Har du sett en sutt?

Sutten - eller smokken - lå der onsdag denne uka, midt på den våte asfalten foran Jysk-butikken i Askim.

Den satte en bitteliten støkk i meg. For den fikk meg til å huske noe jeg nesten hadde glemt. Jeg løftet uansett mitt kamera nå, zoomet inn og knipset bilde.

Den lå der grønn og fin, og man kunne bare forestille seg panikken hos de voksne, når de snart skulle oppdage at sutten - favorittsutten, kanskje - var borte. Akk, hvilke skrik skulle det ikke bli.

Jeg orket ikke synes synd på dem så veldig lenge, siden jeg har tatt min tørn av slike bekymringer. Mine barn er voksne. Sutt er historie. Likeså den desperate letingen etter en sutt som til slutt viser seg å ha havnet bakom panelovnen, i do eller andre umulige steder.

Jeg sørget for at vi trykket bildet mitt av sutten i påfølgende utgave av Smaalenenes Avis. Den var å finne på baksiden, av alle ting som værbilde. Nå forteller kanskje ikke en sutt så forskrekkelig mye om været, men alibiet mitt ble at den lå på våt asfalt. Forteller ikke våt asfalt noe om været, kanskje...? Plussgrader og sånt.

Men sutten vekket minner. Og det var egen nostalgi som fikk meg til å bruke dette motivet, i stedet for avtrykkene i snøen etter en hund. Den grønne sutten foran Jysk fikk meg til å huske noe som skjedde for 15-16 år siden. Jeg var altfor sent ute til kommunestyremøte på Terråk i Bindal, en kommune lengst sør i Nordland, og som Namdals-Avisa dekket.

Jeg var sent ute, kastet fotobagen på skulderen og skulle skynde meg. Der, ute på plassen foran kommunehuset lå det en sutt.

Inne i kommunestyresalen på Terråk med den fantastiske utsikten utover fjorden var politikerne forlengst på plass da jeg i siste liten gled ned på pressebenken.

Etter noen sekunder oppdaget jeg babyen der borte på Arbeiderpartiets bord. Det var en liten frøken, og mora var Lisbeth Berg Hansen, hun som i dag - femten år senere - er fiskeriminister.

Babyen var tåmodigheten selv, den. Den hang taust på mors arm og kikket forundret på forsamlingen.

Moren var på talerstolen flere ganger, og hun hadde mye på hjertet. Blant annet var hun fly forbannet på at kommunelegen nektet å holde kontordager på Kjella en grend i utkanten av Bindal.
- Først sa legen at kontoret hadde en rekke mangler, og at han derfor ikke kunne være der, så samlet lokalbefolkningen inn penger og satte i stand kontoret slik han ville ha det, men fortsatt er han ikke her, raste Ap-politikeren fra Kjella.

Babyen hang fortsatt taust på armen og kikket utover salen da helse- og sosialsjefen gikk på talerstolen like etterpå og sa følgende:
- Jeg beklager at jeg ikke klarer å motivere legen til å ta disse kontordagene som politikerne har bedt om..

Lisbeth Berg Hansen ble ikke akkurat blidere av dette svaret, men babyen smilte bredt under armen hennes og punkterte litt av den krasse stemningen.

Ordfører Paulsen banket også til pause like etterpå, og jeg tok i løpet av denne mitt kamera og ba om bilde av Lisbeth og babyen på talerstolen, for å lage en liten kuriøs sak på dette: "Med mamma på talerstolen".

- Jeg tror sutten ligger igjen ute på parkeringsplassen, sa jeg etter å ha tatt bildet.
- Er det der den er, svarte hun, mens babyen kikket høyst forundret - og kanskje noe skeptisk - på meg, helt til det kom en gruppeleder fra et helt annet parti og skulle dikke litt.

Sutten lå fortsatt der på parkeringsplassen på Terråk da jeg dro hjem etter kommunestyret. Om den ble med mor og barn tilbake til Kjella, vet jeg ikke.

