Sulten driver oss

Sulten driver mennesket fremover. Sulten er årsak til alt. Sulten er vår skjebne og vår forbannelse.

Tenk deg - for enkelthets skyld - de aller første mennesker ute på en deilig øy. Det er paradisiske tilstander. Edens hage, om du vil. Menneskene lever lykkelig. De er ikke mange. Det er overflod av mat. Bare å høste bær, nøtter, frukt og røtter fra naturen.

Selvsagt koser mann og kvinne med hverandre når de ikke koser seg med maten sin. De blir flere. De blir flere som skal dele det samme matfatet.

Det blir knuffing. Det blir kamp. Det blir vold. Drap. Sorg. Ondskapen er kommet inn i paradiset.

De danner derfor sine allianser. Og de stemmer hverandre ut. Plutselig en dag er de to flokker som slåss mot hverandre. De splittes. Trekker seg litt vekk fra hverandre. Tar en brutal kamp med steiner og stokker i ny og ne. Holder folketallet nede. De sterkeste overlever, og sikrer seg maten.

Menneskene må finne på noe mer. Noen begynner å jakte på dyr. Det er ikke lett. Men de må ha mat. I glupe øyeblikk skjønner menneskene at de må samarbeide. Hvis de hjelper hverandre med jakten, tjener alle på det.

De går i store halvsirkler og skremmer dyr utfor klipper. De graver hull i bakken som byttet kan falle ned i. De samarbeider om å holde sulten på avstand. De lærer seg å feste en spiss stein på en kjepp og lage seg en klubbe, å kaste stein med slynge, å kaste spyd med kastetre, og etter hvert å spenne en bue.

De lærer seg å flyte rundt på en stokk, men at du flyter enda bedre ved å feste flere stokker sammen. De lærer seg å hule ut stokker, og gjøre den stødigere. De kommer seg stadig litt lenger ut på sjøen. De lærer seg å løfte en båt sammen mot sjøen. Ja, selv fiender kan finne på å hjelpe hverandre med å flytte en båt. De tjener alle på det i lengden. De lærer seg å fange fisk med krok og garn.

Og med en krig mot naboflokken en gang i mellom humper og går det på et vis. Men så fort menneskene ikke sulter seg helt kraftsløse, lager de nye barn. De blir flere. Matfatet blir snart for knapt igjen.

De lærer seg å følge etter flokker av dyr. De lærer seg å stenge flokker inne i innhegninger, for deretter å plukke ut ett og ett til mat. En dag oppdager de at korn kan dyrkes og høstes. At ett såkorn kan bli til mange nye.

Atter holder de sulten på avstand.

Igjen blir de flere. Matfatet for lite. På tide å slåss litt med naboflokkene igjen.Ta maten deres. Gjerne damene deres, også. Om det ikke lykkes akkurat som planlagt, blir det i hvert fall færre til å dele på maten etter at de har slått hverandre i hjel. Det er da noe.

De må finne på noe nytt. Så en morgen peker stammens beste krigere på en stein, som de kaller Tordensteinen. Inne i steinen bor han som lager tordenen på himmelen, og mannen i steinen har bestemt at bare noen av stammen skal ha det meste av maten. Mukker du på dette, kommer mannen i Tordensteinen og tar deg.

Stammens beste krigere har oppfunnet det religiøse argument. For det er ikke mat til alle. Og noen må bukke under. De gudbenådede - de som er på godfot med han inne i steinen - skal overleve. Adelen er oppfunnet. Overklassen. Og underklassen.

De sper på med visse kjøreregler for hvordan man skal leve sammen. Den som bryter reglene blir jaget, pisket eller myrdet. Mennesket begynner å lage seg lover og retterganger.

Stammens beste krigere finner på mer. En dag setter de rare klær på stammens raring og ber ham vise seg frem. Han adlyder, og lager en merkelig forestilling, med sang, artige kroppsbevegelser og andre rare lyder. Alle holder på å le seg ihjel, der de står rundt ham og ser på. Mens showet pågår, sørger noen av stammens beste krigere for å stjele maten til de fattige i stammen.

For å få til dette, sper de på med å dele ut noe gjæret væske som gjør de sultne sløvere enn vanlig.

Det blir riktignok litt murring dagen derpå, men det løser stammens beste krigere ved å peke ut en tilfeldig stakkar, kjenne ham urettmessig skyldig som tyv og få ham spektakulært henrettet på samme stedet som ved gårsdagens show. De sultne i underklassen får kaste litt stein og får utløp for litt sinne og frustrasjon. Sånn holder de det gående, med underholdning og henrettelser. De sultne er stadig desperate, men holder seg i skinnet i frykten for å blir bestialsk myrdet i all offentlighet.

