og får noen meter vei bygd. Veivesenets NTP er bare et utkast, som nå skal til Stortinget. Politikere kan nok sukre pillen noe.
Slik sett er Terje Moe Gustavsen en utpresser. Skal politikerne ta noen seire frem til neste stortingsvalg, må de grave dypt i lomma og punge ut. Han tenker å bruke tiden og pengene til å male nye gule striper midt i veien, reparere noen rekkverk, bygge noen midtdelere og sånt.
Det er slett ikke sikkert politikerne klarer å skaffe så mye penger til nye veier. For herrene Jens Stoltenberg (Ap) og Sigbjørn Johnsen (Ap) er barske menn. De plager Norge med noe som heter handlingsregel for oljefondet. Fordi den norske 68-generasjonen - generasjonen som tok alt - skal leve herrens glade dager som gamle, må oljerikdommen settes av til pensjon og eldreomsorg. Da er det begrenset hva som kan tas ut hvert år av sparekontoen til annen moro.
Og nå har vi forresten kjøpt oss noen forskrekkelig dyre kampfly som også skal betales.
Det ser mørkt ut for nybygg av norske veier. I tillegg synes flere økonomer å mene at veier og jernbaner først og fremst er noe man bygger for å sysselsette folk i dårlige tider. Det er noe man tyr til for å fart på Norge. Når det går sånn noenlunde bra, er det ingen vits å bygge infrastruktur.
Men:
Når det gjelder E18, så handler det også om det mange anser som vrangvilje på toppen i Vegdirektoratet. Innimellom kommer det til syne: Utbygging i Østfold er ikke det som haster mest. Det er ganske tydelig.
Vi har sett tilløp til motarbeidelse. For mindre enn ett år siden så vi hvordan viktige dokumenter ble hengende altfor lengei direktoratet, slik at det holdt på å bli stopp på parsellen i Hærland. Det finnes også eldre eksempler. En av dem som snakket om proppene i byråkratiet, var tidligere stortingsrepresentant Odd Holten (KrF). Gang på gang har vi ventet på byråkrater.
Det mest utrolige er at Stortinget - med stort flertall - flere ganger har sagt at E18 i Østfold skal bygges ut fortløpende. For tre år siden sto daværende statssekretær Erik Lahnstein (Sp) i Spydeberg og lovte fullføring. Dette er også opplegget i nåværende NTP. Kampen for E18 er altså vunnet, rent politisk. Det er stor velvilje og forståelse for E18.
Til tross for dette opptrer Vegdirektoratet som en obsternasig tenårng og skyver denne fullføringen nederst på listen. Det er vanskelig å se dette som annet enn ordrenekt. Motarbeidelse.
Det er et nytt eksempel på at uoppsigelige byråkrater gjør hva pokker de vil her i landet. Slik embedsverket for øvrig har gjort i 600 år. Politiske vedtak betyr ikke en dritt.
Det er ikke politikere som styrer dette landet. De kan mene hva de vil, men får ingen ting til, dersom byråkratene ikke vil.
Og skulle noen av politikerne prøve, er det to ting de kan gjøre for E18:
1) Tvinge veivesenet til å prioritere fullføringen oppover på listen.
2) Skaffe pengene fra den kista Jens og Sigbjørn vokter med skrueblikkene sine.
Noen penger skal vi visst faktisk skaffe helt på egenhånd, også.
Statens vegvesen er i dette tilfelle toppen av Vegdirektoratet, som på skuddsårsdagen la frem sitt forslag til Nasjonal transportplan (NTP).
E18 er lagt nederst i bunken og lider dermed samme skjebne som en rekke andre store, planlagte veistrekninger.
Selvsagt spiller veidirektør Terje Moe Gustavsen poker. Dette er taktikk. Signalet fra veivesenet er at, huff, det er så fryktelig mye forfall og elendighet på veiene, at dette dessverre må gå foran nybygg av veier. Så skal dere ha bygd noe, politikere, så gi oss mer penger. Man bygger ikke ny fløy på huset når vinduene faller ut, taket lekker og malingen flasser av på det gamle.
Det er forståelige argumenter, det, og det er grunn til å tro at politikerne plusser på og får noen meter vei bygd. Veivesenets NTP er bare et utkast, som nå skal til Stortinget. Politikere kan nok sukre pillen noe.
Slik sett er Terje Moe Gustavsen en utpresser. Skal politikerne ta noen seire frem til neste stortingsvalg, må de grave dypt i lomma og punge ut. Han tenker å bruke tiden og pengene til å male nye gule striper midt i veien, reparere noen rekkverk, bygge noen midtdelere og sånt.
Det er slett ikke sikkert politikerne klarer å skaffe så mye penger til nye veier. For herrene Jens Stoltenberg (Ap) og Sigbjørn Johnsen (Ap) er barske menn. De plager Norge med noe som heter handlingsregel for oljefondet. Fordi den norske 68-generasjonen - generasjonen som tok alt - skal leve herrens glade dager som gamle, må oljerikdommen settes av til pensjon og eldreomsorg. Da er det begrenset hva som kan tas ut hvert år av sparekontoen til annen moro.
Og nå har vi forresten kjøpt oss noen forskrekkelig dyre kampfly som også skal betales.
Det ser mørkt ut for nybygg av norske veier. I tillegg synes flere økonomer å mene at veier og jernbaner først og fremst er noe man bygger for å sysselsette folk i dårlige tider. Det er noe man tyr til for å fart på Norge. Når det går sånn noenlunde bra, er det ingen vits å bygge infrastruktur.
Men:
Når det gjelder E18, så handler det også om det mange anser som vrangvilje på toppen i Vegdirektoratet. Innimellom kommer det til syne: Utbygging i Østfold er ikke det som haster mest. Det er ganske tydelig.
Vi har sett tilløp til motarbeidelse. For mindre enn ett år siden så vi hvordan viktige dokumenter ble hengende altfor lengei direktoratet, slik at det holdt på å bli stopp på parsellen i Hærland. Det finnes også eldre eksempler. En av dem som snakket om proppene i byråkratiet, var tidligere stortingsrepresentant Odd Holten (KrF). Gang på gang har vi ventet på byråkrater.
Det mest utrolige er at Stortinget - med stort flertall - flere ganger har sagt at E18 i Østfold skal bygges ut fortløpende. For tre år siden sto daværende statssekretær Erik Lahnstein (Sp) i Spydeberg og lovte fullføring. Dette er også opplegget i nåværende NTP. Kampen for E18 er altså vunnet, rent politisk. Det er stor velvilje og forståelse for E18.
Til tross for dette opptrer Vegdirektoratet som en obsternasig tenårng og skyver denne fullføringen nederst på listen. Det er vanskelig å se dette som annet enn ordrenekt. Motarbeidelse.
Det er et nytt eksempel på at uoppsigelige byråkrater gjør hva pokker de vil her i landet. Slik embedsverket for øvrig har gjort i 600 år. Politiske vedtak betyr ikke en dritt.
Det er ikke politikere som styrer dette landet. De kan mene hva de vil, men får ingen ting til, dersom byråkratene ikke vil.
Og skulle noen av politikerne prøve, er det to ting de kan gjøre for E18:
1) Tvinge veivesenet til å prioritere fullføringen oppover på listen.
2) Skaffe pengene fra den kista Jens og Sigbjørn vokter med skrueblikkene sine.
Noen penger skal vi visst faktisk skaffe helt på egenhånd, også.
Abonner på:
Innlegg (Atom)