Hva med sutten på gaten foran Jysk i Askim? Den var borte morgenen etter.

Man følger da med på sånt.

Paddepolitikk

Ipaden er på full fart inn i norske møterom, som i kommunestyrer, styrer, utvalg og formannskap. Forkjemperne for ipad - eller lesebrett - ser for seg at det lille vidunderet skal skyve ut behovet for tonnevis av sakspapirer, men også skyhøye portoregninger.

Flere kommuner kjøper nå ipader til sine politikere, begrunnet med at her er det penger å spare. Noen er kritiske, og mener skolebarn og lærere har større behov for moderne utstyr enn velfødde og godt betalte lokalpolitiere. Jeg blander meg ikke bort i spørsmålet om for eller mot ipad til lokalpolitikere, men har lyst til å peke på hvordan et slikt redskap utvilsomt vil endre måten å jobbe og virke på i møterommet.

Vi journalister har sett det komme for fullt det siste året: Under et vanlig kommunestyremøte er flere av politikerne på facebook - midt under møtet - med mer eller mindre saklige meldinger ut til vennekretsen. Ikke sjelden ser vi meldinger som:
- Har akkurat fått gjennom forslaget mitt om redusert foreldrebetaling, jippi.
eller:
- Da har vi endelig fått landet spørsmålet om hvor mange osv
eller:
- Dette møtet blir langt. NN snakker hele tiden uten å komme til saken
eller:
- Ere mulig, skjønner han ikke at han blir nedstemt....????!!!
eller:
- Tar det aldri slutt. Hadde håpet på en tidlig kveld med Lilyhammer
eller:
- Har NN sovnet :-)))), bør ikke noen vekke ham...HIHI... !!!!!? :-))))))))

Facebook puster selvfølgelig en lokalavis i nakken - ja, slår oftere og oftere avisen - med å fortelle nyheter og stemningsrapporter først, for ikke å snakke om detaljer som en lokalavis aldri skriver om. Og det hersker liten tvil om at dette også motiverer mange lokalpolitikere til å være på facebook - eller twitter - midt under et møte. Det er gøy å slå lokalavisen på nyheter. Det er gøy å komme til orde ut blant folk, uten å bli redigert.

Med ipadene liggende foran samtlige politikere i et møte, er det grunn til å tro at enda flere bruker brettet til helt andre ting enn å lese politiske sakspapirer. Møter kan være skrekkelig kjedelige. Noen vil sikkert la seg friste til å legge en kabal når økonomisjefen gjennomgår tertialrapporten. Andre vil spille angrybirds mens etatslederen går gjennom planen for ny viltforvaltning. Eller ta et slag wordfeud med noen der ute på nettet mens skolesjefen redegjør for leseopplæringsprosjektet. Noen av de mer effektive vil jobbe med helt andre ting - som morgendagens jobbmøte - mens de med halvt øre venter på at NN har kranglet og markert seg ferdig.

Noen politikere vil kanskje lese aviser, men enda flere enn før vil garantert oppdatere vennene sine via facebook. De vet at nettverk holdes i live ved at de har noe nytt å fortelle.

Uansett: Med ipaden på bordet i møterommet, er det samtidig fullt mulig med enda mer raffinerte politiske triks og arbeidsmetoder. En politiker kan eksempelvis selv søke opplysninger i arkiver og kilder for å hente fakta til eget innlegg - midt under møtet. Som hva man stemte forrige gang saken var oppe. Det er ingen selvfølge at noen husker dette.

Men også sleipingene øker sine muligheter til renkespill og manipulasjon, så fremt alle politikere har appen for messenger.

Som for eksempel:
1) Gruppelederen i et parti kan via ipaden gi ordre til en av sine lydige medsammensvorne om å ta ordet og si følgende.....
2) Gruppelederen i parti A kan sende melding til gruppelederen i parti B og tilby følgende hestehandel. Ingen andre i C og D merker noe.
3) Administrativt ansatte - eller tilhørere - kan sende "innspill" til enkeltpolitikere om gode poenger som ingen har sett, det vil si gjøre noe så uhyrlig som å blande seg i den politiske debatten midt under et møte.