En dag gjør stammens klovn det uhyrlig å rope ut og advare de sultne om hva de rike pønsker på. Samme kveld er han myrdet på kreativt og smertefullt vis. En ny klovn hentes frem.Kulturlivet er til tider ganske brutalt i starten. Men er du klovn og roper ut at høvdingen er en skikkelig tøff og kul fyr -  og en god venn av han der inne i steinen - går det stort sett ganske greit. Du får til og med mat. Og noen å kose med.

Blant stammens beste krigere finnes det også eventyrere.
- Nei, skulle vi finne oss en ny øy, sier en av dem.
- De andre flokkene er der allerede, sier den molefonkne krigerkompisen.
- Vi drar enda lenger bort, svarer eventyreren kjekt.
- Jeg gidder ikke å bli med, svarer den molefonkne.
- Si fra til oss andre hvis du finner noe, da, sier høvdingen.

En dag tar eventyreren like fullt  med seg fruen, barna og den beste båten og drar altfor langt ut. Lenger enn Tordenguden tillater. Ute på sjøen kommer det plutselig en fryktelig vind, og etter noen grusomme i døgn i villelse, driver familien i land på en fremmed og fjern øy.

Det finnes ikke riktignok en annen familie her, men etter at inntrengeren har spist seg sterk og har banket opp de fastboende, er situasjonen grei. Den fastboende er behørig overtalt til at fra nå skal han og damene være underklassen for de nye folkene (de er jo guder fra andre siden av havet).

Forresten gjør det ikke så mye. Ikke ennå. Det finnes overflod av alt i den nye verdenen. Mat. Dyr. Alt. Den kjekke kriger har funnet sitt nye paradis og starter den samme historien på denne øya.

Mennesket skjønner at vannet kan demmes opp. De bygger demninger sammen som sørger for at jordbruket deres alltid får nødvendige dråper vann. De fortsetter sin teknologiske utvikling. De skaffer seg trekkdyr, lager seg plog, blir mer effektive.

Sånn kan vi ramse opp videre. Men sulten er årsak til de store, grunnleggende kreftene i historien: Slåssingen, samarbeidet, alliansene, folkevandringene, imperialismen, religionen, opprørene, ondskapen, krigene, jussen og den teknologiske utviklingen.

Kampen for matfatet er også årsak til at menneskene har laget seg en utrolig arbeidsdeling med penger som byttemiddel. Bare slik er det mulig å intensivere matproduksjonen slik at det blir nok til alle.

Sulten er årsak til alt ondt og godt på jorden.

Slik skal det fortsette enda noen tid.

Stjele min tid

Jeg elsker min iphone. Og hater den. Jeg er blitt iphonejunkie. Blir gal når den ikke er i nærheten.

Du vet hva jeg mener. Kanskje. I alle fall hvis du eier en iphone. Twitter. Facebook. Nettnyheter. Epost. Sms-er. Klokka. Runde på runde.

Jeg er min egen fiende.

Jeg jobber i en verden som skal gå under. Papiravisverdenen. Selvsagt går vi sakte dukken. Avislesere er en folkegruppe som stadig blir færre. De tynnes ut. Avislesere blir gamle og dør. De unge vet alt - uten å lese så mye papiravis. Det skremmer alle oss i bransjen. For å spre nyheter via nett er det faktisk ikke mye penger å tjene på. De store gutta som styrer oss fra konserntoppen, klør seg i hodet.

For oss avisfolk er det ett håp: At det fødes nye mennesker som oppdager gleden ved å lese en papiravis. Kanskje sammen med noen, slik vi gjorde som studenter. Vi var en gruppe på fem-seks som gikk og kjøpte hver vår avis og deretter leste sammen, før vi byttet aviser. Det er et kjært minne. Det er 28 år siden.

Vi journalister kan drømme - men tror det ikke helt - at avislesning fortsatt blir en del av kvalitetstiden din hvert døgn. Selv tviholder jeg på tradisjonen. Å lese aviser om morgenen er blitt noe av det viktigste jeg gjør. Derfor står jeg opp klokken fem, og fra halvseks til syv sitter jeg med frokost, stort kaffekrus og aviser. Det er godt og fredelig i huset, og godt lesestoff på tørt papir.

Jeg blar og jeg leser. Jeg nikoser. Det blir litt krampaktig kos.