I verste fall - jeg understreker i verste fall - kan ipaden overta for talerstolen. I stedet for å diskutere via talerstolen, begynner politikerne å chatte elektronisk under møtet. Nå er det aller meste bestemt på forhånd, via avtaler på bakrommet. Men av og til kan ting oppstå underveis, som ikke var etter planen.


Da kan ipaden bli kanalen for hemmelige forhandlinger midt i et åpent møte. Faren er stor for at mye av kommunestyrets møte holdes som nettmøte. Tilhørere og presse mister enda mer oversikt over hva som egentlig skjer. Det er ikke en gang sikkert at møtelederen har styring på hvs som skjer. Slik kan ipad'en gjør kommunen mindre åpen.

For akkurat som pc eller ipad gjør det mulig for en skoleelev å jukse i et klasserom, åpner slikt utstyr også for juks i det politiske møterom. Hvis det er juks, da.

Det er uansett store muligheter med ipad.
Vi har bare sett begynnelsen.

Talerstolen blir mer og mer avlegs.
Journalisten får enda mindre grunn til å sitte som tilhører. Han eller hun kan heller konsentrere seg om å snakke med dem som er sinte på - eller glade for - avgjørelsen.

Jeg elsker ipad.

Da Norge fikk lyntog

Året er 2035 og jeg synker ned i det nydelige setet ombord i Jens Stoltenberg. Jeg er 71 år og skal snart suse avsted i lynfart fra Oslo mot Trondheim. Der skal vi feire 50-årslaget til sønnen min.

Jens Stoltenberg er togselskapets nye vidunder. Hvor mange togsett som har hatt samme navn tidligere, er det ingen som vet. Vi snakker jo om selveste Stoltenberg, den norske togrevolusjonens far.

Ai, hvilket lekkert tog. Her er det bare å legge seg tilbake og sove. Om en liten dupps tid er jeg fremme hos min sønn og hans familie der ovenfor Dovre. Toget suser stille gjennom landskapet. Vi er knapt startet før vi er på Hamar. Datteren min tok et tidligere tog - det heter Liv-Signe. Alle togene er nemlig oppkalt etter kjente toppolitikere som var med på å vedta den store togrevolusjonen i 2013. Her er også Kristin, Erna, Siw, Trine og Knut-Arild, for å nevne noen.
- Jeg burde spist middag i Sandberg-suiten lenger bak i toget, tenker jeg.
Restauranten er kjent for sin svært gode akevitt. Men den er svindyr, og 562 kroner for et glass er mye.

Jeg husker tilbake i 2012. Vi lurte fryktelig på hva som foregikk innad i maktens korridorer da statsminister Jens Stoltenberg - han var jo statsminister allerede da - plutselig kunngjorde at det skulle satses stort på lyntog i Norge.
- Særlig vi tror på det, sa vi.
- Bare vent, sa Jens. Og til vår store forundring ble det lyntog-utbygging de påfølgende årene. Strekning for strekning ble bygd ut til ellevill jubel over hele landet.

Høyt anerkjente filmskaper Harald Zwart slapp i 2031 en film om hva som egentlig skjedde forut for det historiske tog-vedtaket. Jeg har mistanke om at Zwart overdrev og pyntet litt på sannheten. I en av scenene sitter Jens taus bak et skrivebord, med portretter av Martin Tranmæl, Haakon Lie og Einar Gerhardsen hengende på veggen bak ham. Foran skrivebordet står sosialøkonom Tufsoggrå. Han rister misbilligende på hodet og vifter sidelengs med pekefingeren foran fjeset på statsministeren.

- Lyntog er ikke lønnsomt, Jens. Det har vi sagt deg gang på gang. Det får du ikke lov til. Nå må du lite.