For dessverre ligger den der, iphonen. Plutselig tar jeg meg i å bla i nyheter på twitter, facebook og de store nyhetskanalene. Ergerlig slenger jeg telefonen fra meg i sofaen. Forbannet være iphone, som gjør meg så avhengig.

Jeg trøster meg med at iphone erstatter mange ting samtidig.

Jeg trøster meg med at de fleste ikke er like hardt angrepet som meg. Kanskje er jeg overstadig nysgjerrig på verden.

Derfor har jeg nå laget en liten plan for meg selv, med følgende mål:

1) Lese avisene mine uten å sjekke telefonen noen gang underveis. Legge den fra deg ute i gangen.

2) Lese bøker uten å ha telefonen i nærheten. Lesingen kan for eksempel være å bla opp på en tilfeldig artikkel i mitt gamle leksikon. Jeg prøvde dette nylig, og det var faktisk utrolig godt. Jeg kjente atter en deilig flashback til studietid.

3) Ta alle turer i skogen uten å sjekke telefonen underveis.


Ellers er det bare å krysse fingrene for at vi som lager avisen fortsatt klarer å gi mennesker en liten lesestund hver dag - og at de ikke vraker oss til fordel for iphone og alle dens fettere. Jeg må også krysse fingrene for at vi som lager avis sammen klarer å sette ord på og reklamere for den hellige, gode lesestund. De som ser verdien av å lese på papir.

Og så er det faktisk enda et håp:

Å se min datter ligge på sofaen og lese en bok i flere timer. Uten å kikke på sin iphone særlig ofte. Hun leser ikke aviser, men hun leser i hvert fall en bok. Av papir.

Så godt å se.

Piggene ut mot veivesenet

Han var ingen humørspreder - trafikkinspektøren. I sin uniform sto han der i Borge og vinket meg med steinansikt inn på en lomme foran gravkapellet.
Til kontroll. Av meg.

- Lysene virker jo, sa han humørløst, idet han gikk rundt bilen. (Var han kanskje litt forbauset eller spydig?)
Så fikk han se dekkene mine. Han rynket på nesen.
- Her var det lite pigger, fortsatte han. - Farlig, det.
- Huffda, svarte jeg, så overrasket jeg bare kunne.

Det er forresten innmari vanskelig å få til et tonefall som overbevisende forteller at "oj, er piggene vekk, hvor er det blitt av dem, forrige gang jeg kikket på de dekkene, krydde det av pigger der", selv om det var akkurat det tonefallet jeg anstrengte meg hardt for å klare.

Men der jeg satt i den gamle skræggen av en bil visste jeg selvfølgelig svært godt at dekkene kunne vært bedre. Og jeg tenkte det skulle bli dyrt. Inspektøren så ut som en fyr som synes bankgiroer er noe av det kjekkeste som finnes. Mismodig leverte jeg fra meg vognkort og førerkort.

Den humørløse mannen forsvant inn i en av veivesenets biler og ble borte lenge.

- Hold deg rolig, Nilsen. - Ikke glem effekten av å oppføre seg ordentlig. Ikke krangle med trafikkinspektøren, sa jeg om og om igjen til meg selv.
- Er jeg i trøbbel? spurte jeg smilende, da han kom tilbake.
- Vri på hjulene, svarte han mørkt.

Han bøyde seg ned og målte spordybden. Den var faktisk lovlig. Så vidt. Dermed slapp jeg bot (eller gebyr?) for dårlig mønsterdybde. Men piggene var fortsatt altfor få. Mannen skrev noe på en blokk, rev av og leverte meg et pålegg om å bytte alle fire dekk innen 8. mars.
- Jeg tenkte de kunne holde ut denne vinteren.... prøvde jeg forsiktig.
Mannen bråsnudde og glodde surt på meg.
- Du har for lite pigger i dekkene. De må byttes. Dette er farlig, sa han, og gjentok dette med fristen 8. mars.

Jeg fortsatte å oppføre meg så godt jeg kunne og ønsket ham det aller beste for resten av dagen og kjørte videre. En uventet utgift, jaja, det er ikke første gang i livet, men jeg hadde jo tenkte å kjøpe nye dekk før neste vinter. Piggfrie, til og med.

Tre dager senere fikk jeg brev fra Statens vegvesen med samme beskjed: Bytt dekk, de mangler pigger. Hvis ikke, klipper vi skiltene dine. Jeg dro til gutta på bilverkstedet.


De steilet.
- Tull og tøys, han kan ikke skrive sånn, sa de.
- Neivel....?
- Det er mønsterdybde som avgjør om et dekk er lovlig, ikke antall pigger, i hvert fall ikke at det er for lite pigger. Disse dekkene ville gått gjennom EU-kontrollen.

Faktisk hadde de aldri hørt om slike krav på bilverkstedet. I stedet ble mannen på verkstedet i Indre Østfold såpass nysgjerrig at han dobbeltsjekket saken med et stort dekkfirma. Svaret fra firmaet var at dette kravet til minste antall pigger i et dekk er helt ukjent. Og hvis det finnes, kan det få store konsekvenser, all den stund det selges piggdekk uten pigger, det vil si piggfrie dekk klargjort for ettermontering av pigger.

- Hva, tenkte jeg.

Og deretter begynte jeg å høre meg rundt blant flere. Samme svar. Det finnes ikke noe minstekrav til antall pigger i et dekk. Det vil si: Det bør være omtrent like mange pigger i hvert av de fire dekkene, hvis ikke kan de ta meg på å kjøre med piggfritt og piggdekk samtidig, noe som ikke er lov. Men på mine utslitte dekk - med fortsatt lovlig mønsterdybde - var det like lite pigger på alle sammen.

For å være helt sikker, valgte jeg å kontakte Statens vegvesen via spørretjenesten på www.vegvesen.no  Svaret kom etter to dager:
- Det finnes ikke noe minstekrav til antall pigger i et piggdekk, står det i eposten, vennlig hilsen Statens vegvesen.

Men det finnes et maksimumskrav, hvilket ikke plager meg nevneverdig for tiden. Det har aldri plaget meg, når sant skal sies. Men du kan ikke ha for mange pigger, det finnes en øverste grense.

Og det er nå jeg kjenner at tanken på å oppføre seg ordentlig mot denne trafikkinspektøren begynner å bli litt vanskelig. Mannen bløffet meg. Han skrev ut et pålegg han ikke hadde belegg for, i kraft av sin uniform og myndighet. Alternativt kunne han ikke reglene godt nok, hvilket heller ikke er tilgivelig. Vi må faktisk kunne forvente at folk som forvalter regler og forskrifter gjør det riktig.

Så jeg vet egentlig ikke hva som er verst, av de to mulighetene, med mindre han hoster opp noe helt annet. For sikkerhets skyld sender jeg nå et brev til dem og gjør dem oppmerksom på hva som skjedde ved Borge gravkapell denne dagen og hva jeg har funnet ut i etterkant. Jeg påklager vedtaket etter forvaltningsloven, slik det står jeg kan gjøre nederst på mangellappen. Så kan de hoste frem forskrift og paragraf.

Jeg tenker allerede nå å krydre klagen med et par oppfordringer. Jeg skal skrive hyggelig og ordentlig tone - selvsagt - du skal jo aldri undervurdere effekten av å oppføre deg ordentlig. Men det skal samtidig være en tydelig oppfordring om å iverksette tiltak for kvalitetsforbedring av trafikkinspeksjonstjenesten, gjerne med intern evaluering, tilleggsopplæring eller omorganisering. Eller annet byråkratsvada. Jeg tror de vil like det.

Selv har jeg også lært en lekse: Neste gang jeg blir stoppet, anholdt, arrestert, lagt i jern eller lignende, så skal - så høflig og ordentlig jeg kan - spørre om de kan være så snille å legitimere seg og vise til en hjemmel, disse menneskene som går rundt i uniform.

- Vis meg hvilken regel eller lov jeg har brutt, så tar vi det derfra, skal jeg si, mens de smekker på meg håndjernene.


PS!
Jeg har selvfølgelig byttet til fire nye dekk. Jeg skulle jo det uansett. Jeg vil jo ikke kjøre på farlige dekk.

Jeg skal ikke kreve erstatning. Jeg skal bare kreve at de ansatte kjenner reglene de er satt til å forvalte.

Gi E18 nytt navn!

Altfor mange i Oslo går rundt og tror at E18 er veien mellom Oslo og Kjuttaviga.

La oss le rått av dem. Vi vet jo så mye bedre.

Eller kanskje ikke.

For visste du at E18 er 1.890 kilometer lang? Den starter faktisk i Nord-Irland, fortsetter en fergetur over til Skottland, går så fra Kristiansand til Oslo, videre til Stockholm via Indre Østfold, før den fortsetter med ferge til Finland og ender i St. Petersburg.

Jeg visste det ikke selv. Ikke før jeg skulle skrive dette innlegget og slo opp på wikipedia.no

E18 henger altså ikke sammen en gang. Og mellom Skottland og Kristiansand går det til overmål ingen ferge.