Da er det at Jens plutselig blir rød i fjeset, svart i øynene og dundrer neven i bordet. Han reiser seg skjelvende av raseri, hopper plutselig over bordet, griper den vettskremte Tufsoggrå i jakkeslagene og pælmer denne på dør.
- Dra til helvete, Tufsogggrå. Vi har funnet en historisk skatt på bunnen av havet der ute. Nå skal vi da bruke den til å gjøre landet vårt litt triveligere å bo i, brøler Jens etter ham. Så holder han en liten tale for de måpende menneskene som er igjen i rommet.
- Jeg lærte på barneskolen at det er del ting i samfunnet som ikke kan drives som butikk. Skole, helse, forsvar, politi og infrastruktur. Nå må vi slutte å tro at alt skal drives med overskudd. Nå skal vi bygge landet litt, dere, selv om det ikke nødvendigvis er lønnsomt.

Som sagt tror jeg Harald Zwart har pyntet litt på historien, men la gå. Uansett er jeg evig takknemlig for hva Jens fikk til den gangen i 2012 og 2013. Han må ha slått i bordet på en eller annen måte. Han slo dessuten ned alle tilløp til geografisk borgerkrig om lyntog. Og han fikk den store, tverrpolitiske enigheten på plass. Det var året da han virkelig ble enda mer landsfader.

Jeg tror også Zwart overdrev i beskrivelsen av flyselskap-eier Bjørn Kjos, mannen som vi aldri trodde gjorde noe annet enn å skratte fornøyd. I filmen er han avsindig av raseri. Han brøler edder og galle mot Stoltenberg og knuser modellen av et nytt fly i det kostbare skrivebordet sitt.
- Skal dere ta livet av livsverket mitt, brøler Kjos.
- Slapp av, deg er det ikke farlig med, svarer Jens.


Jeg tenker med gru på gamle dager. Hvordan vi stavret oss med bil til Gardermoen, betalte blodpris for parkering, ble brølt til av en doktorutdannet utlending som samlet bagasjevogner fordi vi sto i veien for ham, sto i endeløse køer for å sjekke inn, ble befølt og mistenkeliggjort av sure sikkerhetsvakter, plassert i pinetrange seter noen få minutter i lufta, før vi ventet i evigheter på koffert og på buss fra Værnes og inn til Trondheim. Det tok nesten like lang tid å fly, som å kjøre bil. Å reise var rett og slett en gru.

Det er helt utrolig å tenke på at dette var måten å reise på i gamle dager.

Syk utvikling

Jeg tror 2012 blir året da vi ser norske sykehus behandle sine pasienter langt råere og mer kynisk enn før.

Stikkord denne gang er "samhandlingsreformen".

Når de folkene som styrer oss lager nye ord, er det all grunn til å være på vakt.

Hva er det som ligger bak? Hva er det egentlig de pønsker på nå? Ett av ordene de har laget til oss, er "samhandlingsreformen".

- Gjesp, sier vi. - Sikkert greit.

Jeg blir sint av sånne ord. Denne gang gjespet jeg først og tenkte at det var laget av livsfjerne helsebyråkrater, og at ordet ble adoptert av disse rikspolitikerne. Så begynte jeg å mistenke at dette ordet faktisk er laget for å få oss til å gjespe. Til å bla videre. Til å la være å bry oss.

La oss dissekere selve ordet, som består av to ord:

1) samhandling er positivt ladet. På fotballbanen kan samhandling bety at spiller A klarer å sparke til ballen slik at spiller B på samme lag får tak i ballen. Bra, det. Grunn til jubel.

2) reform er også et positivt ladet ord. Det betyr at noe mykes opp eller endres til det bedre. Bruker du ordet "samhandlingsreform" på fotballbanen, betyr det altså at spillerne utvikler seg til å bli enda bedre til å sparke ball til hverandre.

Men samhandlingsreformen brukes om helsevesenet vårt, og dessverre er det all grunn til å frykte at det skal sparkes bedre og hardere enn før, der også. Man skal sparke pasienter fra A til B. Eventuelt kaste dem.