Vi som bor i Indre Østfold tenker nok på E18 som veien til Oslo. Noen blant oss løfter blikket og erklærer alvorlig at det er hovedveien mellom Oslo og Stockholm, hvilket det langt på vei er. I alle fall den nest høyest trafikkerte innfarten fra utlandet, uten at dette sier så mye. Trafikken på E6 er nemlig i særklasse høyere.

Men at E18 er hovedvei til Stockholm er reelt nok. Det betyr for eksempel at når folk fra Fredrikstad skal kjøre til Stockholm, så kjører de til Mysen og svinger inn på E18 østover.

Noe som forundrer meg stort, er at oslofolk ikke ser det slik. De ser ikke på E18 som veien til Stockholm. For oslofolk flest er E18 veien til Drammen, Sørlandet, Kaptein Sabeltann, Kjuttaviga og andre steder langt borte.

Jeg mistenker mange hovedstadsfolk for rett og slett ikke å vite at det finnes noen E18 sørøst for Oslo. Jeg tror vi lett kunne avslørt dette ved å spørre et knippe oslofolk.

Jeg tror de store redaksjonene må ta mye av skylden for dette. Eventuelt så tar journalistene med seg virkelighetsoppfatningen fra folk flest inn i redaksjonen.

For:

Hvis du leser om E18 i VG, Dagbladet eller Aftenposten, så er det så å si alltid veien på vestsiden av Oslofjorden det siktes til.

Nyheten: "Vogntog sperrer E18" betyr at det står et vogntog og sperrer E18 ett eller annet sted mellom Sandvika og Vestfold.

Hvis vogntoget sperrer noe på sørøstsiden av Oslo, heter det at "Vogntog sperrer Mosseveien". Eventuelt så skaper vogntoget kaos på Vinterbro.

Men hvis det skaper kaos på E18 i Follo eller Østfold, så er E18 neppe nevnt. Ja, det er ikke sikkert at kaoset overhodet er nevnt i disse avisene, verken i papir eller på nett. Det synes nemlig å være skrekkelig mye lengre fra Oslo til Indre Østfold enn til Vestfold. At det er kaos langt her ute - som i Visterhellinga - er sjeldent interessant.

Vi er liksom litt usynlige, her i Indre. Det skal jeg raljere om en annen gang.

Fra byggingen av Smålenene bru.

Heldigvis - og det er noe satirisk ment - ble det gravd ned litt for store steiner i veikroppen på ny E18 gjennom Spydeberg. Steinene skulle være mindre enn halvmeteren, men viste seg å være fire meter. Dette kan være årsaken til telehivproblemene som Smaalenenes Avis var først ute ned å rapportere om.

Etter hvert fikk også Aftenposten og NRK med seg at det var tilløp til telehiv. De gjør som alle store redaksjoner ofte gjør: Later som om det var de som spadde frem nyheten og lager store kritiske oppslag.

I dette tilfellet skal de være tilgitt. For det som er heldig - sett med indreøstfoldsk blikk - er at riksmediene faktisk begynte å snakke om "E18 i Østfold". Jeg mistenker at flere samfunnstopper og politikere kan ha tenkt "Jøss, går E18 der, også". Ja, de er faktisk begynt å skrive om E18 i Follo, også. I hvert fall Aftenposten.

For regionen vår er denne type voksenopplæring og geografiundervisning gull verd.

Kampen for å få E18 gjennom Østfold og Follo oppgradert til motorvei er lang og seig. Den er pågått i flere tiår. Sakte men sikkert har lokale lobbyister lykkes med å vise stortingspolitikere og store interesseorganisasjoner at det faktisk finnes en viktig tverrforbindelse mellom Oslo og Stockholm.

Jeg kunne tenke meg å foreslå følgende:
1) E18 mellom Oslo og Stockholm døpes om til Stockholmsveien.
2) E18 mellom Oslo og Kristiansand døpes om til Kaptein Sabeltanns vei. Eventuelt Sørlandsveien.

Det ville fjerne all tvil. Og bidra til å oppdra folket ytterligere.


Særlig de som styrer med penger og makt i Oslo.

Bonden alle ville banke

Sivert rappet hesten litt ekstra over baken, der han var på vei hjem fra Byen. Det var blitt sent, og fortsatt var det lenge før han var hjemme.

Han hadde spist og drukket godt i Byen. Smilt i all uskyldighet til fremmede kvinner, kjent fremmede lukter og hørt langveisfarende spille fløyte. Bak på vogna var massevis av varer - handlet hos virkelige kremmere med voks i barten - varer man ikke får tak ute i Indredalen. Han hadde gjort handel som ville gjøre kona fornøyd. Kjøpt flott silke til henne, i lønnlig håp om litt belønning til natten.

Men det var langt på dag, og hesten var treg, enda veien var god. Men Sivert visste at han snart måtte ta av på sideveien over til Indredal. Og veien der var stedvis dårlig. Den hadde et parti der den var elendig smal, og møtte du noen, måtte du sette ned farten.

Da han tok av fra hovedveien, løftet han hånden til storbonden på Skigard. Bonden var akkurat i ferd med å stenge gårdsbutikken i det store, gilde stabburet sitt for kvelden. Skigardsbonden likte nok ikke at Sivert og de andre dro helt inn til storbyen for å handle, men han hilset likevel tilbake. Man viser da folkeskikk. Han sa ikke sånne ting høyt.

Veien til Indredalen gikk så å si midt i mellom to store, gilde gårder, der Skigard var den ene, mens den andre het Åsgård.

Sivert håpet innstendig han ikke skulle møte bonden på Åsgård.
- Den forbannede djevelen, tenkte Sivert om åsgårdsbonden.
Han hadde mest lyst til å grisebanke bonden på Åsgård. Han var ikke alene om det. Naboene hans i Indredalen var alle like forbannet.

Det var denne nye veien de slet med. Naboene i Indredalen hadde slått seg sammen og dannet sitt eget veilag. De la penger i potten og stilte til arbeid. Sammen laget de seg ny vei og flott vei gjennom Indredalen, der det bandt gårdene sine sammen. Drømmen var å få ned reisetiden inn til storbyen. Slik at den kom litt nærmere. Drømmen var at flere skulle bosette seg i Indredalen, eller bruke den som reiserute over til Baklandet lenger øst.

Men mellom bøndene i Indredalen og hovedveien inn til Byen lå Skigard og Åsgård og stengte. Bare en smal og dårlig sti krøket seg frem midt mellom gårdene, og indredalsbøndene ville gjøre veien sin gild helt frem til hovedveien. De var da foregangsmenn. Dette var siste flaskehalsen, må vite.

De to storbøndene var i starten helt avvisende.
- For noe tull, fnyste de begge.
- Dere klarer dere i all tid med den veien dere har, fortsatte de, mens Åsgårdsbonden for sikkerhets skyld spyttet litt skrå på bakken rett foran Sivert.
- Vi har da vei, vi, sa skigardsbonden og kastet hodet i retning Byen.

Men bøndene i Indredalen ga seg ikke. De kom mange ganger tilbake og ba om lov til å utvide veien sin. Bygge den bredere, rettere og raskere. Og gradvis kom de to store litt på glid, om ikke mye.
- Vi betaler ikke, sa begge aller først lurt.
- Dere må betale for jorda dere ødelegger, fortsatte de.
- Og skogen dere ødelegger. Og elgen dere jager.

Det ble en liten pinlig pause.

- Dere er stormannsgale, brølte plutselig Åsgårdsbonden og gikk rasende inn til kyrne sine.
Så kom han ut igjen og brølte:
- Hvis dere skal bygge den nye veien deres, så bygg den for pokker på andre siden av skigardsbonden.
Så gikk han inn til kyrne sine igjen.
Da ble skigardsbonden minst like sint:
- Hvis dere skal bygge den nye veien deres, så bygg den for pokker på andre siden av åsgårdsbonden.

Han gikk inn på stabburet sitt og ryddet i varene sine.

Indredalsbøndene kikket oppgitt på hverandre. De dro hjemover og diskuterte lenge på låvebrua hos den ene samme kveld. Dette virket helt fastlåst.
- Vi får skrive brev til Kongen i København og be om litt støtte, sa den ene.
Og sånn ble det.

Det gikk vinter. Det gikk vår. Det gikk syv år. Så kom brevet fra København med Kongens stempel på.
- Bygg jeres Landevej stort set paa samme Linie som nu, thi det ere den eneste sunde Fornuft, skrev Kongen.
- Dæven, sa bøndene i Indredalen fornøyd.
Knakende kjekk kar, Kongen.

De to tverre storbøndene måtte gi seg nå.
- Greit, sa de begge resignert. - Men vi betaler ikke.
- Dere er stormannsgale, mumlet åsgårdsbonden igjen. Han kikket mistrøstig og bistert bort på den flotte enga der Kranselin og de andre gikk på sommerbeite og koset seg.
- Flotteste jorda. Ødelagt på grunn av en drittvei for de innavla idiotene, mumlet han.