Kanskje er kasteballreformen derfor et bedre ord. Eller spark-i-rompa-reformen. For det er dette reformen handler om, å få kastet folk kjappere ut av sykehus enn tidligere. Sykehusene våre er nemlig rådyre å drive. Jo flere pasienter de får behandlet per døgn, jo mer får man utnyttet ressursene. Hele finansieringen av sykehus er slik at jo flere pasienter, jo mer penger inn. For det er økonomer som styrer landet vårt nå. Og det er økonomer som styrer sykehusene. Jo færre døgn gamle Gunda ligger på sykehus, jo mer penger sparer sykehuset. Så derfor: Få gamle Gunda ut av senga og få inn gamle Agnes.

Men hvor skal gamle Gunda gjøre av seg, hun som er forferdelig svak og nyoperert? Hjemme hos seg selv kan hun ikke være. Løsning: Legg henne på kommunalt drevet sykehjem. En seng på sykehjem koster mindre per døgn enn en seng på et sykehus. Da - tenker økonomene - sparer jo samfunnet penger.

Problemet er mens norske sykehus nå skal kaste ut enda flere mennesker mye tidligere enn før, så er mange norske kommuner i en kjempeskvis allerede. De mangler sykehjemssenger. Men ifølge reformen plikter norske kommuner å ha et tilbud når Gunda trilles inn. Hvis ikke, blir det tyn å få. Dagsbøter er stikkordet.

Mange av pasientene har spesielle lidelser som krever egen medisinsk oppfølging. Disse ekspertene skal kommunene skaffe til veie, selv om virkeligheten er at man sliter med å skaffe seg en helt vanlig sykepleier. Kommunene slåss nemlig med nebb og klør seg i mellom for å skaffe seg en helt vanlig sykepleier. Ta med at mange norske kommuner sliter med å skaffe seg en lege, er bildet enda mer dystert. Jeg er ganske sikker på at det sitter vettskremte rådmenn, etatsledere og ordførere rundt omkring og venter med gru på hva kasteballreformen skal føre til.
 Et annet meget sentralt poeng er nemlig at det ikke blir like lett å sparke motsatt vei. Tro ikke at norske kommuner klarer å sparke flere pasienter inn på sykehus enn tidligere.

Hva skal kommunene da i stedet gjøre for å skaffe nok senger i sine sykehjem? Om de ikke kan sparke pasienter ut av sykehjemsdøra, kan de jo slippe færre inn.

Køen av innbyggere som venter på sykehjemsplass blir ikke noe kortere av dette.


Reformen trådte i kraft ved nyttår. Snart kommer de første hjerteskjærende historiene. Fortell meg gjerne at jeg tar feil.

Og hvorfor.

De skusler bort farsarven min

Tippoldefar Ole Nilsen var med på å bygge jernbanen i Østfold. Før anleggene kom i gang, leide han i 1860-årene en jordlapp på Lille Tune ved Sarpsborg. Der dyrket han sine poteter, samtidig som han jobbet på kirkegården med å grave ned de døde. Han hadde giftet seg med husmannsdatteren Karen Sofie fra Skjeberg. Ett av barna het Anna Olsdatter, og hun ble selvsagt min oldemor.

Det må ha vært et tøft liv for Ole og familien. De levde på tampen av en gammel tid og på starten av noe nytt. Tippoldefar Ole var en av mange som leide jord på Tune Lille, eller Lille-Tune. Da jernbanen skulle bygges, fikk Ole en ny mulighet. Han ga opp poteter og kirkegårdsgraving, brøt opp og dro på anlegg. Han tok med seg familien.

Anna ble konfirmert i Spydeberg i 1877. Hun flyttet dit "med sine foreldre", forteller kirkeboken. Jeg føler meg derfor ganske sikker på at gamle Ole var med og bygde Østre linje.