Men nå gikk det slag i slag. Indredalsbøndene fikk hyret en staselig ingeniør og arbeidsfolk og begynte å rigge seg til innsats. Endelig skulle veien fullføres fram til hovedveien. En 40 år gammel drøm skulle endelig bli virkelighet.

Den store dagen nærmet seg. Ingeniøren skulle bare se over tall og tegninger litt til, da Åsgårdsbonden plutselig kom ut av huset sitt og sa:
- Jeg har tenkt litt på det. Hvis dere først skal bygge en ny vei, er det godt mulig den burde gå bortenfor låven min. Eventuelt nedenfor skolestua mi. Eller opp mot skogen min. Eller annet sted. Jeg vet ikke ennå.
Indredalsbøndene trodde ikke sine egne ører.
- Men Kongen har sagt... brøt de ut, men rakk ikke fullføre.
- Jeg har ikke bestemt meg. Jeg må tenke litt på det en stund. Det haster jo ikke, vi har tiden for oss, sa åsgårdsbonden.
Før han gikk inn til kyrne sine igjen.

Nei, det var ikke rart at Sivert og de andre ikke lenger hilste på åsgårdsbonden. De hadde mest lyst til å grisebanke ham.

Alle sammen.

Vi fortjener ikke sola

Vi fortjener ikke sol og varme. Vi fortjener ikke grillvær. Til nød fortjener vi oppholdsvær. Så slutt å krysse fingrene for sol og pent vær. Det er bare tull.

Vi klarer nemlig ikke å kose oss når sola skinner. Ikke alle. Kanskje noen. Når det endelig er mulig å sitte i ro i den altfor dyre hagestolen, skal det nemlig støyes her i landet.

Støyes, da. STØYES! Det skal bråkes. Larmes. Maskiner skal startes. Akkurat når man vil. Når det passer.

Jeg nevner: Gressklipper, høytrykksspyler, kantrimmer. Eller: Motorsag, vinkelsliper, pussemaskin - eller enda verre: Gravemaskin.

Altfor mange blant oss lever nemlig under mottoet "er dagen fin, start en maskin".

Mange mener å ha rett til å støye. De koser seg glugg ihjel med maskinen sin.

Pussig nok koser de seg ikke med den samme maskinen sin på en gråværsdag.

Nei, det er noe med den sola. Det er da så trivelig å være ute og høytrykksspyle litt når sola skinner. Og la oss for sikkerhets skyld spyle alt, når vi først er i gang. Fint å være ute noen timer når det først er bra vær. Skal du starte motorsagen, så hold på fire-fem timer. Start gjerne tidlig.

Surmaget, jeg? Helt sikkert.

Det kan selvsagt ikke være stille der mennesker bor sammen. Men skal det være ekstra mye støy når det først går an å sitte ute?

Er det lov å tenke at i dag er det så fint vær at jeg lar være å støye? Endelig skinner sola, og vinden er stilnet, la oss nyte de hellige dagene. La oss kose oss ute, uten annen støy enn barnelatter og praten fra sene hageselskaper.

Kan man tenke motsatt: I dag er det gråvær og kjølig så det gjør ikke noe at jeg bråker litt?

Eller tenker man bare at det gir jeg blanke i. Jeg gjør som jeg vil.

Man har da vel rett til å bråke.

I så fall håper jeg sola aldri kommer denne sommeren. Det holder med oppholdsvær.

Det blir så mye bråk med den sola.

Naboers djevelskap

I noen tusen år hadde vi en lei hang her i landet til å slå hverandre ihjel for alt mulig. En bekk, for eksempel, kunne være nok. En bekk med rent vann var gull verd.  Verdifull nok til å finne frem kniven for. En vei er annet eksempel på stridstema. Eller et jaktterreng.

Strid om sånne ting førte til at man banket løs på hverandre for å sikre retten sin. Stundom prøvde naboene å samarbeide, i alle fall en stund, men ofte kunne det strande. Samarbeid er ofte skjøre saker.

Eksempel: Partene lever lykkelig ved samme bekk helt til naboen oppstrøms plutselig demmer opp bekken, slik at naboen lenger ned bare får en tynn, piplende stripe å drikke av.

Eller naboen starter jakten noen dager før man i alle år er blitt enige om.

I slike tilfelle: Bank i vei. Slå. Stikk. Myrd. Voldta naboens kone. Avliv buskapen hans. Senk båten hans. Stjel hesten. Brenn huset hans.