Jernbanen ble bygd med hakke og spade. Det var vyer i Norge den gangen. Smaalensbanen sto fiks ferdig ni år etter at stortingspolitikerne hadde fattet sitt vedtak. Vestre linje sto ferdig i 1879 - Østre linje i 1882, etter fem års byggetid. Det går ikke noe raskere i dag. Men i dag er det papirjobb og planlegging som tar tid. Ny jernbane mellom Ski og Oslo ligger ti år frem i tid.

Møysommelig bygde Ole og de andre jernbanen meter for meter. Tusenvis av hender var i sving på 1870-tallet. Det kom svensker, også. Lutfattige mennesker som jaktet på å overleve. Amerikabilletten ble for dyr. Da var alternativet å gå til Norge og søke arbeid.

En av dem som dukket opp, var den hemmelighetsfulle Carl Johan Nilsson fra By ved Säffle. Kanskje sang han "Lille vackre Anna" for min oldemor. Det ble i hvert fall giftemål. De fikk mange barn. Og det er ham Nilsen-navnet mitt kommer fra.

Brylupet sto i Borge kirke i 1885. Jernbanearbeider Ole var flyttet til Fjeldstad på østsiden av Fredrikstad. Der skulle han bli boende. Carl Johan Nilsson ble til teglverksarbeider Karl Nilsen og skaffet meg etter hvert en farfar, sammen med Anna. Også de bodde på Fjeldstad.

Det har gitt meg stor personlig glede å få vite slikt om min egen slektshistorie, basert på penneriss i gamle kirkebøker.

Jeg føler meg som ekte borger av Østfold, hva nå det måtte være. Jeg har beviselig gener fra det gamle samfunnet i Smaalenene, godt ispedd gener fra mennesker som Sverige ikke hadde bruk for eller mulighet til å fø på.

Plutselig har et begrep som hamskiftet - den store endringen av Norge - fått nytt innhold. På midten av 1800-tallet begynte det gamle husmannssamfunnet å smuldre bort. Fabrikker ble bygd. Veier og jernbane, også. Folk flyttet inn til byene. Mine forfedre sto midt oppe i det. De gjorde akkurat slike ting som hamskiftet forteller om.

Ole bygde jernbanen. Svigersønnen hans Karl jobbet med å produsere murstein på Nabbetorp til nye fabrikker og bygninger.

Når jeg går på toget i Mysen og lar det rusle meg sakte mot Oslo, føles det rart å tenke på at jeg kjører på banen som forfedrene var med å bygge. Det gjør meg desto tristere å se og føle hvordan dagens styrende politikere lar det hele forfalle. Hvordan banen moses i stykker.

Det er farsarven min de skusler bort. Som borger av Østfold og gamle Smaalenene gjør dette meg sint.

Trist og sint.

Møte med en galning

En sak har alltid to sider, men at mannen de snakket om måtte være sprøyte gal, var jeg ikke et øyeblikk i tvil om.
- Han kjeppjaget oss, og han var så rasende. Aldri sett verre. Brølte og skrek, fortalte paret som satt foran skrivebordet mitt i aviskontoret.

Jeg jobbet som journalist et helt annet sted i landet da. De som kjenner meg fra denne tiden, skjønner hvor og hvem jeg snakker om. Men det er ikke så nøye for poenget jeg skal frem til.

Paret - to hyggelige personer fra Østlandet - var på tur i distrikts-Norge. Da de fant en flott campingplass, kjørte de inn med bobilen sin og fant snart en ledig idyll.

Der ble de ikke værende lenge. Snart kom en eldre herremann, ifølge paret var han avsindig av raseri. Frådende. Han hadde klar beskjed:
- Kom dere her i fra før jeg henter traktoren...
- Hvem er du? rakk de å spørre.
- Jeg eier faktisk denne plassen.

Østlendingene ble så redde at de sprang inn i bilen, startet opp og dro der i fra det kjappeste de kunne.
- Hva slags fyr er det som jager kundene sine, undret paret og ristet på hodene sine.
Damen sa ingen ting, forresten. Hun skalv fortsatt etter møtet.

Ingen tvil om at det var et godt spørsmål. Jeg noterte ned forklaringen deres, tok bilde av dem foran bobilen og sa ha det bra. Paret nektet å la seg avbilde foran campingplassen. Tenk om eieren så dem. De tok ikke sjansen på et nytt møte.

Så kom den vanskelige og uunngåelige delen av jobben. Tilsvarsretten. Hvis noen skal henges ut i avisen, skal de ha rett til å gi sin versjon av saken først.  Samme dag som kritikken står på trykk. Ikke dagen etter. Jeg gledet meg ikke til telefonsamtalen, men det var ingen vei utenom.

Joda, mannen var utvilsomt fortsatt gal. Han brølte til meg i telefonen.
- Nei, jeg har ingen kommentar til dette. Det kan du ringe til redaktøren i den helvetes LO-eide blekka di og fortelle, brølte han.

Og hev på røret.

Jeg lot meg ikke sjokkere. Mannen var så ute av balanse at det var umulig å bli opprørt. Det var dermed en enkel avissak å skrive. Fortell historien til østlendingene, avslutt med å fortelle at Mr X (som skulle navngis på trykk) ikke ville uttale seg. Sånn var det med den saken.

Jeg hadde nesten skrevet ferdig og levert, da telefonen ringte på nytt.
- Var det deg jeg snakket med i sted, spurte gubben, atskillig roligere.
- Ja.
- Kan du ikke ta en tur bort hit til campingen før du skriver.
- Jo...

Det var nesten så jeg ikke torde det. Hva kunne han finne på? Med et sånt raseri, hva ville vente meg?

Jeg dro likevel til campingplassen, og jeg så at bobilturistene hadde rett i sin beskrivelse. Den var inngjerdet med høyt gjerde, en kraftig stålport, var kameraovervåket og det hele, men så ellers ganske flott ut, selv om den hadde utvilsomme tendenser til fangeleir. Det manglet likevel ikke på gjester. Telt og vogner sto pent plassert utover området.

Gubben dukket opp etter noen minutter. I khakishorts og hvit skjorte. Du skulle aldri tro at han hadde brølt til noen - han var elskverdigheten selv.
- Vet du hva, jeg synes du skal slå denne saken stort opp, sa han.
- Javel...
- Ikke spar på trykksverte og bilde. Bruk førstesiden. Smør det utover. Få det frem at jeg ikke tåler noe tull.
- Ja...
- Du skjønner, jeg har faste gjester her på campingen. De kommer tilbake år etter år. Og vet du hva de setter pris på? Jo, at det er ro og orden her. Her er det aldri noen som får feste til langt på natt. Slikt stopper jeg, og det setter barnefamiliene pris på. Her er det heller ingen som tar seg til rette, mens andre har kjørt seg en tur for å handle. De kundene jeg har setter pris på orden og ro, og når du skriver som du gjør, hjelper du å fortelle meg at det er sånn vi har det her. Noen blir skremt bort, andre setter pris på det. Skjønner?
- Ja, men hvorfor jaget du akkurat dette paret?
- De bare kjørte inn og tok seg til rette. Tok annen manns plass. Henvendte seg ikke i luka og ba og bli anvist plass. Slik skal vi ikke ha det, sa han.
Og smilte sitt mest fredelige smil.

Utenfor porten traff jeg tilfeldigvis folk som bekreftet det gubben sa. Her trivdes de, fordi andre campingplasser ofte er fylt med bråk og regelbrudd, men ikke her.
- For ikke å snakke om at ungene får gratis is av X og til, la en familiefar til.

Jeg reiste tankefullt tilbake til kontoret. Det var faktisk en logikk i galskapen.

Sannelig har en sak alltid to sider.

Journalistens søte hevn

Det var ufyselig vinter. Det var januar 2007. Det var en guffen dag, værmessig, men jeg var i strålende humør da jeg kjørte ut på reportasje.