Etter hvert begynte menneskene å ønske seg litt tryggere og mer forutsigbart samfunn. Det er slitsomt i lengden å gå til bekken etter vann når naboen kan ligge lurende bak en busk, klar til å hugge deg i ryggen med spiss gjenstand, eller dunke hodet ditt mot en stein, før han fortsetter med alt den andre djevelskapen hjemme hos deg.

Løsningen for å gjøre livet tryggere var å skaffe seg allianser med andre naboer. Å være i flokk kan beskytte deg. Gradvis vokste det frem en slags rettsstat. I alle fall møttes menn og holdt ting. Der kunne flertallet bli enige om at en innmari bekkedemmer, tyvjeger og andre som tok seg til rette kunne kjeppjages. De fikk ikke lov til å ture frem slik de ville uten å få flertallet av flokken på nakken. Man lagde seg også regler som skulle følges mellom disse tingene. Man skrev for sikkerhets skyld det hele ned.

De første lovene var født.

I verste fall ble slike balstyrige menn lyst fredløse og landsforvist. De måtte sette seg i båten snarest og seile av sted - gjerne om natten - for å hindre at de tøffe gutta i nabolaget dukket opp og gjorde kål på deg og buskapen, voldtok kona di, senket båten din, brente huset ditt eller stjal hesten din. Pluss all den andre kreative og smertefulle styggedommen de kunne klekke ut i forbifarten.

Om rettferdigheten alltid var i høysetet, er jeg mer usikker på. Det kan jo tenkes at flertallet på tinget jaget feil mann, rett og slett fordi de var kamerat med den råeste i konflikten.

I dag har vi mer og mer sluttet med voldelig konfliktløsning. Vi har funnet andre måter å holde hverandre i øra på, selv om unntak finnes. Men de gode, primitive kranglene finnes fortsatt.

Naboskap er fortsatt vanskelig. Primitive følelser lever i beste velgående. Innerst inne er mange av oss fortsatt huleboere, selv om antall sider med lover og regler er vokst og vokst. Gjennom journalistjobben min treffer jeg stadig naboer som krangler. Og de kan være sinte. Og det jeg ser, er egentlig folk som har det vondt og leit. Ofte er viljen til å løse krangelen ulikt fordelt. Den ene naboen kan være villig til å jenke seg, den andre kan være uforsonlig.

Lover og regler er laget for å hindre krangler. Naboloven forteller hva som skal tåles og ikke tåles. Plan- og bygningsloven er en annen viktig lov. Svært mye av PB-loven handler om hvordan folk skal bo og virke ved siden av hverandre uten å havne i tottene på hverandre.

Og hvis loven brukes riktig, helst av folk med en viss utstråling og kjemi, skal det være mulig å unngå at det utarter. Det er kommunen som i stor grad forvalter plan- og bygningsloven, som ikke bare forteller hvordan vi skal bygge samfunnet vårt, men også hvordan vi skal snakke sammen og varsle hverandre.

La oss resonnere litt:
1) plan- og bygningsloven handler altså i stor grad om å holde fred mellom naboer.
2) kommunen forvalter svært mye av plan-og bygningsloven.

Ergo: Kommunen har plikt til å forsøke å løse nabokonflikter. Aktivt og upartisk. Det nytter ikke å gi blaffen eller ta parti for den ene parten.

Ut i fra dette plikter kommunen også å følge loven pinlig. Du kan for eksempel ikke gi nabo A lov til å bygge huset sitt en meter fra tomtedelet, fordi dette blir for nær nabo B.

Her finnes eksempler i fleng. (Jeg kommer her ikke til å nevne noen av de sakene jeg har jobbet med.)

Normalt skriver jeg ikke om nabokrangler. I alle fall ikke så lenge det dreier som en ren krangling partene i mellom. At Hansen synes Olsen er ond, stygg og dum - og omvendt - er normalt ikke en sak for avisen. Men dersom politiet rykker ut fordi Hansen og Olsen slåss så fillene fyker, er det noe annet. Eller at kommunen griper inn og fatter vedtak. Eller at annen offentlig myndighet fatter et vedtak. Eller at det blir rettssak og dom av det.

Det er når en offentlig myndighet griper inn - flertallet i flokken - at det virkelig blir en sak.

Som journalist er jeg opptatt av at den offentlige myndigheten løser dette etter boka. Og med nødvendig kløkt, visdom og upartiskhet.


Det er dessverre ikke alltid tilfelle.

For innerst inne er mange av oss fortsatt huleboere, selv om loven stort sett har avløst sverdet.