På kort varsel hadde jeg fått vite at daværende samferdselsminister Liv Signe Navarsete (Sp) ville dukke opp ved Brennemoen i Eidsberg for å fortelle at regjeringen sa ja til en ny etappe av E18, det vil si etappen over Glomma og gjennom Spydeberg. Det var en meget glad sak. Det skjedde drøyt året etter at Bondevik-regjeringen ville stanse byggingen av E18. Med andre ord var det litt små-histortisk.

Jeg satt med varmeapparatet på full guffe, og inne i mitt hode hadde jeg komponert førstsiden i neste utgave av Smaalenenes Avis.

Slik hadde jeg tenkt det: Jeg skulle ha Navarsete til venstre i bildet. Til høyre skulle jeg ha prosjektleder Thorer Lie i Statens vegvesen. De skulle stå vendt mot hverandre i hyggelig passiar. Tittelen over bildet av de to smilende personene skulle være "- Bare bygg i vei".
Fantastisk, tenkte jeg. Lett forståelig tittel med ordspill, ikke dårlig. Et bilde som passer til tittelen som hånd i hanske. Jo, dette var ferdig planlagt. Her var det bare å hente inn.

Selvfølgelig gikk det hele i dass. Ingen ting ble som planlagt. Problem nummer en var at Navarsete ikke kom alene. Det dukket nemlig opp en hærskare ordførere og fylkespolitikere, for ikke å snakke om andre medier med sine planer.
Min plan gikk enda raskere ned i vasken av at Navarsete ikke kom alene fra Oslo. Også statsminister Jens Stoltenberg slo seg med i bilen til Østfold. I ettertid hersker det liten grunn om hvorfor. Pengene som skulle brukes i Spydeberg var rett og slett så mange, så dette var vel verd å markere politisk, resonnerte nok statsministerens kontor.
Så planen min ble endret. Sorry, Navarsete. Jeg måtte ha Jens Stoltenberg og veivesenets mann på samme bilde. Det ble plan b.

Men også denne planen kunne jeg bare glemme. Veivesenets folk er høflige og litt sjenerte mennesker. De trekker seg til ytterkanten av sånne forsamlinger av store og små politikere, som gliser om kapp og ler så høyt de kan av vitsene til Jens.

For den klyngen av folk som sto der - midt i den gufne vinterdagen på Brennemoen - var også en politisk møljekamp. Det var tydeligvis en slags rivalsiering mellom  enkelte østfoldpolitikerne om å stå nærmest Jens. En av politikerne - jeg skal være snill og utelate navnet her - grep statsministeren i armen og klamret seg til ham så å si under hele besøket. Det gjorde vedkommende med det mest påklistrede og triumferende smilet av alle.

Grunnen til å gjøre noe sånt er enkel: Enhver noenlunde godt opplært lokalpolitiker - inkludert fylkespolitikere og stortingspolitikere - vet to viktige ting:
a) kameraene følger statsministeren under en slik opptreden, og her var det flere enn lokalavisen som hadde kamera med fulladet batteri.
b) blir du sett sammen med statsministeren, er det ikke bare stas, men du vokser litt i anseelse. Det er omtrent som å gå sammen med de tøffe gutta eller jentene i skolegården. Du stiger i verdi hvis du er avbildet sammen med statsministeren.
Jeg ga opp bildet mitt. Her handlet det om å få tatt de bildene som kunne tas. Brøyte seg inn i klyngen, mens jeg gjorde noen tafatte forsøk på å få blandet noen veivesenfolk inn i forsamlingen, men de gled liksom bare ut av bildene mine. Ja, jeg prøvde til og med å stille opp Jens, Liv Signe og veivesenfolk sammen, men da kom en hærskare ordførere og stilte seg opp foran veivesenfolkene.

Til slutt handlet det bare om en ting: Å få tatt et bilde av statsministeren og samferdselsministeren og noen andre, men med ett viktig mål: Den aller mest klengete politikeren skulle ut av bildet.

Og det klarte jeg. Vinneren av klenge-kampen ble ikke med på noen av mine bilder på trykk.

Såpass av gleder må man unne seg når en god plan går i dass.